Tokyo International Film Festival feiret i år 30-års jubileum. Filmamasoner var tilstede og dekket kvinneandelen på programmet. Dette innebar både filmer regissert av kvinner og filmer med kvinnelige hovedroller.
Festivalen har over sine tre tiår i operasjon blitt toneangivende internasjonalt, der hovedvekten ligger på å vise det beste innen japansk og asiatisk film. Årets festival var inndelt i hovedkategoriene Competition, Asian Future, Japanese Cinema Splash, Special Screenings, World Focus, Crosscut Asia, Japan Now og Youth.
Japan er et land man forbinder med innovasjon, kreativitet og kvalitet. Dette gjenspeiles også i landets omfattende kulturarv og filmhistorie. For en vestlig journalist kan samfunnsnormen likevel virke ”konservativ” i forhold til kjønn. Tradisjonelle familieverdier står sterkt, der det for eksempel er vanlig at kvinner trer ut av yrkeslivet når de gifter seg og får barn. Med en innsikt i disse kulturelle forskjeller var det viktig å til en viss grad kunne møte filmopplevelsene på egne premisser, men samtidig være ærlig og kritisk. Det mye som rører seg under en ellers fattet og plettfri overflate i det japanske samfunnet, hvilket også var et utgangspunkt for mange av filmene på programmet.
Kvinnelige protagonist, mannlig blikk
Det er kanskje i feil ende å begynne, men det er ikke til å komme unna at det var en overvekt av mannlige regissører representert på programmet. Imidlertid omhandlet mange av deres filmer kvinner. Det var eksempelvis en hel seksjon dedikert til ”muser”, -(utelukkende kvinnelige skuespillere i dette tilfellet) innen japansk film. Jeg var nysgjerrig på hvilke narrativ dette genererte. Det finnes tross alt både gode og dårlige filmer om kvinner regissert av menn.
Jeg valgte i den sammenheng å se en film fra Japanese Cinema Splash, et program som viser hva som beveger seg i den japanske filmproduksjonen. Filmen var Waiting for the Moon av regissør Michio Koshikawa. I omtalen av filmen sto det at filmens hovedperson var en kvinne, men det viste seg imidlertid at hun kun var en brikke i spillet for å si noe om den mannlige karakteren i filmen. Dette var skuffende fordi filmen starter med å introdusere oss for karakteren Yumi som har mistet alt i en tsunami. Hun sliter med å komme seg over opplevelsen og bor midlertidig hos tanten og onkelen. De oppfordrer henne til å arbeide igjen og hun finner en jobb på restaurant som servitør. Etterhvert slår det gnister mellom henne og eieren Sugitani. Det viser seg imidlertid at han har lidd av et hukommelsestap, og ikke husker noe fra før han ble funnet vandrende rundt i skogen tre år tidligere. Yumi blir totalt selvoppofrende i møte med følelsene for den nye kjæresten, som ikke gjengjelder omtanke eller innsikt i hva hun selv sliter med. Sugitanis psykiske kvaler og påfølgende potensproblemer setter sitt preg på forholdet og Yumi vet ikke hva godt hun skal gjøre for å få ham til å komme i filmens langdryge sexscener. Om det har ligget en intensjon om noen metaforisk symbolikk i dette, forsvant dette for meg fordi disse scenene ble for eksplisitte og langtekkelige.
En annen snakkis på festivalen var The Low Life som var i hovedkonkurransen. Filmen er basert på romanen med samme navn, skrevet av pornoskuespillerinnen Mana Sakura, og introduserer oss til historien om tre ulike kvinner og deres inngang til pornografien (enten det var ved tilfeldighet eller ved eget ønske). Fordi sexindustri, og seksualitet generelt, er tabuer i det japanske samfunnet, ønsket regissør Takahisa Zeze i samarbeid med Mana Sakura, å formidle et annet perspektiv på dette. Filmen tar et oppgjør med måten pornoskuespillere blir behandlet i samfunnet, og viser at det ofte er helt vanlige kvinner og menn som går inn i sexindustrien. Gammel, ung, gift eller ugift – uansett arbeid, så fortjener man respekt.
The Hungry Lion var en annen film som ble vist som en del av Japanese Cinema Splash, og var regissert av en mann (Takaomi Ogigata). Likevel evnet den å fremstille en tenåringsjente og hennes problematiske relasjoner til gutter uten å bli objektifiserende eller eksplisitt. Når læreren til en ungdomsskoleklasse blir arrestert for å ha produsert pornofilmer med seg selv og mindreårige elever, blir et rykte satt ut om at Hitomi er jenta i videoen. Selv om det hele bare starter som ”uskyldig erting”, setter hendelsen i gang ringvirkninger som kaster hovedpersonen ut i en nedovergående spiral hvor grensen mellom hva som er virkelighet og hva som er rykter hviskes ut. Den er vondt å se hvordan den ellers glade og empatiske jenta kastes ut i en avgrunn av sosial urettferdighet. Utfrysning, mobbing og seksuelle overgrep er noen av de tingene hun utsettes for, i tillegg til at vennene, kjæresten, moren og søsteren trekker seg unna og klandrer hovedpersonen for at ryktet også går ut over dem. Selv når Hitomi hopper foran toget og tar livet av seg fortsetter ryktene, og ”hatet” mot henne å eskalere. Dette er på alle måter en ubehagelig, men viktig film –der den lykkes med å belyse universelle utfordringer knyttet til sosiale medier og slut shaming, så vell som problemer med æreskultur og kjønnnormer mer spesifikt knyttet til det japanske samfunnet. Kameraet befinner seg alltid enten observerende på god avstand fra karakterene eller i super close up gjennom personenes smarttelefoner. Evner vi som tilskuere noen gang å få overblikk over hva som egentlig skjer når vår betrakterposisjon er en av to motpoler?
Waiting for The Moon
The Low Life
The Hungry Lion
Nevneverdige kvinnestemmer
Inntrykkene fra tankevekkende The Hungry Lion satt lenge i kroppen. Heldigvis lettet sjarmbomben Tremble All You Want av Akiko Ooku på humøret. Filmen vant publikumsprisen under festivalen og dette var den første filmen jeg så på programmet som var regissert av en kvinne. Dette var rendyrket romantisk komedie og feel good på alle måter.
Filmen handler om Yushika på 24 år som fortsatt ikke har kommet over forelskelsen hun har hatt siden videregående skole. Hun er jomfru, har aldri hatt kjæreste og lever en eskapistisk, men lykkelig tilværelse – tilsynelatende. Når en kollega på regnskapsjobben viser interesse for henne, på sin egen klumsete måte, bestemmer Yushika seg for å holde en klassegjenforening for å finne ut om ungdomsforelskelsen Ichi faktisk gjengjeldte følelsene. Forviklinger følger. Å tidvis drømme seg tilbake til fortiden, er noe flere kan kjenne seg igjen i, vil jeg tro. Filmen er også ifølge regissøren, dedikert til ”all the Yushikas out there”. Samtidig som Tremble All You Want kan avskrives som lettbent underholdning, lå det noe slagkraftig i det se en film laget av en kvinne, der den kvinnelige protagonisten også aktivt tok del i utforme sitt eget genuine narrativ.
På tross av at det ikke var snakk om noen likestilt representasjon kjønnsmessig, var det også flere nevneverdige kvinnestemmer tilstede på programmet. Naomi Kawakase – er et kjent filmnavn internasjonalt. Hun er blant annet den japanske regissøren som har blitt nominert flest ganger i Cannes. Hennes nyeste film Radiance ble vist som en del av Japan Now-programmet. Filmens hovedperson Misako, jobber som skribent innenfor film laget for svaksynte. Sammen med en eldre fotograf som er på vei mot å miste synet utforsker hun hva man kan ta for gitt og hvilke mulighetene som finnes innenfor et felt med begrensninger.
Tremble All You Want
Radiance
Representasjon av mangfold
Regissøren Hikaru Toda var også med på å heve både kvinneandel og mangfoldet representert i forhold til legninger og kjønn med indie-dokumentaren Of Love and Law. Filmen ble vist som en del av Japanese Cinema Splash og handler om et homofilt par som driver et advokatfirma sammen. Som elskere har de holdt sammen i 15 år. Paret nekter å leve i skjul, selv i et konformt samfunn der de blir sett på som ”outsidere”. Deres erfaringer og åpenhet tiltrekker seg klienter som eksponerer og kaster lys over mangfoldet under overflaten i det japanske samfunnet.
En annen film som er relevant å nevne avslutningsvis i denne sammenheng er Alifu, the Prince/ss som ble vist under Asian Future. Taiwanesiske Wang Yu-Lin har regissert spillefilmen om stylisten Alifu. Hen er sønn av en lokal høvding, men ønsker å bytte kjønn. Hovedpersonen blir i filmen splittet mellom lojalitet til sitt etniske opphav og det å være tro mot egen kjønnsidentitet. Filmen skildrer en sammensatt konflikt, men også kjærlighet på tvers av generasjoner, etnisk bakgrunn og kjønn.
Of Love and Love
Alifu, The Prince/ss
Noen siste inntrykk
Programmet under årets Tokyo International Film festival var omfattende, og inntrykket jeg satt igjen med er sammensatt. Selv om filmer om menn, regissert av menn var i flertall, var det også interessante kvinnelige stemmer representert. Jeg skulle selvfølgelig ønske at det hadde vært flere. Denne fordelingen er imidlertid vanlig for større internasjonale filmfestivaler, men med utviklingen vi har sett i det siste med større fokus på kjønnsbalanse gjennom #metoo kampanjen, er det jo lov å håpe på en utvikling mot en større kvinneandel og større mangfold generelt . I og med at Japan er et land der tradisjonelle verdier står sterkt, var det positivt å se et mangfold av stemmer representert både i forhold til kjønn, legning og etnisitet. Det er bare å håpe på at denne utviklingen fortsetter i samme rettning.
