Å se en Dickens-adaptasjon føles for meg alltid som et lykkelig gjensyn med gamle venner. Den eiendommelige atmosfæren i Charles Dickens’ romaner har bergtatt lesere i 150 år, og har en nærmest magnetisk tiltrekningskraft på regissører. Det er noe med romanenes enigmatiske karakterer, gotiske estetikk, og ikke minst sylskarpe samfunnskritikk, som gjør seg svært godt på film.
Av alle Dickens’ romaner, er ‘Great Expectations’ fra 1860 en av de som har blitt filmatisert absolutt flest ganger. Helt siden filmens fødsel har den blitt filmatisert med omtrent ti års mellomrom, og med mange forskjellige uttrykk. Den mest originale er nok Alfonso Cuaróns versjon fra 1998, med Gwyneth Paltrow og Robert DeNiro, som finner sted i vår egen samtid. Nytenking er alltid spennende, men likevel vil jeg nok alltid mene at de beste versjonene er de som tar oss tilbake til viktoriatiden, og til det tåkete myrlandskapet i Kent. BBCs miniserie i tre deler, som NRK viste i julen, er en av disse. Den ivaretar Dickens gåtefulle Bildungsroman med det karakteristiske gotiske fernisset på ypperlig vis.
Allerede i første scene setter regissør Brian Kirk standarden. Abel Magwitch, i Ray Winstones skikkelse, skjuler seg i det fuktige myrlandskapet, og det spøkelsesaktige fangeskipet han har rømt fra lurer i bakgrunnen. Over myrene løper vår unge helt, Pip, til han blir overrumplet av den rømte fangen som trenger hans hjelp. Pip strekker ut en hånd, og det oppstår en relasjon som vil prege hans liv på måter han ennå ikke kan forestille seg.
Ray Winstone spiller Magwitch svært godt, røff og hard, men med et lite glimt av godhet som skinner gjennom gjørma, og åpningsscenen er dermed perfekt. Det er også scenene fra det forlorne Satis House, hjemmet til den forsmådde bruden Miss Havisham og hennes adoptivdatter Estella. Forfallsestetikken ligger tykk som tåken over myrlandskapet, og Gillian Anderson er en kjølig og enigmatisk Miss Havisham, der hun
skrider rundt i sin møllspiste brudekjole mens hun sørger over bryllupet som aldri fant sted.
Gillian Anderson er ingen Dickens-nybegynner. I 2005 gestaltet hun rollen som Lady Dedlock i BBCs adaptasjon av ‘Bleak House’. Engelskmennene vet å gi henne roller som gir henne rikelig med anledning til å virkelig demonstrere hvilken strålende skuespillerinne hun er. Det er en relativt godt bevart hemmelighet at Anderson faktisk er engelskfødt, noe som sikkert er vanskelig å tro for mange X-Files-fans. Minnet om Dana Scully forsvinner imidlertid som dugg for solen når Anderson ikler seg krinoliner og blondekjoler for å portrettere noen av Dickens’ aller mest kjente kvinnelige karakterer. Når det er sagt, så gjorde hun nok en sterkere rolleprestasjon i Bleak House, for hennes portrett av Miss Havisham er til tider i overrkant forrykt. Det er ingen hemmelighet at de mange årene siden hun ble forlatt ved altered har tæret hardt på henne, men hun later til å vippe over i ravende galskap litt for tidlig. Det at hun har oppdratt sin adoptivdatter Estella til å knuse menns hjerter er troverdig nok når vi lærer om hennes fortid. Men at Estella har fulgt sin tydelig ustabile adoptivmors råd slavisk er kanskje ikke like sannsynlig. Likevel er det Gillian Anderson som bærer mye av Great Expectations, og det beror nok på at kjærlighetshistorien mellom Pip og Estella er litt blodfattig.
Etter å ha tilbragt mye tid med Miss Havisham og Estella i barndommen, mottar Pip et anonymt brev om at han skal til London for å bli en Gentleman; alt på en hemmelig velgjørers regning. Pip flytter dermed fra den 
fattige tilværelsen hos sin søster og svoger i Kent. I London møter han noen av historiens mest fargerike skikkelser, blant andre Mr. Jaggers, Pips advokat og verge i London, spilt av David Suchet. Han har rensket vekk Poirot-faktene, og personifiserer Dickens’ kjente advokatskikkelse på en så overbevisende måte at ethvert minne om Agatha Christies belgiske detetktiv blekner.
En solid innsats gjør også Harry Lloyd som Herbert Pocket, Pips venn og bofelle i London. Pocket portretteres som både morsom, fornuftig, og en smule drikkfeldig, altså er han den perfekte medsammensvorne når en ung mann skal finne seg sjæl i 1850-årenes London. Lloyd ble sist sett som den platinablonde og diabolske Viserys i første sesong av Game of Thrones, og det er forfriskende å se ham spille på sine mer sympatiske strenger. Og her er det på sin plass med en “fun fact”: Harry Lloyd er faktisk Charles Dickens’ tipp-tipp-tippoldebarn. Om det gjør ham til et selvskrevent innslag på rollelistene til kommende Dickens-adaptasjoner gjenstår å se.
Castingen er altså gjennomgående god. Men det er et par skjær i sjøen, og det er de to hovedpersonene, Pip og Estella. Det er ikke det at Douglas Booth er dårlig, eller at Vanessa Kirby er stygg. Men Dickens’ intensjon kan da umulig ha vært at Pip skulle være penere enn Estella – kvinnen som tross alt har blitt oppdratt til å få menn til å bli forelsket i seg, for så å knuse deres hjerter brutalt og nådeløst. Mens Estella ser ut som en høyst ordinær viktoriansk overklassefrøken, sprader Pip rundt med et dådyrblikk og en trutmunn som vil sikre han veggplass på utallige pikerom i minst et decennium. Anne Bilson, kritiker i The Telegraph, sier det best:
Booth is so distractingly lovely that if I were a Miss Havisham as young as Anderson I would have thought to hell with his background and married him on the spot, just so I could gaze at him over the breakfast table.
Til tross for en kjærlighetshistorie som mangler de helt store øyeblikkene, så er Great Expectations anno 2011 vel verdt å bruke tid på. De tre timelange episodene flyr forbi, og er man glad i Dickens så føles det som en gjenforeningsfest. Av det aller beste slaget.
