Brødrene Grimms eventyr inneholder mye skrekk og uhygge. Da skulle man tro at å blande eventyr med skrekkfilmsjangeren ville gitt et grøssende godt resultat. Etter å ha sett Catherine Hardwickes Red Riding Hood fra 2011 bestrider jeg den påstanden.
Historien om Rødhette og ulven er velkjent. Liten jente skal på besøk til mormoren som bor langt inne i skogen. Stor, stygg ulv truer liten jente på veien og ender opp med å spise både henne og bestemoren. Hardwickes versjon har imidlertid lite til felles med eventyret ut over den snakkende ulven og den rødkledde jenta. Rødhette er en ung kvinne i gifteferdig alder, Valeria (Amanda Seyfried). Hun kurtiseres av to beilere – Peter (Shiloh Fernandez), som med sin konstant oppkneppede skjorte og penetrerende blikk fremstår mer som en latin lover enn som den smeden han er, og er derfor Valerias åpenbare førstevalg som drømmeektemann. Dessverre er hun allerede lovet bort til Henry (Max Irons), landsbyens beste parti, dog uten noen nevneverdig personlighet. I tillegg fatter en snakkende og morderisk varulv, som er en slags steroidbehandlet Gmork fra The Neverending Story, interesse for Valeria. Når søsteren hennes blir ulvens første offer bryter panikken ut i landsbyen, og den blir ikke mindre når det viser seg at ulven er midt iblant dem.
Filmen preges av en absurditetsstabling fullstendig uten sidestykke. Den julekortaktige landsbyen Daggerhorn er kjønnsløs og generisk, og utsondrer en svak eim av vag europeisk middelalder. Bindingsverkhusene ser ut som flate pappkulisser drapert i spraybokssnø, og i gatene patruljerer rustningkledde vakter med etnisk opprinnelse i Afrika og det fjerne Østen. Det er svetteperlefremkallende pinlig. Spesielt da landsbyens unge håpefulle som skal passes på enten er uskyldsrene jomfruer med blonde krøller og tandre kjoler med snøreliv, eller vakre linskjortekledde ynglinger som kaster sine dådyrblikk etter nevnte jomfruer, og som ikke ser ut til å være i stand til å så mye som løfte et sverd når situasjonen skulle tilsi det. Og når disse skal forlyste seg? Ja, da pynter de seg med løshorn og twerker oppetter både låvevegger og hverandre til den enerverende lyden av gothrock.
Når man tror at denne eksersisen i mislykket eventyrskrekk ikke kan bli mer absurd, da dukker Gary Oldman opp i heldekkende lilla speilfløyel og kilovis med religiøst bling for å informere landsbybeboerne om at enden er nær. Oldmans CV byr allerede på mange interessante oppføringer, men jeg kan aldri tenke meg at hans rolle som katolsk storinkvisitor i Red Riding Hood bidrar til å heve gjennomsnittet. Det samme gjelder for Virginia Madsen som fremstår noe utilpass og keitete i rollen som Valerias mor. Her må nok fremtoningen ta mye av skylden, da hun med sitt Shakira-hår og altfor stramt snørte korsett fremstår mer som en ølseidelmatrone på oktoberfest i München enn som kjærlig eventyrmor.
Det skal sies – regissør Catherine Hardwicke og manusforfatter David Johnson har ikke anstrengt seg mye for å redde makkverket fra den sikre filmdød. Red Riding Hood skjendes nemlig ytterligere av et dårlig manus og uinspirert regi. Dialogen står i stampe så lenge skuespillerne til stadighet blir satt til å gjenta hva som nettopp har skjedd og hvorfor. Da hjelper det heller ikke at Hardwicke, som fra før har vederstyggeligheter som Twilight og The Nativity Story på samvittigheten, behandler Red Riding Hood med et gravalvor som den ikke fortjener, lang mindre kler. Hun benytter seg av velkjente skrekkfilmelementer som mørke kriker og kroker, mystiske skygger og paranormale hendelser. I tillegg guffes det på med et soundtrack spekket med dunder, brak og annet spetakkel på strategiske steder i filmen, men likevel uteblir gåsehuden. Hardwicke har nemlig begått en filmatisk kardinaltabbe – hun har laget en skrekkfilm som ikke er det spor skremmende.
Når ”hvorfor har du så store tenner, bestemor”-replikken kommer, snubler filmen over i det parodiske. Og jeg ville ledd også, hvis det ikke hadde vært for at filmen rett og slett er forferdelig kjedelig. Det var nok Valerias søster som kom best ifra denne katastrofen, og det er bare fordi hun døde før filmen var fem minutter gammel.
