Årets Ramaskrik var blant annet åsted på en meget eksklusiv førpremiere på high school-grøsseren All Cheerleaders Die, som tidligere kun er vist i Toronto og på Strasbourg European Fantastic Film Festival.
Filmens protagonist er Maddy (Caitlin Stasey), en tidligere outsider som klarer å komme seg med i heiagjengen etter at en tragisk ulykke har resultert i en ledig plass. Mange er overrasket over Maddys plutselige helomvending, men ikke vi som ser på; gjennom Maddys egne videodagbok har vi nemlig fått vite at hun kun blir med i heiagjengen for å gjøre deres siste år på high school så miserabelt som mulig. Det er tydelig at hun vil hevne seg for noe, men nøyaktig hva forblir uklart inntil videre.
Maddy ser ut til å ha få problemer med å tilvenne seg sin nye hverdag som cheerleader, der de sprader rundt i samlet flokk i skolekorridorene iført små, stramme, sexy uniformer. Verre er det for hennes tidligere venninne Leena (Sianoa Smit-McPhee), ei nervøs og utilpass jente som flørter med wicca og går i flagrende gevanter og alt for mye svart øyensminke. Hun har åpenbart hatt et ganske intenst forhold til Maddy, et forhold som ikke har blitt besvart med like altoppslukende intensitet. Gjett hva den nye kattungen hennes heter…?
Imidlertid viser det seg fort at det mest utrolige med denne skolen ikke er hvor lite klær tenåringsjentene går med, eller de klassiske stereotypiene i rollegalleriet, eller Maddys grad av slu utspekulerthet. Takket være en bilulykke forårsaket av de slemme gutta på football-laget, kombinert med Leenas Wicca-evner og desperate ønske om å være nær Maddy, begynner snart noen overnaturlige fenomener å blande seg inn i den intrigefylte high school-hverdagen.
Det som overrasket meg mest med denne filmen, er at det slett ikke er en tradisjonell slasher, selv om navnet skulle tilsi at plottet sentrerte rundt nedslakting av cheerleadere. I stedet blir linjene mellom god og ond, offer og overgriper satt på grundig prøve, og det hele avvikles på en svært underholdende måte. I likhet med You’re Next viser filmen deg hovedtrekk du har sett før, med detaljer som overrasker.
Og så får det heller være at Cheerleaders, ikke så veldig overraskende, byr på noen mindre heldige kjønnsmyter og -framstillinger. Her er både lesbiske hekser og jenter som blir lesbiske som direkte følge av å ha blitt sveket av menn; her er menn som totalt mangler innsikt i både egen og andres tilværelse, og gir faen i alt annet enn å bli den største, sterkeste og slemmeste. Men blodsprutende grøssere lever av å formidle utbrukte klisjeer på nye måter, og i så måte leverer Cheerleaders så definitivt. Utfordringen ligger heller i å bite seg merke i klisjeene i filmer som denne, som viser dem fram på eksplisitte måter, og legge merke til de samme klisjeene i mainstream-film som presenterer klisjeene som normalen.
Uansett vil jeg anbefale All Cheerleaders Die til deg som vet å verdsette kombinasjonen av blod og en god latter, når den en gang kommer på det åpne markedet i Norge. Kanskje hadde det sett ut omtrent som dette hvis Buffy Summers hadde forfulgt sin begynnende cheerleader-karriere…?
