The Hungry Lion var en av filmopplevelsene som klart gjorde sterkeste inntrykk under årets Tokyo International Film Festival. Filmen forteller en mørk historie som gir innblikk i en nådeløs ungdomskultur der alt avhenger av popularitet, “likes” og andres anseelse.
Dette er regissør Takaomi Ogatas andre spillefilm, og den ble vist som en del av Japanese Cinema Splash – seksjonen på Tokyo IFF som viser filmer av nye, uavhengige filmskapere. Dessverre får man vel si, er dette en veldig aktuell film med henblikk på vår æra av sosiale medier, fake news og #metoo.
I åpningsscenen er vi vitne til at læreren i en ungdomsskoleklasse blir bedt om å forlate klasserommet av politiet. Elevene løper oppildnet til vinduene for å være vitne til arrestasjonen. Sladderet er igang fra første stund og det viser seg at klasseforstanderen har blitt pågrepet for å produsere pornofilmer med seg selv og mindreårige elever. Kanskje noen i klassen? Et lekket filmklipp begynner å sirkulere der en jente stønner “jeg blir så våt”. Stemmen i videoen blir antatt av flere elever å være Hiromis – den pene og populære jenta i klassen. Hiromi selv, ler bar av alt og avfeier det som et dårlig rykte. Dette forandrer seg imidlertid. På tross av at relasjonene til venner, kjæreste og familie virker hjertelige og stabile, setter ryktet dem på prøve. Etterhvert trekker omgangskretsen seg unna og begynner å klandre Hiromi selv for at ryktet går ut over dem. På skolen utvikler ertingen seg til mobbing og grensen mellom hva som er sladder og hva som er sannhet hviskes ut. Hiromi forandrer seg og oppsøker tvilsomme relasjoner i en desperat søken etter nærhet og aksept. Etter all trakassering fra medelevene, null forståelse fra familien og seksuelle overgrep gjort av kjærestens venner, er det nok for Hiromi. Hun hopper foran toget.
Demper på sladderet
Man skulle tro at noe så alvorlig som et selvmord fungerer som en demper på sladderet. Det viser seg imidlertid å være eksepsjonelt levedyktige og blomstrer opp etter dødsfallet, snarere enn å avta. Setningen “jeg blir så våt” blir en viral hit blant ungdommene for å erte hverandre. Blant skolejentene konspireres det om hvorvidt det hele har vært et PR-stunt fra hovedpersonens side for å få flere “likes”. Populæriteten hennes på sosiale medier har jo eskalert etter dødsfallet. Imens henger pressen ut moren som synderen, som har latt Hiromi vokse opp i et hjem uten en far. De tidligere venninnene kappes om å virke mest lei seg når de intervjues på TV. Alle vil ha et stykke av henne og nok en gang males det et bilde av hovedpersonen utenfor hennes kontroll.
Regissøren evner å balansere den tragiske handlingen, med en Kafka-lignende ironi over all den sosiale urettferdigheten Hiromi utsettes for. Samtidig som det er hjerteskjærende å se hva hovedpersonen går igjennom, etableres en emosjonell distanse til handlingen gjennom kameraets observerende avstand. Vi opplever karakterene enten på avstand, eller i super close up gjennom smarttelefonene deres. Eksempelvis i scenen der Hiromi blir med på Love Hotel for å ha sex for første gang (hvilket er vanlig blant ungdom i Japan som fortsatt bor hjemme hos foreldrene). Kjæresten filmer henne, delvis uten at Hiromi vet om det. Handlingen sees her gjennom hans mobiltelefon og man kommer invaderende nært hovedpersonen. De blandede mediene og det observerende blikket gir filmen et nærmest et dokumentarisk preg. Selv kjente jeg ihvertfal på ubehaget ved å være en tilskuer som passivt ser og ikke griper inn i all urettferdigheten.
Hore eller madonna?
Ungdom, mobbing og seksuelle overgrep i vår æra av sosiale medier er et tema som utforskes også gjennom andre aktuelle filmer og TV-serier om dagen. En kan for eksempel trekke paralleller fra The Hungry Lion til eksempelvis Netflix-serien 13 Reasons Why. I likhet med filmen omhandler serien en ung jentes valg om å ta sitt eget liv som et resultat av mobbing og seksuelle overgrep. Problematikken som tas opp i disse narrativene er relevant å analysere i et kjønnsperspektiv, fordi den tydelig er knyttet opp mot en undertrykkende diskurs i syn på unge kvinners seksualitet. I begge tilfellene blir hovedpersonene utsatt for “slut-shaming” fordi de angivelig har ligget med noen. Uansett om det hadde ligget sannhet i beskyldningene, er det problematisk at en “hore eller madonna” mentalitet fortsatt er så integrert i ungdomskulturen, der jenter blir sett på som “billige” hvis de har sex, mens gutter blir hyllet for det samme. NRK-serien Skam er et annet eksempel der tilsvarende tematikk knyttet til ungdom tas opp. Her skisseres imidlertid et mer konstruktivt utfall av lignende hendelser. Ungdommene i serien overkommer frykt for tabu og skam nettopp fordi de evner å legge bort mobiltelefonen og ta et oppgjør med destruktive holdninger til kjønn og seksualitet seg imellom.
Slik sett kunne man beskyldt The Hungry Lion for å svartmale en en generasjon ungdom, for å få maksimalt drama ut av den tragiske historien om Hiromi. Samtidig er selvmord blant unge på grunn av mobbing og seksuelle overgrep en realitet, ikke bare i Japan. Filmen retter også en viktig kritikk mot omsorgspersoner i hjemmet og skolen som svikter, samt en tabloid presse som kun er opptatt av seertall og sensasjonelle nyhetssaker. Ungdom eksisterer ikke i et vakuum, og deres kultur er også et resultat av samfunnet som omgir dem. Det ikke er noe eksepsjonelt nytt ved motivene bak mobbingen i filmen – misunnelse, usikkerhet og frykt for å ikke passe inn eksisterte også før den digitale revolusjonen. Samtidig er det ikke til å komme utenom at det giftige miljøet som tar livet av Hiromi viser baksiden av en ungdomskultur der grensen mellom hva som er sant og hva som er iscenesatt er uvesentlig. Filmen er heller ikke helt entydig på om vi som publikum får se hele sannheten. Den stiller på en intelligent måte spørsmålstegn ved om ikke virkelighet alltid til en hvis grad konstrueres ut ifra hva man ønsker var sant.
