Den musikalske og politiske bevegelsen «Riot Grrrl» oppsto tidlig på 90-tallet, i kjølvannet av en rekke feministiske punkband på den amerikanske nordvestkysten. Bandet Bikini Kill var blant sjangerens fremste eksponenter. Vokalist Kathleen Hanna, med sin kompromissløse fremtoning og sine slagkraftige feministiske tekster, ble det største «Riot Grrrl»-ikonet. Etter at Bikini Kill ble oppløst, dannet Kathleen Hanna et nytt band, Le Tigre, som videreførte den samme punkenergien, tilført dansbare rytmer— som i filmen blir omtalt som et «feministisk partyband». Fra 2005 ble det både musikalsk og politisk stille fra Kathleen Hanna. I The Punk Singer (2013) får vi vite hvorfor Hanna forsvant fra rampelyset, og hva hun driver med i dag.
Et personsportrett
The Punk Singer handler om Kathleen Hannas oppvekst, karriere, politiske meninger og ekteskapet med Adam «Ad-Rock» Horowitz (fra Beastie Boys), og går etter hvert mer inn på henne enn bandet eller Riot Grrrl-bevegelsen.
For meg som ikke hadde så god peiling, hadde det vært nyttig hvis dokumentaren hadde brukt fem minutter mer på å snakke litt mer om andre band i samme gate, men dette er jo tross alt et personportrett.
Filmen bruker gamle arkivopptak og intervjuer med musikere som Carrie Brownstein, Kathi Wilcox, Kim Gordon, Joan Jett og Kathleen Hanna selv til å male et levende bilde av «Riot Grrrl»-scenen. The Punk Singer er Sini Andersons debut som dokumentarfilmregissør. Det vises kanskje, ettersom virkemidler, gang og rytme i filmens fortelling var ganske typisk for biografiske dokumentarer. Helt streit, og helt greit. Temaet er uansett mer enn interessant nok.
De siste 20-25 minuttene av dokumentaren går inn på hva som skjedde etter 2005, om Kathleen Hannas sykdom og det nye musikkprosjektet hennes, The Julie Ruin. Denne delen var litt stillere og ikke like engasjerende som resten av filmen for meg, men samtidig var det på en måte kanskje noe av det mest personlige i filmen, ikke bare for Kathleen Hanna, men også for regissør Sini Anderson, som selv lider av Borreliose.
Utløp for følelser
Noe av det mest interessante i dokumentaren er for meg hvordan Hanna forklarer at en av grunnene til at hun startet et band var fordi ingen hørte på henne, og at hun var lei av være stille og måtte få et utløp for følelsene. Den kanskje sterkeste scenen er når Hanna forteller om da romkameraten hennes, som var musikkstudent, kjempet seg løs fra en overgrepsmann som truet med å drepe henne fordi hun var så fast bestemt på å skrive ferdig symfonien hun holdt på med. Hanna ble så påvirket av dette at hun måtte gjøre episoden til et kunstprosjekt.
Mange av fortellingene handler om frykten for å ikke bli trodd eller hørt på som kvinne, og om å uttrykke seg om urettferdighet, seksuell vold og generell kjønnsdiskriminering gjennom musikk og annen kunst. Den delen av filmen som omhandler Hannas sykdom passer også godt inn i temaet om ikke å bli hørt og trodd.
Denne typen musikk henvendte seg til kvinner og prøvde å treffe kvinner, kommenterer musikkritikeren Ann Powers i filmen, og derfor var den spennende og nødvendig.
Andre bemerker at det var på Bikini Kill-konserter at de første gang så kvinner oppføre seg sint og aggressivt på scenen og gjøre ting som bare menn ellers gjorde. Bikini Kill eller noen andre måtte gjøre slike ting, ellers ville kvinner ha sultet i hjel kulturelt. Noe av det Kathleen Hanna gjorde for punkkulturen, fortelles det, er at hun sørget for å gi kvinner fysisk plass i publikummet på konsertene og lot dem komme frem og føle seg trygge, når konsertrommene ellers ble dominert av menn og kvinnene ble tvunget til å stå bakerst, av frykt for å komme hjem med blåmerker og brukkne ribbein. Av og til må man være sint for det skal komme en forandring.
Visninger av The Punk Singer på Bergen Internasjonale Filmfestival:
FRE: 26.september kl 18:45, Røkeriet på USF Verftet.
LØR: 27. september kl. 20:40, Tivoli på Det Akademiske Kvarter
SØN: 28. september kl. 18:45, Røkeriet på USF Verftet.
1 Kommentar