Jeg vil påstå det finnes to gode filmer om det å være gravid. Nå er det ikke slik at det finnes veldig mange filmer om det å være gravid, men det finnes da noen hvor graviditet er en essensiell del av historien. Jeg skal heller ikke påstå at jeg har sett alle filmene som handler om temaet, men jeg har trålet gjennom en god del strømmetjenester på jakt etter denne tematikken. Og ut fra det har jeg lært at det å bli gravid er det verste du kan gjøre mot deg selv, din partner og din egen lykke.
Men først til de to gode filmene hvor graviditet er fremtredende i tematikken; Juno og Rosemary’s Baby. Nå er kanskje ingen av de filmene helt den type film man ser etter for inspirasjon og selskap mens man selv finner seg i en situasjon hvor magen vokser og familien skal øke, ettersom den ene filmen handler om å gi ifra seg barnet, og den andre filmen viser en kraftig svangerskapspsykose. Eller det å bære frem Satans barn, alt ettersom hvilken synsvinkel man tror på.
Lavbudsjett og thriller
Juno (2007) er en forholdsvis lavbudsjettsfilm om den litt corny tenåringsjenta (Ellen Page) som blir gravid etter første gang hun hadde sex. Ganske tidlig bestemmer hun seg for å adoptere bort barnet til et par hun finner frem til via en annonse i en gratisavis (Jennifer Garner og Jason Bateman). Vi følger henne og relasjonen hennes til de rundt henne gjennom svangerskapet. Filmen er velspilt, velregissert, godmodig og litt vemodig. Den vant en haug priser da den først kom, og det er vel fortjent. Juno ble skrevet av Diabolo Cody, og var den første filmen hun forfattet. Regissøren, Jason Reitman, har siden Juno samarbeidet med Diabolo Cody på flere (mindre kjente) filmer med kvinneroller i fokus, blant annet Jennifers Body (2009) og Young Adult (2011).
Rosemary’s Baby er en stillferdig film av Roman Polanski fra 1968 (nesten ti år før Polanski innrømmer han voldtok en 13-åring og forlater USA) hvor Mia Farrow spiller husmoren som blir gravid. Filmen, klassifisert som en grøsser, følger Farrow gjennom det som kan være hennes opplevelse av å bære frem en demon som et offer til en satanisk kult for at mannens karriere skal sette fart. Men er det hele noe hun innbiller seg? Filmen er så subtil og rolig, og mesterlig balansert mellom tvil på egen virkelighetsoppfattelse og svinnende tillit til de rundt seg. Mia Farrow bærer filmen med følelser som går fra glad naivitet til fortvilet panikk, og hun skinner virkelig i denne filmen. Det er en film fra en annen tid hvor filmer ikke hadde det samme fremdrivet som mange filmer har nå. Man kan forvente gode skuespillerprestasjoner, men ikke særlig mye spesialeffekter, og handlingen er ofte dialogbasert og går sakte fremover. Dette gir også noe av styrken til den vage følelsen av at noe er galt, uten at man helt kan vite det sikkert.
Ingen kvalitetssoverøsing
Ut over disse to oser det ikke kvalitet fra filmer om graviditet. Jeg har allerede skrevet om What to expect when you’re expecting (2012)– dette er, til tross for at jeg ikke akkurat fikk meg til å skryte mye av den – en av de bedre filmene. I det minste behandler filmen de gravide som faktiske mennesker. Men som en overhengende skygge over hele filmen ligger tranger til å formidle alt for mye, og dermed blir det en middelmådig film. Kanskje den likevel er med på å bane vei for filmer som tar temaet rundt selve graviditeten mer alvorlig, og ikke bare gjennom perspektivet til mannen, som nå må forholde seg til et sint, kravstort, irrasjonelt og grinete vesen som flere andre filmer med gravide damer viser.
Det er selvfølgelig forskjell på amerikansk kultur og… andre. Dessverre er det engang slik at amerikansk film er lettest tilgjengelig på de største strømmetjenestene. Jeg har likevel plukket opp et dansk innspill i gravidfilm-sjangeren. Sover Dolly på ryggen? (2012) handler om den kontrollerende karrierekvinnen (Lene Maria Christensen) som bestemmer seg for å gå til en spermbank, og deretter gjør hun alt i sin makt å finne ut av hvem faren (donoren) er. Hun bryter seg inn i spermbankens dataarkiv for å finne adressen, og går deretter hardt inn for å bli kjent med ham. Forvekslinger skjer, og hun finner mannen i sitt liv et annet sted enn der hun trodde hun skulle finne ham. Så sett bort fra den lemfeldige omgangen med at hun faktisk har gjort en ganske grov kriminell handling ved å tilegne seg andres medisinske data, så er det likevel litt befriende å se på en film som ikke er amerikansk, og hvor kvinnene ikke er bare et resultat av sine omgivelser, men som også driver historien. Graviditeten er også tilstede ved at karakterene forholder seg til at det skal komme et menneske til verden, og den er ikke bare et bakteppe for historien og en mage som blir større.
Donorproblematikk
Apropos ulovligheter og donorfilmer; Jennifer Aniston har lenge måtte svare for hvorfor hun ikke har fått barn – og hun var med på å åpne døra til diskusjonen om hvorfor det er så lite akseptert at noen velger å ikke få barn (hele debattinnlegget hennes kan man lese hos Huffington Post). Hun har derimot ikke gått av veien for å spille karrierekvinnen Kassie som tar saken i egne hender og finner en spermdonor, i filmen The Switch (2010). Problemet er at hun har en nerdete bestevenn, Wally (Jason Bateman, igjen). Under «inseminerinsfesten» hennes (for i denne filmen går det så greit å bli inseminert at de får med seg spermen hjem for å gjøre det selv) blir Wally sjalu, og han bytter ut spermprøven med sin egen sperm. Kassie flytter når graviditeten er et faktum, og kommer tilbake først en del år senere med en unge som er langt mer mørhåra og nerdete enn den blonde muskelbunten hun valgte som donor. Filmen ender med at Kassie får vite om byttingen, og så blir hun og Wally kjærester. Jeg forstår ikke hvordan manusforfatterne og regissører (alle menn) kom på at det er en lykkelig slutt at de faktisk ender sammen til slutt. Jeg ville vel heller tenkt at en anmeldelse og et erstatningskrav ville være i orden.
Håpløse gravide kvinner
Men den typiske filmen portretterer gravide kvinner som ganske håpløse. Knocked Up (2007) handler om karrierekvinnen som blir gravid etter en one night stand med en guttemann som stort sett bare vil henge rundt og røyke hasj med kompisene. Filmen, med Katherine Heigl og Seth Rogen i hovedrollene, ble en kjempesuksess og ble med i rekka av suksesser til regissør, produsent og manusforfatter Judd Apatow (40 year old virgin, Superbad, Anchorman, og ikke minst produsent for Girls, osv). Heigls karakter forteller Rogen at hun er gravid, og prøver å finne ut om de kan ha en fremtid sammen – for barnets skyld. Hun stiller krav til ham, og ender som en skikkelig kjerring som bare er sur. Katherine Heigl sa i et intervju i Vanity Fair i 2008 at hun synes det var vanskelig å like filmen hun nylig hadde fått så stor suksess med. Hun omtalte filmen som sexistisk, med følgende begrunnelse:
«It paints the women as shrews, as humorless and uptight, and it paints the men as lovable, goofy, fun-loving guys. It exaggerated the characters, and I had a hard time with it, on some days. I’m playing such a bitch; why is she being such a killjoy? Why is this how you’re portraying women?»
Når det er sagt satt jeg selv og var sannsynligvis enda mer irritert enn Heigls karakter på den guttemannen som aldri tok situasjonen seriøs og aldri møtte kvinnen han skulle få barn med på en likeverdig måte. Kommer man seg over irritasjonen, er det likevel en morsom feel-good komedie hvor karakterene innerst inne ønsker hverandre vel.
Baby ombord
En film som derimot tar kaka på idioti når det gjelder å portrettere kommende foreldre, er Baby on Board (2009). Baby on Board er en tåpelig karikatur hvor karrierekvinnen (Heather Graham) og karrieremannen hennes (Jerry O’Connel) som blir gravide. De graver seg deretter ned i en konflikt som baserer seg på at de virkelig går helhjertet inn for å misforstå hverandre. At de holder på å bli foreldre er egentlig ikke et tema; kun den voksende magen og den voksende mistroen til hverandre er i fokus. Sånn sett handler dette ikke om å være gravid i det hele tatt, men det at man er gravid er bare en slags nedtelling på hvor lang tid det kan ta før man klarer å løse konflikten de – helt unødvendig – graver seg ned i. Regissøren Brian Herzlinger og manusforfatterne Michael Hamilton-Wright og Russell Scalise er tre ikke videre kjente navn, og ut fra denne filmen bør de kanskje også lære seg litt mer om karakterdybde før de kommer til å få til en interessant film.
Det kan vise seg å være vanskelig å lage filmer som handler om graviditet og det å få barn, og det er mange spekulasjoner vi kan gjøre i denne sammenheng; handler det om antall menn i bransjen, handler det om det private i opplevelsen, handler det om den komplekse tematikken? Uansett er det mangel på god og lettbeint underholdning som kan hjelpe til med ventetiden mens man går der svanger og vagger. Det beste er nok bare å sette på enda en tegnefilm. Lykke til med ruginga!
