Disney omskriver en gammel klassiker med tilfredsstillende og likestillende resultater.
Når man brenner for film og samtidig er opptatt av likestilling mellom kjønnene, kan det å se film være en slitsom opplevelse iblant. Eller ofte. Man utvikler gjerne en ubevisst eller bevisst sjekkliste. Er det fire til seks hovedpersoner i filmen, hvorav bare en eller to er kvinne? Check. Er kvinnen bare en kjærlighetsinteresse for den mannlige hovedpersonen? Check. Eksisterer det nesten ingen andre kvinner i dette universet? Check. Hvis det finnes to kvinner, slåss de om den mannlige hovedpersonen? Check. Snakker kvinnene aldri med hverandre, særlig om noe annet enn menn? Check. Er kvinnen eller kvinnene stort sett bare der for å se deilige ut? Check! Og så videre.
Dette er ikke en sånn film. Maleficent (2014) var ikke perfekt, men likevel gikk jeg ut av kinosalen nærmest som i en tåke av lettelse. Jeg hadde sittet og ventet på at tingene på den milelange sjekklisten skulle skje, men det gjorde de ikke, eller i alle fall i minimal grad.
Disneys Sleeping Beauty (1959), eller Tornerose på norsk, er fortellingen om den onde feen Maleficent som forhekser prinsesse Aurora slik at hun faller i en dødslignende søvntilstand, og bare kan vekkes av kjærlighetens kyss. I Maleficent går vi nærmere inn på hvorfor Maleficent egentlig gjorde dette. Det viser seg at Auroras far, Kong Stefan, var Maleficents barndomsvenn og senere tenåringskjæreste. Maleficent i den animerte Disney-versjonen fra 1959 hadde ikke vinger som de andre feene. Her finner vi ut grunnen til dette: Den forrige kongen var døende, og siden han så Maleficent og de andre eventyrfigurene som en trussel mot riket sitt, lovte han bort tronen til den som kunne drepe henne. Som voksen ville Stefan bli konge, men klarte ikke å drepe Maleficent, så han kappet av henne vingene for å bruke dem som bevis på at hun var død.
Jeg ble etter hvert bekymret mens handlingen skred frem. Fortellingen var nærmest strukturert som en rape revenge-film, en undersjanger av exploitation-filmene som var så populære på 1970-tallet. Maleficent ble dopet ned av en hun stolte på, og det som skjedde med henne er muligens det nærmeste man kommer voldtekt i en eventyrfilm fra Disney. Men hvordan kunne det bli «revenge»? Kong Stefan (Sharlto Copley) måtte stoppes og straffes. Ikke bare skadet han Maleficent, men behandlet undersåttene sine som dritt, og ble langsomt paranoid og gal på grunn av det han hadde gjort. Ikke akkurat kongemateriale. Hvordan kunne filmen ha en tilfredsstillende avslutning hvis eventyret fremdeles skulle ende slik vi kjenner det? Men ingen fare. Jeg hadde tydeligvis ikke fått med meg at dette ikke bare var en utbrodering av eventyret, men en nesten total omskrivning.
Maleficent (Angelina Jolie) er fremdeles skurk, men hun er mer sammensatt; både skurk og helt på samme tid. Hun begynner som god, blir så ond, og innen filmen er omme snur hun på hælen og blir god igjen – om enn med mørke undertoner. Det er bra at man først gjør det klart at ikke bare Kong Stefans handlinger, men også maktmisbruket til Maleficent og det hun har gjort mot Aurora (Elle Fanning), er galt. Maleficent glorifiseres ikke bare fordi hun er hovedpersonen. Hun er fremdeles en voksen person som er ansvarlig for sine egne onde handlinger. Hun er ikke (som i andre filmer og tv-serier jeg har sett) en kvinne som umyndiggjøres og slipper unna med alt fordi hun har blitt såret av en mann. Likevel skulle jeg gjerne sett at Aurora hadde vært litt mer tilbakeholdende overfor Maleficent etter hun oppdaget forbannelsen som nesten drepte henne.
Ikke bare er kjærligheten ved første blikk mellom en prins og en prinsesse kun ekstra krydder istedenfor hovedfokuset her, men prinsen (Brenton Thwaites) stiller faktisk spørsmål ved å kysse Aurora der hun tilsynelatende ligger og sover. Prinsen sier at det føles feil siden han ikke kjenner henne og bare akkurat har møtt henne, istedenfor bare å kline til, som i Sleeping Beauty. De burde ha tatt det et steg videre og latt ham kommentere på det faktum at det er galt siden hun er bevisstløs og ikke kan samtykke, men hvis man føler seg sjenerøs, kan man tolke det dithen at dette allerede var implisert i hva han sa.
Både denne versjonen og den fra 1959 er uansett milevis mer kvinnevennlig enn det originale eventyret av Giambattista Basile, hvor en allerede gift konge voldtar Tornerose (eller Talia, som hun heter der) mens hun fremdeles er i koma. Grunnen til at hun våkner er fordi hun føder tvillinger og en av dem suger en forhekset flis ut av fingeren hennes. I Charles Perraults nyere versjon av eventyret, som Sleeping Beauty ble basert på, er det ikke fullt så ille; men Tornerose er fremdeles passiv og hjelpeløs. Kanskje ikke rart at kvinnelige akademikere i det 20. århundre så behov for feministiske omskrivninger og kritikk av kjente eventyr.
Maleficent viderefører tradisjonen fra en rekke andre medier hvor man har omskrevet kjente fortellinger for å forstå skurken bedre, som broadwaymusikalen Wicked (2003), animasjonsfilmen Frozen (2013) og til og med julefilmen The Grinch (2000). Hvordan forbannelsen brytes til slutt hadde sikkert vært mer banebrytende dersom Maleficent hadde kommet ut før Frozen, hvor det er søskenkjærlighet og ikke romantisk kjærlighet som redder dagen, men det plager meg ikke nevneverdig. Det føles ikke som en kopi, og løsningen fungerer helt fint på sin egen måte, med en halvveis komisk vri som kan minne litt om Shrek (2001). Frozen har dessuten ingen andre navngitte kvinnelige rollefigurer enn de to hovedpersonene, mens Maleficent har tre i tillegg til Maleficent og Aurora. Dette er kanskje særlig ille med tanke på at Snødronningen, Hans Christian Andersen-eventyret Frozen er basert på, allerede hadde et stort galleri av interessante kvinner og jenter å velge fra.
Når det gjelder Aurora selv, er hun supersjarmerende som baby og barn, men når hun nærmer seg seksten, liksom bare…eksisterer hun, smiler og er blid. Man kunne ha brukt mer tid på å utvikle henne og gitt henne mer tilstedeværelse. Hun involverer seg riktignok mer i handlingen senere, og det kom et par fine overraskelser vedrørende henne helt mot slutten – problemet er bare at ting bare skjer med henne, og ofte uten at hun reagerer skikkelig på dem.
De tre feene (Imelda Staunton, Lesley Manville og Juno Temple) er dessverre ikke særlig morsomme for min del, selv om det tilsynelatende skal være meningen – et ekko av de slapstick-aktige rollene deres i Sleeping Beauty. Jeg skjønner heller ikke hvorfor de tør å besøke dåpsfesten til Aurora etter at Kong Stefan gjentatte ganger har angrepet og prøvd å ødelegge landet deres. Det virker ikke som om de har noen motivasjon for det, med mindre det er et halvhjertet forsøk på å skape fred, men dette nevnes ikke. Det hadde også vært nyttig å få vite hvordan Stefan gikk fra å være en hyggelig gutt til en maktsyk forræder.
Det er synd at noen av de andre figurene ikke er like utviklet som Maleficent, men det betyr ikke at fortellingen ikke holder på oppmerksomheten. Dette er virkelig Angelina Jolies film. Hun har så mange roller: dedikert vokter av eventyrlandet, sterk hærfører, forrådt og nedbrutt offer, hevner full av kaldt sinne, mørk herskerinne som morer seg ved å plage folk, forvirret og motvillig barnevakt, og sist, men ikke minst… engasjert mor. I tillegg møter vi Maleficent som entusiastisk barn (Isobelle Molloy) og forelsket tenåring (Ella Purnell). Scenen hvor Maleficent våkner opp og skriker og gråter av sorg over å ha fått vingene sine kappet av, forrådt av sin elskede, var genuint slående. Jeg hørte andre i publikum snufse og tørke tårer. Det faktum at Angelina Jolie nylig har måttet fjerne begge brystene for å sikre seg mot kreft, gjør kanskje ikke akkurat scenen mindre gripende.
En annen interessant figur er Diaval (Sam Riley), Maleficents tjener og fortrolige. Kong Stefan er riktignok forkvaklet og ond, men det betyr ikke at alle mennene i filmen er onde. Heller ikke de mannlige undersåttene og hærmennene til kongen er onde, de bare følger ordre og prøver å overleve, og blir kjeftet huden full når de prøver å protestere. Prinsen er dessuten ikke en arrogant overklassemann, men en grei kar, som behandler Aurora høflig og likeverdig selv før han vet at hun er en prinsesse. Diaval er også en positiv rollefigur; han er lojal, hjelpsom, vennlig, sta, modig og har god sans for humor. I deler av filmen fungerer han som en slags samvittighet for den hevnlystige Maleficent, og er blant dem som får henne til å skjønne hva hun har gjort, og at verden ikke er så mørk som hun tror. Og uvanlig nok er Sam Riley faktisk mye mer avkledd enn Angelina i hele filmen.
Når det gjelder designet og effektene, ble jeg overveldet på begynnelsen. Landskapene og eventyrfigurene er så magiske som de burde være. Bare de alene gir meg lyst å se filmen igjen. Den ti år gamle meg ville sikkert hylt av glede. Særlig vakkert hjemsøkende er sekvensen hvor forbannelsen lokker den hypnotiserte prinsesse Aurora mot de utbrente spinnerokkene. Angelina er perfekt sminket og kledd som Maleficent, og vingene hennes ser gjennomførte og overbevisende ut. På en annen side må de ha blåst all tiden og budsjettet på vingene, for flere av de andre eventyrfigurene ser for tegnefilmaktige ut når man kommer på nært hold; de passer ikke helt inn, selv i en eventyrverden. Dette kunne være distraherende til tider, og fikk meg til å savne de praktiske spesialeffektene fra eventyrfilmene på 80- og 90-tallet.
Uansett, hvis du har lyst å se en vakker eventyrfilm med en badass kvinnelig hovedperson og stilige effekter, stikk og se Maleficent på kino. Den er visuelt nydelig og spektakulær nok til at den fortjener å nytes på det store lerretet – og med hele fem kvinner (seks hvis man teller Kong Stefans dronning) som kan snakke med hverandre om andre ting enn menn, består den til og med Bechdel-testen. Dette er det jeg kaller en lykkelig slutt. Det er mulig at jeg ombestemmer meg ved et gjensyn, og at filmen har imponert meg så mye fordi jeg hadde nøytrale forventninger, men akkurat nå elsker jeg den. Maleficent ga meg friheten til å legge bort den anti-feministiske sjekklisten en stund.
