Festivalrapport: Oslo Pix 2017

Ny festival med bredt fokus
I begynnelsen av juni ble filmfestivalen Oslo Pix avholdt for første gang. Dette var et modig prosjekt av arrangørene, der det i utgangspunktet har vist seg å være vanskelig å etablere en egen filmfestival i hovedstaden. Det var i tillegg en svært marginal tidsfrist for å gjennomføre prosjektet. Det som også var gledelig ved festivalen var at det var en oppsiktsvekkende god kvinneandel både blant filmene representert, festivalgjester og ikke minst blant teamet som arrangerte festivalen. Ledet av festivalsjef Susann Østigaard var det 11 dyktige kvinner tilsammen i en stab på 19 ansatte. Festivalen reklamerte med at den ville vise det beste innen film fra Nord-Amerika og Europa. Et noe vagt konsept, når dette uansett utgjør mye av film man ellers får se på kino, men det det var et flott kuratert program man fikk presentert som festivalgjest – med både marginale perler og større publikumsmagneter. Programmet var delt opp i sjangere som politikk, musikk, nordisk film, debutanter, dokumentar, fransk film og barn og ungdom. Kvinnelige regissører var godt representert i de fleste sjangrene, der flere av dem også var til stede under festivalen for å snakke om filmene sine.

 

Flertall kvinnelige gjester
Gledelig var det at hele 9 av festivalens 16 gjester var kvinner. Blant dem var danske Charlotte Sieling, best kjent her i Norge som regissør bak TV-serier som Krøniken, Broen og Forbrytelsen. Dansken gjestet Oslo Pix med sin nyeste film Rivalene, der norske Ane Dahl Torp og Jacob Oftebro har sentrale roller. Filmen omhandler en narsissistisk, mannlig kunstnerstereotyp, men som regissøren også understrekte da hun snakket om filmen – kvinnelige regissører må også ha kunstnerisk frihet til å utforske den tematikken de finner interessant, selv om den ikke er politisk korrekt. Det ble også arrangert en egen mesterklasse med Sieling, der hun blant annet snakket om sitt nyere arbeide på større amerikanske produksjoner som Homeland og The Americans.

Andre festivalgjester som er verdt å nevne er tyske Anne Zohra Barrached som gjestet festivalen med sin kontroversielle film 24 Uker som tar for seg det mye omdiskuterte temaet senabort. Filmen har en interessant dynamikk mellom skuespill og realitet, der regissøren brukte virkelige leger og sykepleier i samspill med sine skuespillere som leverte på høyt nivå. Denne filmen startet visstnok debatten om temaet i Tyskland.

Den polske regissøren Kasia Adamik gjestet festivalen med øko-thrilleren Spoor, som ble laget i samarbeid med hennes mor Agnieszka Holland. Holland er en av europas mest annerkjente regissører og manusforfattere og har også jobbet på større produksjoner i USA som The Wire. Filmen har en eldre kvinne som protagonist som hamler opp med en misogyn og masjåvinistisk maktelite på den polske landsbygda, etter at skytterlaget tar seg til rette på eiendommen hennes.

Medmenneskelighet og politikk

Kvinnelige narrativ og filmskapere var også godt representert innen festivalens dokumentarseksjon, der blant annet regissør Anna Zamacka var festivalgjest. Hennes film Communion omhandler en polsk familie der søster Ola bærer på stort ansvar ovenfor broren som er autist og skal få sin første nattverd som katolikk. Moren er fraværende og faren alkoholisert. På tross av tung tematikk har regissøren gått inn for å fortelle en historie med et medmenneskelig blikk og sort humor. Regissøren tilbragte lang tid med familien der det var viktig for henne å ha deres tillitt og deltok på kurs for å kunne forstå autisme bedre i forhold til broren Nikodem. Resultatet sikret henne også Pixs dokumentarfilmpris. På programmet var også filmen A German Life om Brunhilde Pomsel. Pomsel var Goebbels sekretær under andre verdenskrig og reflekterer i dokumentaren over hva hun tenker om dette etter et langt liv. I Kaisas’ Enchanted Forest av Katja Gauriloff forteller regissøren om sin oldemor som var en av skotlesamenes siste historiefortellere og kulturforvaltere. Filmen er en interessant møteplass mellom en kvinnelig regissør og et mannlig blikk på bestemoren, der hun siterer brev fra en mannlig beundrer av bestemoren som beskriver henne på en delvis objektiviserende måte. Danske Charlotte Skibsholts dokumentar Dem vi var var også på programmet. Denne viser en familie året etter at faren har fallt om med blodpropp og må bygge seg opp igjen, redusert på både fysisk og psykisk.

I den politiske seksjonen på dokumentarprogrammet var det unektelig den annerkjente dokumentaren I Am Not Your Negro av Raoul Peck som vakte størst oppmerksomhet og trakk mest publikum. Men innenfor samme politiske tema viste festivalen også Whose Streets? – regissert av amerikanske Sabaah Folayan og Damon Davis. Folayan var også tilstede i forbindelse med visning av filmen som omhandler aktivismen som oppsto i Ferguson St. Luios etter at politiet skjøt og drepte tenåringen Michael Brown i 2014. Dette ble spiren til det vi i dag kjenner som bevegelsen Black Lives Matter. Filmen hadde et medmenneskelig og intimt fokus på menneskene involvert og regissøren var veldig involvert i saken som aktivist og medmenneske. Under Q&A fortalte Folayan – som selv ikke er utdannet filmskaper – at motivasjonen for å lage filmen kom fra et ønske om å gi befolkningen i Ferguson en stemme som media ikke ga dem.

 

Storstillt førpremiere på Wonder Woman

At et de virkelig store satsningen på programmet var en storstillt førpremiere på superheltfilmen Wonder Woman regissert av Patty Jenkins. Festivalen gjorde mye ut av arrangemetet, der det var egen førfest med DJ duoen Blond og panelsamtale om kvinner innen superheltsjangeren med Helene Aalborg, David Skaufjord og Christin Berg. Annet glam og stas som selvfølgelig også hørte med til en slik type filmpremiere var sprakende Wonder Woman kake, goodie bags og at cosplayer Tine Marie Riis dukket opp som Wonder Woman. Skuespiller Lisa Loven Kongsli hadde også en rolle i filmen og var tilstede på visningen. Dette kan muligens virke som lettbent underholdning, men at en festival velger å ha en block buster med kvinnelig regissør og hovedrolle som et nøkkelarrangement på programmet i denne skalaen er noe som er med på å løfte frem og skaffe støtte til kvinnelige filmskapere og filmer med kvinnelige hovedroller ved å vise at man har troen på at det trekker publikum. Og at visningen, som ble holdt i den største salen på Klingenberg, var helt utsolg taler for seg – folket vil ha kvinnelige superheltfilmer laget av kvinner!

 

 

 

 

Ung

Lørdag og søndag var familiedager, med fokus på barn og ungdomsfilm. Her var også over halvparten av filmene regissert av kvinner og med kvinnelige hovedpersoner. Eksempelvis har man oppvekstdramaet Little Wing av Selma Vilhunen og dokumentaren om den høyreorienterte ungdomspilitikeren Miranda av Mats Ågren. Med festivalens fokus på nord-amerikansk og europeisk film er det uklart for meg hvorfor Hayao Miyazakis Prinsesse Mononoke, befant seg på programmet, men det var et gledelig gjensyn uansett. På tross av å ha en mannlig protagonist viser denne moderne animasjon-klassikeren sammensatte kvinnelige karakterer som rommer både det å være snille og slemme, sympatiske og egoistiske på en og samme tid – og det er noe som er sunt å eksponere også et ung publikum for.

Gledelig for oss som vokste opp på nitti-tallet var det også at ungdomfilmsklassikeren Frida med hjetet i hånden ble satt opp som teater under festivalen som en del av konseptet Film med ord. Oppsetningen ble gjort i regi av Heidi Tioni med Else Koss Furuseth som Frida.

 

 

Andre favoritter

Andre favoritter fra programmet, som burde nevnes er blant annet Patti Cake$ regissert av Geremy Jasper. Patti, som er overvektig og arbeidsledig drømmer om livet som rap-artist, selv om hun har alle odds mot seg. Ved hjelp av et vinnende vesen, gode venner og bestemoren, begynner hun innspillingen av sin første låt og å promotere seg selv som Killa P. Som en del av Pix-Rendevous – et samarbeid med Institutt Francaise viste festivalen også den underfundige og ubehagelige Still Life, regissert av Maud Alpi. Dette var en intens og tankevekkende filmopplevelse, som blander dokumentariske trekk med fiksjon. Man følger en ung mann og hunden hans på jobb på et slakteri, der regissøren på en subtil måte stiller spørsmålstegn ved hva som skiller dyr og mennesker, samt etiske konsekvenser ved et system der liv måles ut ifra verdi i industriell og økonomisk profitt. Den halv eksistensielle, halv humoristiske filmen Baden Baden av Rachel Lang var også en film jeg var glad for at jeg fikk med meg. Denne omhandler en ung kvinne som tyvlåner en utleiesportsbil fra en kjip deltidsjobb og bruker sommeren på å pusse opp badet til bestemoren. Hun sjekker opp gamle flammer og begår de samme feilene om igjen. Dette uten at det moraliseres, snarere sympatiseres over hvor meningsløst, men underholdende livet er i noen faser mens man er i overgang.

Her for å bli?
Festivalen ble avsluttet med prisutdeling, der to av de tre prisene ble tildelt kvinnelige regissører. Prisen for beste dokumentar gikk til Communion av Anna Zamecka og publikumsprisen gikk til norske Mellom oss av Charlotte Røhder Tvedt. Sistnevnte var en film bestående utelukkende av hele 900 insendte bidrag, der regissøren hadde bedt folk om å filme sin hverdag og den hadde verdenspremiere på Oslo Pix. Den siste filmvisningen En smak av lykke, regisser av Paolo Virzi, handler også om to kvinner på rømmen i kjent Thelma og Louise stil. En verdig avsluttning på en festival med et så normalisert forhold til det å representere kvinner på programmet og løfte frem kvinnelige filmskapere. Vi ønsker Oslo Pix lykke til neste år og håper selvfølgelig at dette er en filmfestival som har kommet for å bli.

 

 

Alle bilder er brukt med tillatelse fra Oslo Pix og fotografene er kreditert i bildeteksten. Les også intervjuer med flere av de nevnte filmskaperne på Oslo Pix sin nettside.