For et par uker siden kom jeg over noen gamle dagbøker, alle tettskrevne med tenårings-frustrasjoner. Jeg var 16 år, og med snirklete håndskrift fortalte jeg om vennskap, uvennskap, forelskelser, og engelskprøver. Jeg var både sikker og usikker på meg selv, sterk og svak om hverandre. Jeg leste i dagbøkene med skrekkblandet fryd, og måtte trekke på smilebåndet da det viste seg at jeg var et mye større hormonsirkus enn det jeg husket (uten tvil takket være selektiv hukommelse). Livet gikk gjerne fra den høyeste topp til den dypeste avgrunn på under en uke. I tillegg hadde jeg ikke bedre selvinnsikt enn at jeg var sikker på at jeg ville bli “skikkelig nostalgisk når jeg om mange år finner igjen dagbøkene mine”. Vel, jeg kan vel trygt fastslå at blant de mange følelsene jeg kjente på mens jeg leste i de gamle dagbøkene, så var det ikke et snev av nostalgi å spore.
På samme tid, altså rundt årtusenskiftet, var jeg storkonsument av tenåringsserier. Favoritten var Dawson’s Creek, og jeg mente helt oppriktig at det var en klok serie med god dialog og massevis av nyttig livsvisdom. Huff. Jeg skulle gjerne gått tilbake i tid og valgt meg en annen favorittserie, for det var i grunnen svært lite å lære av Dawson Leery og Joey Potters klamme følelsesdrama. Kanskje jeg kunne håndtert den verste tenåringsdramatikken litt bedre hvis jeg hadde hatt Buffy Summers som følgesvenn i stedet?
Joda, jeg hadde hørt om Buffy the Vampire Slayer. Jeg visste serien handler om vampyrjegeren Buffy (Sarah Michelle Gellar), for den ble hyppig diskutert i skolegården blant flere av vennene mine. Jeg visste dessuten at handlingen fant sted i fiktive Sunnydale, California, at Buffys beste venner het Willow (Alyson Hannigan) og Xander (Nicholas Brendon), og at den faderlige bibliotekaren Rupert Giles (Anthony Stewart Head) passet på dem. Jeg visste også at seriens kjekkas var vampyren Angel (David Boreanaz) som Buffy forelsket seg i, og at han etter hvert ble avløst av sin moralsk korrupte motpart Spike (James Marsters) som en slags main man i Buffys liv. Dessverre, på bakgrunn av min drøyt 14 år gamle vuderingsevne, forhåndsdømte jeg serien fordi jeg syntes at vampyrene så teite ut. Og seriens platte norske tittel, Buffy – Vampyrenes Skrekk, vitnet ikke akkurat om kvalitet. Men nå, ti år etter at siste episode ble vist på TV, har jeg sett Buffy the Vampire Slayer for første gang. Og dét med både engasjement og innlevelse, for jeg har vært på den høyeste topp og i den dypeste avgrunn sammen med Buffy. Og jeg har ledd, grått, og holdt pusten i spenning ved flere anledninger gjennom seriens sju sesonger.
Buffys univers er solid og overbevisende. Først og fremst har serien en sterk og troverdig hovedperson. Serieskaper Joss Whedon har uttalt at han med Buffy the Vampire Slayer ville snu på den etablerte skrekkfilm-formelen hvor den unge blonde jenta alltid var den første som ble drept. Han syntes at det var på tide at hun fikk en bedre skjebne, og opp av skrekkfilm-asken steg Buffy – en vanlig jente med et uvanlig kall. Hun er skoleelev om dagen, og vampyrjeger om kvelden, godt hjulpet av en gruppe lojale venner. Buffy er idealistisk, rettskaffen, energisk og vittig, men absolutt ikke ufeilbarlig. Hun er i aller høyeste grad menneskelig, med alt hva det innebærer av styrker og svakheter, riktige og gale valg. Slik er hun en karakter man kan identifisere seg med, og dét gjør henne til en heltinne som det er verdt å heie på.
Det øvrige persongalleriet er også bunnsolid. Samtlige karakterer er sammensatte, tidvis kompliserte, og i konstant utvikling. Dette gir serien en fin dynamikk og dybde som går ut over det som er vanlig for såkalte “tenåringsserier”. Willow er nerden som utvikler seg til å bli en mektig heks, og som med tiden kommer ut av skapet som lesbisk. Xander er “hjertet” i gruppa, det trygge og faste holdepunktet som etter hvert finner sin plass også profesjonelt. Giles gir serien intellektuell pondus som Buffys veileder og mentor. Vampyren Angel har både sjel og humanitet inntakt, samt et komplisert kjærlighetsforhold til Buffy. Karakteren med den kanskje mest interessante utviklingen er vampyren Spike, som går fra å være Buffys nemesis og hovedfiende, til å bli hennes venn, allierte, sarkastiske sidekick, og i en periode, elsker. Alle har de sine egne demoner å bekjempe mens de strever med livets mer prosaiske utfordringer som skolegang, kjærlighet- og vennskapsforhold, og å få hverdagen til å gå rundt.
Det er imidlertid én faktor som mer enn noen annet har vært helt avgjørende for seriens suksess, og det er Joss Whedons strålende manus. Den smarte og humoristiske dialogen er Buffys varemerke, og samtlige av seriens hovedpersoner har hver sine helt unike måter å uttrykke seg på. Buffy strør om seg med vittige ordspill mens hun slåss mot vampyrer, Willow stotrer, og Spikes signaturuttrykk er “oh bollocks”. Da den gode dialogen begynte å tiltrekke seg mye positiv oppmerksomhet, svarte Whedon med å lage én episode nesten uten dialog, “Hush” i sesong 4. Den er til gjengjeld ordentlig skummel, på den gode gammeldagse måten. Alt lydspor unntatt dialogen ble kuttet i episoden “The Body” i sesong 5, som tar for seg Buffys mors død. Fraværet av musikk understreker sorg, sinne og frustrasjon i en episode hvor flere av skuespillerene byr på noen av sine aller beste prestasjoner i serien. I sesong 6 vartet Whedon opp med en musikalepisode, “Once More With Feeling”, som utelukkende besto av originale sanger og svært lite dialog. Disse tre episodene er alle eksempler på Whedons evne til å hele tiden fornye serien, dens karakterer og tematikk. Buffy og vennene hennes vokser opp i løpet av sju sesonger, noe alvoret og dybden i Whedons storyline er med på å underbygge. Tematikken blir gradvis mørkere og alvoret mer påfallende etter hvert som serien nærmer seg slutten. Og i siste episode? Da får Buffy sin velfortjente avlsutning, komplett med et nydelig feministisk budskap. Og dét har hun fortjent etter alt hun har vært igjennom fra 1997 til 2003, stakkars jente!
Buffy the Vampire Slayer er langt ifra noen typisk tenåringsserie. Den er smart og velskrevet, og behandler temaer som kjønn, seksualitet, feminisme, rase, og klasseskiller med både humor og alvor. Da jeg bestemte meg for å se Buffy the Vampire Slayer nesten et decennium etter at jeg la tenårene bak meg, så regnet jeg med å fordøye det hele med en solid ironisk distanse. Og ja, jeg gjorde nok det til å begynne med. Men så ble jeg fullstendig bergtatt, og har siden heiet på Buffy gjennom utallige utfordringer, følt med henne når hun har hatt kjærlighetssorg, gispet i sjokk når hun har dødd to (!) ganger, og valgt min favoritt blant hennes vampyrkjærester (Spike, selvfølgelig). På en måte har mitt tenårings-jeg, altså hun som øste ut sine følelser, forvirringer og frustrasjoner i noen blomstrete dagbøker, fått en ny heltinne. Med tilbakevirkende kraft.
—
Til slutt – 12 sekunder som beviser hvor kul Buffy er, hvor kul Spike er, og hvor hinsides genialt manuset er:
SE OGSÅ: Buffy, Vampyrenes Skrekk fyller 15 år
Innegget ble først publisert på Idas blogg, Indiehjerte.
