Teamet bak høstens norske grøsseropplevelse måtte få hjelp fra en sjaman til å få gjennomført innspillingen, og Miriam Prestøy Lie snakker nok ikke til fugler igjen med det første. Endelig er Dunderland her.
Så vidt meg bekjent, er Dunderland den første moderne, norske filmen som tar tak i det utrolig sterke materialet som ligger i de historiske hekseprosessene her til lands. Det var også på tide, og det er godt å ha sjangerfilmer til å introdusere denne typen vanskelige temaer for oss. Som Ingar Helge Gimle sier i en av sine få replikker: “Det er ikke noe hyggelig å snakke om det der”. Det betyr ikke at vi ikke trenger filmer om det, så la oss håpe at flere følger etter.
Det er allikevel litt skuffende til hvor liten grad Dunderland faktisk bruker dette materialet aktivt. Foruten den 16 år gamle jenta med overdrevent heksete look som blir kastet i tjernet Djupkista, og en tidlig referanse til den beryktede norske trollkvinnen Anne Pedersdotter, handler filmen egentlig ikke om dette i det hele tatt. Kanskje de fleste ikke bryr seg om dette, men i likhet med alle andre som har tatt et enkeltemne om et eller annet på Blindern føler jeg meg plutselig som en ekspert, og hadde dermed håpet på mere heksestoff.
Så hva fokuserer filmen på i stedet? Det er litt vanskelig å si. De fleste hovedrollene er meget velspilt, spesielt Miriam Prestøy Lies besatte teaterregissør Laura er en god karakter og en god prestasjon – den lille birollen til Ingar Helge Gimle som skummelsinna bartender på hotellet i bygda er også et høydepunkt.
Problemet er at Dunderland ikke helt vet hvor den vil, eller ikke klarer å bestemme seg for hvilken vei den vil ta. Hva vinner den for eksempel på å ta en sidevei om de spøkelsesaktige nazi-festene på det Shining-esque hotellet?Plottet kunne lett blitt delt opp i to eller tre og blitt sterke filmer hver for seg. Når fokuset blir såpass delt som det blir her, blir jeg sittende igjen med en følelse av uforløst potensiale.
Men for et potensiale! Dunderland er jevnt over en virkelig fornøyelig filmopplevelse. Prestøy Lie bærer store deler av filmen godt nærmest på egenhånd, og jeg gleder meg allerede til å se henne i flere hovedroller i fremtiden; forhåpentlig også flere sjangerfilmer! Rolleprestasjonen hennes her tar tankene mine umiddelbart til en slags kvinnelig Jack Torrance, med skrivemaskin og det hele, uten at hun på noen måte kopierer noen andre.
Den totale forvandlingen Prestøy Lies eksentriske teaterregissør Laura gjennomgår i løpet av filmen, er imponerende. Og det ser ut til at hun har kost seg med å spille inn rollen – tross visse underlige episoder under innspillingen av filmen, som jeg kommer tilbake til. Teaterregissøren Laura kunne dessuten lett blitt til en ganske klisjefull eksentriker, om hun hadde vært spilt av en middelaldrende mann, som er de man er mest vant til å se i den typen roller. Alt i alt er Laura en utrolig befriende karakter å følge gjennom knappe 80 minutter.
Reidar Sørensen og Sven Henriksen er også gode som de litt avdankede skuespillerne i Lauras tropp, og Marit Østbyes mystiske Irmelin er en interessant karakter. Men jeg kunne nok ønsket meg at Irmelins potensiale ble utnyttet litt mer; som det er, blir hun en karakter som ikke får stort å si for utviklingen av plottet. Hanne-Marte Sørlies Therese og Brage Bangs Paul drukner dessverre litt i all handlingen som skal klemmes inn.
Under innledningen til filmvisningen i Oppdal Kulturhus forteller Miriam Prestøy Lie om den uhyggelige stemningen som hang over innspillingen. Da hun skulle gå inn i låven første gang, begynte en stor fugl å kretse rundt henne og lage lyder, og hun svarte med å si høyt til den at oi, du vil kanskje ikke at jeg skal gå inn der, du. Dagen etterpå fikk teamet en telefon fra en lokal sjaman som sa at hun måtte slutte å snakke til fuglene. Dette inntrykket man får servert bygger godt oppunder filmens stemning; det er noe galt, eller i alle fall uvanlig, med hyttetunet der det hele foregår.
Og det er en vri jeg kan like, at det som er galt er noe som sitter i selve naturen der de befinner seg. Dette er noe som gjør at Dunderland skiller seg ut fra sjangerkollegaer som blant annet Fritt Vilt eller Død Snø, som bruker den norske naturen mer som et bakteppe for det skumle. Sånn sett går tankene mer til en slags krysning av Evil Dead og Antichrist. Men snart må man nok innse at norsk skrekkfilm har kommet såpass langt at man ikke kan basere alt på den trolske naturen lenger.
Dunderland er et spennende skritt videre for norsk sjangerfilm, og det er prisverdig at filmskaperne forsøker å ta tak i det materialet de gjør. Når jeg ikke umiddelbart elsker den, er det mye fordi det er hakket for mange mystiske forhistorier som skal flettes inn i ett og samme plott. Gullstjerne for innsats i denne omgang, så håper jeg at Nesse og Rognan klarer å innskrenke fokuset litt til neste prosjekt.
