Hver søndag ruller historien om Barnum Nilsen, hans labile halvbror Fred og deres oppvekst på Fagerborg på 60-tallet over TV-skjermen. Halvbroren er både en slektskrønike og en detektivhistorie, og ikke minst et glitrende periodedrama hvor kvinnene er de virkelige heltene. For hva skulle de to guttene egentlig gjort uten Vera, Boletta og Den Gamle?
I en leilighet i Kirkeveien bor tre generasjoner med enslige kvinner, Vera (Mariann Hole), hennes mor Boletta (Marianne Nielsen), og mormor Den Gamle (Ghita Nørby). Det er hos dem historien starter, med et skjebnesvangert overgrep på frigjøringsdagen i 1945. 19 år gamle Vera blir voldtatt på sitt eget tørkeloft, og sønnen Fred (Frank Kjosås) blir resultatet. Noen år senere møter Vera Arnold Nilsen (Jon Øigarden), en bråkjekk nordlending som sjarmerer henne med en gul Buick, nylonsstrømper, dollarglis og målrettet kurtise. De blir gift, Barnum blir født, og det vanskelige forholdet mellom de to halvbrødrene former oppveksten deres. Helt til Fred forsvinner sporløst i 1966. Mange år senere forsøker den voksne Barnum (Nicolai Cleve Brock), nå gift med sin barndomskjæreste Vivian (Agnes Kittelsen), å finne ut hvorfor Fred forsvant.
Halvbroren karakteriseres av sitt solide persongalleri, og i sentrum står tre sterke og modige matriarker. I leiligheten på Fagerborg er det kvinnene som råder grunnen, og gjennom hele serien står de tre mødrene som bautaer i bakgrunnen av Barnum og Freds liv. De våker over Fred som ikke har noen far, og over Barnum som etter hvert mister sin far. Fred, som er resultatet av en voldtekt, må helt fra barndommen av bære familiens arvesynd på sine smale skuldre alene. Derfor erklærer Den Gamle allerede før han er født at de skal passe ekstra godt på ham. Og når Fred som tenåring kjemper mot en stefar han aldri har anerkjent som en del av familien, samt for tilhørighet og aksept fra sine omgivelser, er moren, mormoren og oldemoren hans faste holdepunkt i livet. Sammen danner en viktig vegg i livet hans som ikke flytter seg, samme hvor hardt han presser imot.
De tre kvinnene er ikke bare sterke, trygge og besluttsomme mødre. De er også komplekse karakterer som er preget av sine erfaringer, og da kanskje aller mest de dårlige erfaringene. Spesielt Vera og Boletta fortier sannheter om sitt liv og fortid. Boletta lar oss aldri få vite hvem som er Veras far, og Vera fortrenger voldtekten som avlet Fred. Hun så aldri gjerningsmannen, og er ikke interessert i å rippe opp i den vonde opplevelsen som forandret livet hennes. De to ukjente fedrene er dermed temaer som konsekvent unngås rundt middagsbordet i Kirkeveien, og resultatet er at Fred er helt alene i jakten på sitt biologiske opphav. Hans følelse av isolasjon forsterkes altså av at de to viktigste omsorgspersonene i livet hans holder tilbake store og små sannheter fra han.
Det er kanskje Den Gamle som i størst grad når igjennom til Fred. Hun portretteres med varme og autoritet av danske Ghita Nørby. Den pensjonerte stumfilmstjernen har, akkurat som sin datter og barnebarn, født et barn utenfor ekteskap, noe hun alltid har snakket åpent om. I motsetning til Boletta og Vera er hun tydelig stolt av sin fortid, og av sin forlovede som reiste til Grønland for å fange en moskus til en dyrehage i København. Han kom imidlertid aldri tilbake, og Den Gamle har fortalt om hans reise til sine oldebarn, igjen og igjen. Når hun leser fra sin fortapte forlovedes brev fra Grønland, sitter Fred og Barnum musestille og lytter om sin oldefars eventyr. Den Gamle gir guttene noe deres mor og mormor aldri gjør, nemlig informasjon om deres røtter, og en familiehistorie de kan være stolte av. Det står i skarp kontrast til ”lausunge”-stempelet som både Vera og Fred har måttet tåle i oppveksten. Ifølge forfatteren av Halvbroren, Lars Saabye Christensen, er Den Gamle den virkelige helten i historien – den uovertrufne matriarken og familieoverhodet som er grenseløst lojal overfor både barn, barnebarn og oldebarn. Og han uttalte tidlig at Ghita Nørby var den eneste som kunne yte rollen rettferdighet. Og det gjør hun. Det eneste som er tungt å svelge er at hun dør allerede i tredje episode.
Vera portretteres av en sterkt tilstedeværende Mariann Hole, som tilfører rollen en velbalansert blanding av sårbarhet og styrke. Vera har ikke bare opplevd å selv være stemplet som ”lausunge”, hun setter også et uekte barn til verden når hun er svært ung. Hun opplever veldig mye idet hun er i en brytningsfase i livet, og skal gå fra å være ungdom til å bli voksen. Hole formidler Veras brå overgang til voksenlivet på en realistisk måte, og det er hjerteskjærende å se henne gå fra å være en livsglad tenåring til å bli en livredd vordende mor. Etter voldtekten må Vera leve med andre menneskers blikk på seg, og hun bærer på et stort alvor. Da blir Arnold Nilsens inntreden i hennes liv kjærkommen, for han kan tilby henne et liv hun nok aldri trodde hun ville kunne få. Veras erfaringer har gjort henne sterk og tolerant overfor andre mennesker, men hun har også ofret mye. Og når hun gifter seg med Arnold er nok det også et offer, for deres kjærlighetshistorie er ikke bygget på et solid fundament. Arnold blir Veras billett ut av en tilværelse som alenemor, men han er ingen god partner for henne. Han nærmest trakasserer Fred, og lyver ustanselig. Når Arnold dør, og Fred innrømmer at han siktet på stefaren med diskosen, blir Vera først sint. Men så viser det seg at lojaliteten er sterkere for sønnen enn for den avdøde ektemannen, og hun hvisker i Freds øre at ”kanskje Arnold fikk som fortjent”. For Vera har er spesielt forhold til Fred. Kanskje hun til og med kjenner seg litt igjen i hans kvaler, siden hun heller aldri fikk kjenne sin far.
Boletta er den av de tre som kanskje fortier aller mest, og Marianne Nilsen er akkurat passe enigmatisk i sin tolkning av Veras mor. Man blir liksom aldri skikkelig kjent med henne der hun gjør sin plikt uansett hva livet kaster på henne av utfordringer. Boletta har fått Vera utenfor ekteskap med en ukjent far, noe som ikke går upåaktet hen på Telegrafen hvor hun jobber. Hun blir holdt nede av sin sjef, men er sterk og standhaftig til tross for at hun nok er vant til å føle seg både liten og ubetydelig. Når datteren i tillegg blir voldtatt føler hun seg mindre og mer maktesløs enn noensinne, men gjør det hun må for å holde hjulene i gang i leiligheten på Fagerborg. Den brune puben Nordpolen på Sandaker blir hennes tilfluktssted, og alkoholen gir henne øyeblikk hvor hun føler seg stor. Men når hun må geleides hjem på en kjelke av sine barnebarn, blir hun igjen liten. Boletta er i utgangspunktet en spennende karakter, noe som kunne ha vært bedre utnyttet. Hun bærer på mange hemmeligheter, men må finne seg i å bli en bi-person for Nørbys Den Gamle og Holes Vera.
Den største utfordringen er det imidlertid Agnes Kittelsen som har fått. Mens Barnums kjæreste Vivian er en spennende karakter som barn, er voksenutgaven statisk og kjedelig. På 80-tallet har Barnum og Vivian giftet seg og flyttet inn i en leilighet ikke langt fra barndomshjemmet. Mens Barnum er mest opptatt av å grave i fortiden og lete etter halvbroren sin, tasser Vivian barføtt rundt i leiligheten iført ektemannens skjorter mens hun maser om at hun har eggløsning. Vibeke Bugge, som spiller Vivian som barn, har fått vesentlig mer spillerom til å portrettere jenta som Barnum forelsker seg i. Hun er følsom og hemmelighetsfull, men også sterk og tøff. Og som eneste datter i en familie som er like dysfunksjonell som Barnums, så har hun alle forutsetninger for å forstå ham bedre enn de fleste. Men den voksne Vivian later til å ha glemt dette. Kittelsens karakter er flat, uten utvikling, og gjør egentlig lite annet enn å være verpesjuk. Det er synd, for det er mer å gå på i Saabye Christensens roman hva Vivian angår. Og Agnes Kittelsen kan bedre.
Lars Saabye Christensen sa selv at Den Gamle var den virkelige helten i historien. Men det er også Vera og Boletta. De er alle modige matriarker som står opp for sin familie og det de tror på, til tross for at livet av og til gir dem dårlige kort. Og sånt blir det bra TV av.
