David Lynch er en regissør man enten elsker eller hater. Filmene hans er ikke bare svært eksperimentelle i formen, men har en tematikk og voldsbruk som mange nok kan få opp i halsen.
For en tid tilbake satt jeg og en venninne og diskuterte David Lynch. Lynch er en av mine favorittregissører, og jeg blir ofte veldig entusiastisk når jeg prater om filmene hans. Overraskelsen var derfor stor når venninnen argumenterte for at David Lynchs filmer er kvinnefiendtlige. Hun utbroderte nærmere, sikkert etter å ha sett mitt noe vantro ansikt, med at kvinnerollene hans i hovedsak enten er horer eller madonnaer, eller psykotiske. Uansett liker Lynch å straffe dem ved å gjøre dem til ofre for sadistisk vold.
Vel, fram til da hadde det aldri falt meg inn å se på David Lynchs filmer på denne måten, men tanken syntes jeg var interessant. Et raskt google-søk viser at dette ikke er en uvanlig oppfatning, og at David Lynchs kvinnesyn er oppe til stadig debatt blant diverse hobby-bloggere. En ting er i hvert fall klart, om man så er enig i påstanden eller ikke; David Lynch er glad i skadede kvinnefigurer. I nesten alle filmene hans, og i tv-serien Twin Peaks, er det én eller flere kvinneskikkelser som faller under de overnevnte kategoriene. Jeg vil i denne artikkelen se på enkelte elementer av debatten.
Laura Palmer – jenta som forsvant
Lynchs kanskje mest kjente kvinnefigur, tenåringsjenta Laura Palmer fra TV-serien Twin Peaks (1990) og den påfølgende langfilmen Twin Peaks: Fire Walk With Me (1992), er i så måte interessant. Da vi for første gang treffer Laura, i Twin Peaks’ første episode, er hun allerede blitt drept. Vi får dermed aldri bli ordentlig kjent med henne som en virkelig person. Hun defineres bare av andre. Men ettersom ingen vet hvem Laura egentlig er, blir hun bare en overflate og et objekt for andres holdninger framfor en ekte person – den virkelige Laura har forsvunnet. Lokalsamfunnet ser på henne som den perfekte, vakre og ressurssterke jenta som hadde alt. Hun blir elsket og forgudet som en engel. Når det så viser seg at Laura var kokainavhengig og prostituert, blir også volden hun har blitt utsatt for mens hun levde stadig mer synlig. Ønsker Lynch å holde henne enda mer nede ved å ødelegge henne totalt, både psykisk og fysisk? Her vil sikkert de lærde strides. Uansett blir effekten sterkere i den avsluttende scenen i Fire Walk With Me, hvor vi blir vitne til det ekstremt voldelige drapet på henne i groteske detaljer. Selve drapet gis overnaturlige aspekter og Laura får engleaktige kvaliteter, som om den seksualiserte volden og drapet renser henne. Kan den konfliktfylte sjelen hennes først få fred når hun har blitt slått i hjel? Vi lærer gjennom serien og filmen at Laura mer eller mindre frivillig går inn i jobben som prostituert, selv når hun vet at hun vil bli offer for vold. Ønsker Lynch å gjøre henne til en martyr? Og ville han ha konstruert en lignende sjebne for en mann? Jeg kan ikke huske å ha sett en mannlig Lynch-karakter bli utsatt for en så ekstrem og langvarig vold.
Laura er ikke den eneste kvinnerollen i Twin Peaks som i så måte er suspekt skildret. Jeg skal ikke gå inn på alle her, men vil bare påpeke en liten sekvens fra serien: servitrisen Shelly blir grovt mishandlet av mannen, men blir aldri hjulpet ut av ekteskapet, selv ikke av venner som burde ha hjulpet. Shellys sjef og nærmeste fortrolige foreslår heller en make-over for at hun skal føle seg bedre. En ganske sjokkerende uttalelse, som om det skulle få mannen til å slutte å daske på henne. Kommentaren blir aldri diskutert videre, og blir dermed også hengende i løse luften – noe som gir en noe ubehagelig bismak. Shelly forblir derfor et hjelpeløst offer – er det slik Lynch ønsker at hun skal være?
Hekser og deres ofre
En film med noen av Lynchs merkeligste kvinneroller kan vel sies å være Wild at Heart (1990). Filmen handler om kjæresteparet Lula og Sailor som er på rømmen gjennom USA. Samtidig sender Lulas psykotiske og psykopatiske mor alt hun kjenner av leiemordere etter dem. Lula selv skildres så naiv og uskyldig at hun fort kan tolkes som dum, og dermed et aksepterende vitne og lett offer for all den ekstreme volden som skjer i filmen. Gjennom store deler av filmen gjør hun selv lite aktivt for å endre omgivelsene, og hennes handlinger er hovedsakelig basert på hva Sailor (mannen) gjør. Lula har hele oppveksten blitt dominert av moren, noe som kan ha ført til hennes manglende evne til å ta eget initiativ. Hun er helt avhengig av Sailor for å bli reddet fra omgivelsene sine.
Lulas mor Marietta er filmens store antagonist som vil skille de to elskende. Vi får vite at hun mange år tidligere hjalp elskeren med å drepe Lulas far: kan det tolkes som en overført kastrering og et bevis for hvor sterkt seksuelt grep hun har på mennene i filmen? Altså, ved å drepe/skade menn og å holde dem nede, øker hun sin egen makt. Marietta dreper aldri noen direkte selv, men bruker sex til å manipulere alle rundt seg. Det er fordi hun forsøkte å legge an på Sailor, men ble avvist fordi han var mer interessert i datteren hennes, at hun prøver å skille de to elskende og få Sailor drept. Galskapen hennes er på grensen til karikert, både gjennom kroppsspråk og de psykotiske valgene hun tar i løpet av filmen. Mens de fleste mannlige leiemorderne i filmen (det er noen av dem) skildres som mer standardiserte, følelseskalde tøffinger, er Marietta så outrert i galskapen sin at hun framstår som komisk. Dermed blir hun den gale heksa tilskueren kan le av, framfor en man blir redd for.
Sex og straff
Et notorisk eksempel på Lynchs kvinner blir hans film noir Blue Velvet (1986). Filmen handler om den unge Jeffrey som blir trukket inn i en mørk underverden, der han blir fascinert av nattklubbsangerinnen Dorothy. Den seksuelt inkompetente psykopaten Frank Booth har kidnappet Dorothys mann og sønn. Frank er åpenbart ute av stand til seksuell penetrering, og er sykelig opptatt av sex. Han har derfor kidnappet Dorothys familie for å tvinge henne til drøye sadomasochistiske sexleker – en situasjon som har gjort Dorothy til en svært skadet og destruktiv sjel. Den morbide og seksualiserte volden Dorothy utsettes for er preget av så undertrykkende og ydmykende maktbruk at det nesten er vondt å se på. Resultatet er at hun til slutt tror hun fortjener alt sammen, og begynner å be om mer. Når hun utvikler et forhold til Jeffery, starter hun på eget initiativ de samme sex-lekene Frank har tvunget henne inn i, og trygler også om å bli slått.
Er disse kvinneskildringene et tegn på Lynchs ønske om å skade kvinner? Eller er det viktig å skille et kunstneren og verket? Til sammenligning har også regissørlegenden Hitchcock blitt kritisert for å ha et uheldig kvinnesyn, uten at det har skadet ryktet og filmene hans nevneverdig av den grunn. Jeg mistenker at Lynch er mer opptatt av skadete og mørke menneskeskildringer, ikke bare kvinner. Skildringene av menn i filmene er jo heller ikke særlig positive, Blue Velvets Frank Booth og Wild at Hearts Bobby Peru er gode eksempler på det. Ett av Lynchs favorittemaer ser også ut til å være en forskrudd og morbid versjon av 50-talls småbyidyll: et samfunn der alt ser perfekt ut på overflaten, men hvor mørke og destruksjon ligger like under overflaten. Hvis dette er tilfelle, er det ikke så merkelig at Lynch skildrer kjønnsrollene så forskjellige. Kvinner og menn hadde i større grad enn i dag forskjellige roller på 50-tallet. Kvinner var svake og underdanige, menn var de aktive. Slik vi ser med for eksempel Laura Palmer og Dorothy undertrykkes kvinners seksualitet og i verste fall brukes vold for å få den tilbake på plass.
Dessuten kan man argumentere for at filmene hans er mer en skildring av de verste sidene av en voldelig familiestruktur. Kvinnehat er et altfor sterkt fenomen i samfunnet, og det er kanskje dette Lynch forsøker å kommentere? I flere av Lynchs filmer skjer volden enten i en forelder/barn-relasjon eller en par-relasjon. Spørsmålet er da om Lynch egentlig ønsker å vise hvor vanskelige familie-situasjoner er, og å kritisere hvordan samfunnet altfor lett velger å overse slike relasjoner før det er for sent. Likevel; det er vondt å se denne volden. Lynch er en svært eksplisitt filmskaper, og han overlater lite til fantasien. Det er veldig lett å bli provosert av resultatet. Slikt blir det gjerne diskusjon av.
