Onsdag forrige uke ble den chilenske oscar-kandidaten No (2012) vist under åpen himmel for tusenvis av oppmøtte, som startskuddet på årets BAFICI- Buenos Aires International festival for Independent cinema. Festivalen er inne i sitt 15. år, og anses som den viktigste filmfestivalen i Sør-Amerika. Med et klart fokus på nye argentinske regissører, har festivalen vært sentral i å bringe argentinsk film ut i verden, og det beste stedet for å se hva som rører seg i en av verdens største filmnasjoner. Festivalen er også et essensielt utstillingsvindu for sør-amerikansk film, og her er representanter fra festivaler og distributører fra hele verden. Vanligvis pleier visst OIFF å være representert, men i år ser det dessverre ut til at Filmamasoner er eneste norske tilstedeværelse.
Årets festival har massive 400 filmer på programmet, hvorav hovedtyngden ligger på filmer fra kontinentet. Det finnes et eget konkurranseprogram for argentinsk film, og et internasjonalt konkurranseprogram (som også inkluderer argentinske filmer), i tillegg til andre konkurranseprogram innen blant annet kortfilm, hvor festivalen bare aksepterer argentinske bidrag. Her er også en rekke retrospektiver av både argentinske og internasjonale regissører, og årets festival fokuserer spesielt på østerriksk og chilensk film. Et eget musikkfilmprogram og filmer om filmskapere er det også, samt visninger av filmer inne i byens planetarium- en idé for TIFF?
Et sideprogram som inneholder mange pussigheter er “Avant garde og sjanger-film”. Her finnes alt fra Amy Heckerlings siste film Vamps og argentinsk film om kvinnelige varulver som seksuelle rovdyr, Mujer Lobo, til danske Kapringen. Det er altså et mildt sagt bredt program. Her er ingen norske filmer, men et par co-produksjoner, som svenske Mikael Marcimains Call girl, og argentinske Barbara Sarasola-Days Deshora, som har en norsk co-produsent i Dag Hoel, og støtte fra Sørfond. De aller fleste bidragene er fra nye, relativt ukjente regissører, men av de mer kjente finner vi Kiarostamis siste Like Someone In Love, og Park Chan-Wooks Stoker.
Filmamasoners Argentina-korrespondent, undertegnende, vil omtale et knippe relevante filmer herfra i dagene som kommer.
Like Someone In Love – svak kvinne i vakre Tokyo
Like Someone In Love (2012) er iranske Abbas Kiarostamis nyeste spillefilm, satt i Tokyos vakre, men akk så dødelige skyggeside. Vi følger en ung kvinne gjennom et begivenhetsrikt døgn i metropolen. Akiko er tidlig i 20-årene, studerer sosiologi, men har på uvisst vis endt opp som prostituert i tillegg. Vi får liten eller ingen forklaring på hennes skjebne, men hun er omgitt av psykisk kontrollerende menn i form av halliken og kjæresten, og hun lar seg kontrollere. Hele hennes uskyldige framtoning stiller seg i sterk kontrast til de råtne omgivelsene, og hun personifiserer nesten bokstavelig talt hore/madonna-karakteren. Kvelden vi møter henne blir hun overtalt av halliken sin til å reise ut til en viktig kunde i stedetfor å møte bestemoren sin som har kommet for å besøke henne. Verken kjæresten eller bestemora vet at hun er prostituert, og den dype skammen over dette gjør at Akiko ikke klarer å møte bestemor, som vi i en hjerteskjærende scene får se mens hun venter forgjeves på sitt falne barnebarn. Kunden hun blir sendt til viser seg å være en elskverdig gammel språkprofessor, som er mer interessert i selskapet enn i sex. Kiarostamis svar på Pretty Woman? Et underlig vennskap utvikler seg mellom de to karakterene, og vi får aldri vite noe særlig om professorens fortid eller motiver, men han tar på seg en beskyttende rolle for Akiko ovenfor hennes ustabile kjæreste. Det urovekkende spillet mellom de tre utfolder seg langsomt og mot en overraskende uforutsigbar slutt. Det er frustrerende å se på Akikos manglende handlekraft og naivitet, forøvrig et veldig vanlig trekk hos østasiatiske kvinneroller, hvordan hun lar seg utnytte, men det gjør henne også fryktelig menneskelig, og hennes situasjon troverdig. Man sympatiserer og har lyst til å daske til henne på én og samme tid.
Midt i all denne mørke elegansen er det også mye humor, som letner filmen uten å fjerne alvoret. Ingenting overforklares, og mystikken rundt karakterene holder det hele svært interessant, det stilles mange flere spørsmål enn det gis svar. Slutten går definitivt inn i filmhistorien.
Kiarostamis bildemaling av Tokyo minner om Wong Kar-Wai, og gir filmen et tidvis nesten drømmeaktig preg, spesielt i de mange effektive bilscenene som filmen spinner rundt. Tablået i åpningsscenen er perfekt. Allikevel kunne jeg ha blitt mer grepet av historien, og om det estetiske er aldri så vakkert, så skapes det en avstand til karakterene der det følelsesmessige blir holdt noe tilbake. Kanskje hadde det tjent historien om vi fikk vite noe mer om hvorfor de gjør det de gjør. Like Someone In Love befester uansett Kiarostami som en av de mest interessante filmskaperne for øyeblikket.
Ma Belle Gosse – retningsløs sommer
Ma Belle Gosse (2012) er fransk-kanadiske Shaliman Preuss spillefilmdebut. Den er satt til en liten kystlandsby i Frankrike med vakre omgivelser, hvor en ansamling barn og voksne med litt uklare familierelasjoner har samlet seg i et hus for å tilbringe sommeren. Protagonistene er Maden på 17 og hennes far, hvis forhold viser seg å være problematisk etterhvert som filmen utvikler seg. Hovednarrativet er at Maden brevveksler med en innsatt i det lokale fengselet, en mann på 35 år hun aldri har møtt, men som hun føler sterkt for. Brevene utgjør hennes tilværelse i den begivenhetsløse sommerdøsen, og kunne utgjort et sterkere spenningsmoment i denne filmen, som drukner både hovedpersoner og narrativ i sine skildringer av et komplekst familieliv i feriemodus. I tillegg til at for lite tid brukes på det som er den eneste spiren til handling i denne filmen, filmes også svært mye av Mabens bevegelser bakfra. Grepet skal nok få oss til å føle oss nærmere henne, men gjør det motsatte, der vi må sitte og gjette på hva hun føler, som hun stadig gjør, på stranda. Dessverre er det ennå sånn at et ansikt forteller mer om karakterens følelsesliv enn en nakke. Det er ekstra synd fordi Lou Aziosmanoff som spiller Maben gjør en interessant tolkning av en motvillig tenåringsjente, og jeg skulle gjerne sett mer av henne. Den andre tråden av interessant utvikling er mellom far og datter. Dette skulle også filmen ha fokusert på, i stedetfor å bruke så mye tid på stemning hos de andre karakterene, som uansett går litt i ett, ettersom vi aldri helt skjønner hvem som er søsken, halvsøsken og søskenbarn. Far som prøver å være entusiastisk og ta igjen for tapt tid, men møter motstand og motvilje er en hjerteskjærende karakter jeg også skulle sett mer til.
Ma Belle Gosse har en vakker estetikk og skildrer de late sommerdagene utmerket, den tunge følelsen av sol og udugelighet. Men den krever strengere regi og redigering for å framheve de faktiske begivenhetene i en stort sett handlingsløs film.
