Norsk-pakistanske Deeyah mottok i høst den prestisjetunge Emmy-prisen for sin dokumentar om unge Banaz, som først ble tvangsgiftet og deretter æresdrept av sin familie da hun hadde gått fra den voldelige mannen og fått seg ny kjæreste.
Banaz was killed because she was in love. Sometimes I wonder, why is love so hated?
– Diana Nammi
Kurdisk-britiske Banaz Mahmod ble født i Irak, og bodde der med sine søsken og foreldre til hun var 10 år gammel, da de flyttet til London. I tillegg til den nærmeste familien til Banaz bodde også onkler, tanter og andre slektninger i nærheten – alle er konservative når det gjelder å holde på sine strenge, muslimske tradisjoner. Historien om Banaz’ liv er like hjerteskjærende som den er kort: 17 år gammel ble hun giftet bort til en mann hun ikke kjente, som var fersk innvandrer fra Irak. Da hun etter to år ikke orket å bli banket opp og voldtatt mer, og etter utallige mislykkede forsøk på å komme seg vekk (forsøkene ble ofte forpurret av hennes egne foreldre), oppsøker hun politiet i håp om å få hjelp. På dette tidspunktet har hun klart å komme seg bort fra mannen, og har blitt forelsket i jevnaldrende Rahmat.
Banaz oppsøker politiet fem ganger, og forteller detaljert om hva som har skjedd tidligere og hvordan hun nå lever i konstant frykt og må se seg over skulderen hvor hen hun går, fordi hun har hørt sine slektninger og sin mann snakke om å drepe henne. Hun blir møtt med en blanding av mistro og inkompetanse hos politiet, og får aldri den hjelpen hun så desperat behøver. Det hjelper ikke at hun forteller at ektemannen har sparket henne så mange ganger i hodet at korttidshukommelsen hennes begynner å svikte, eller at foreldrene hennes godtar mannens mishandling av datteren fordi han forklarer at hun oppfører seg ”respektløst” overfor han. Det hjelper ikke at den da 20 år gamle jenta forteller om den første gangen hun visste at pappen hennes ville prøve å drepe henne, og hvordan hun bare så vidt unnslapp. Banaz får ikke hjelp. Tidlig om morgenen 24. januar 2006 blir Banaz Mahmod drept av flere mannlige slektninger, og begravet i en koffert i en hage et stykke unna.
It was like I was his shoe for him to wear when he wanted
– Banaz om ektemannens mange voldtekter av henne
Dokumentaren baserer seg på intervjuer med folk som var direkte involvert i oppklaringen av saken, andre som til daglig jobber med lignende temaer, og søsteren til Banaz, Bekhal. Bekhal hadde brutt med familien før søsteren ble giftet bort, og lever i dag på skjult adresse, og gjemmer seg bak fulldekkende slør (niqab) for at ingen skal kjenne henne igjen. Søsteren byr utvilsomt på de mest dramatiske og sjokkerende vitnesbyrdene, som for eksempel da hun forteller om hvordan det gikk til at søstrene ble omskåret før familien flyttet fra Irak. Vi får også se opptak av Banaz fra det ene politiintervjuet, og ett opptak fra kjærestens telefon etter det nevnte drapsforsøket fra faren, og kombinert med detaljert informasjon om hvordan etterforskerne kom til bunns i saken begynner det etterhvert å danne seg et bilde av personen Banaz – og et langt uhyggeligere bilde av hvor totalt håpløst hennes liv har fortonet seg. Etterforskeren som forteller om hvordan de fant liket av Banaz liggende i fosterstilling i en svart koffert, 1.8 meter under bakken, klarer på ett vis å bli noe av det vondeste i hele dokumentaren.
Dette er en av de filmene som man kan si er ”jævlig”, også er det ment å si noe bra om filmens kvalitet. Det er svært få filmatiske grep som trengs her, utover å få de medvirkende til å fortelle sine historier. Den helheten som blir dannet av disse fragmentene, er sterk og talende nok til at regissøren ikke trenger å sette sin egen stemme til det i betydelig grad. Men all ære må gå til Deeyah for at hun har latt Banaz sin stemme bli hørt. Hør henne, du også.
