Etter åtte regnfulle dager med tettpakket festivalprogram fylt med over 150 filmer, seminarer, dårlige biff-baserte ordspill og pastasalat fra Deli ble Bergen Internasjonale Filmfestival pakket sammen denne uka. Bergensfolket omfavner sin festival og sildrer dryppende våte inn i kinosal etter kinosal, trosser regn av bibelske proporsjoner for å se polske dokumentarer og saudi-arabisk kunstfilm. BIFF og TIFF hever begge flagget som Norges største filmfestival, det er visst noen hundre publikummere det står om. Der BIFF imidlertid skiller seg ut fra TIFF og andre festivaler i landet er det sterke fokuset på dokumentarfilm. Programmet har en tung overvekt av dokumentar, som gjenspeiles i at det også bare er dokumentarer i konkurranse.
Resultatet av dette er flersidig. Det ene er at festivalen får et sterkt preg av samfunnsengasjement, i en helt annen grad enn for eksempel TIFF. De politiske og sosiale problemstillingene som tas opp er det som diskuteres; i de mange Q&As etter filmene er det innholdet og budskapet som engasjerer. “Hva kan vi gjøre?” er et av spørsmålene som dukket opp etter Den gode naboen, skapt av Astrid Schau-Larsen om Statoils involvering i Canadas oljesand. Det legger festivalstemningen pent inn i nøtteskallet. Det andre resultatet, som en mer eller mindre nødvendig konsekvens av det første – det kan diskuteres – er at det rent filmatiske, det visuelt estetiske blir kraftig nedprioritert. Det var lite nyskapende formspråk å se blant vårt utvalg av filmer, og sånn sett sitter vi ikke igjen med nye perspektiver på hvordan en dokumentar kan være, på nye, andre og originale måter å fortelle sterke historier på. Et unntak verd å nevne her er The Network, skapt av Eva Order, om Afghanistans første TV-kanal. Den er lekkert filmet og har større kunstneriske ambisjoner enn mange av sine medsøstre, uten at det tar noe vekk fra tematikken, snarere tvert i mot.
Men tematisk stilte BIFF med en aldri så liten godispose for Filmamasoners utsendte. Med “kvinnekamp” som egen kategori og dokumentarseminar om og med kvinnelige dokumentarskapere var det nok å gripe fatt i. Selv åpningsfilmen Gravity, årets største sci-fi-hype, brakte oss 91 minutter med Sandra Bullock, stort sett alene, i overlevelsesmodus.
En av våre favoritter vant også prisen for beste norske dokumentar, nemlig Banaz – A love story (2012), laget av norske Deeyah Khan. Vår omtale av denne ligger allerede ute.
