Don’t know any reason why he treats me so poorly, what have I gone and done?
He’s the kind of a man needs the kind of a woman like me.
Humphrey Bogart spiller Frank McCloud, en tidligere major som har dratt for å møte faren og enka til en av sine falte kamerater. Enka, Lauren Bacall, hjelper sin gamle svigerfar med å drive hotellet Hotel Largo på det lille stedet Key Largo. Da McCloud ankommer, har hotellet stengt for sommeren – men en gjeng med mistenkelige karer har leid hele hotellet for en uke, og Mr Temple og svigerdatteren Nora gikk med på det for å tjene litt ekstra. Det blir tidlig klart at McCloud og de hemmelighetsfulle mennene ikke vil bli bestevenner – og Bogart er som vanlig en litt livstrøtt og kynisk luring, med et hjerte av gull og en ryggrad rak som en flaggstang.
Ikke lenge etter McClouds ankomst kommer det et stormvarsel, og alle på Hotel Largo stålsetter seg til den nært forestående orkanen. Særlig gjengen med menn fra byen er nervøse og vet ikke hva de skal vente seg – og dama til sjefen i gruppa, Johnny Rocco, har i tillegg alkoholabstinenser fordi Rocco nekter henne å ta en drink. Når stormen kommer og disse menneskene er innestengt på hotellet sammen, kommer sannheten snart fram – Johnny Rocco er en berykted mafiaboss som egentlig har blitt kastet ut av landet og kun er en snartur på besøk fra Cuba, for å få en pengehandel i havn. Men selvfølgelig gjør Bogarts nærvær det langt mer komplisert å få gjennomført skurkeplanene sine…
Key Largo er en av mine favoritter blant de Bogart-filmene jeg har sett. Humphrey Bogart spiller som vanlig Humphrey Bogart, og unge Lauren Bacall er som vanlig nydelig. Allikevel er det ikke hovedsakelig de to som gjør at jeg har lagt min elsk på denne filmen; derimot er det den alkoholiserte, forsmådde dama til Johnny Rocco jeg liker best.
Gaye Dawn (Claire Trevor) blir tidlig etablert som en tragisk figur, som Rocco og hans undersåtter stadig gjør narr av. De morer seg med å ydmyke henne for egen underholdnings skyld. Jo mer desperat hun blir etter en drink, jo bredere flirer gutta. Et godt stykke ut i filmen har Gaye sin store scene (ikke medregnet at det til slutt er hun som redder McCloud med litt god, gammeldags kvinnekløkt). Denne har jeg tidligere også skrevet om på Midnight Blues, som en av de mest hjerteskjærende filmscenene jeg vet om.
Det hele begynner med at Rocco skal fortelle de andre om hvor mye bedre også Gaye var i gamle dager, når han selv hadde sin storhetstid og Gaye var yngre. Da hadde hun en fremtid, som Rocco påstår å ha servert til henne på et sølvfat før hun kastet bort alle mulighetene sine på egenhånd. Gaye hadde pleid å synge på stilige klubber. Hun forteller selv, med tårer i øyene og lengsel i stemmen, om hvordan hun hadde pleid å stå der, med ett lite spotlight på seg og nesten ikke noe sminke, bare litt leppestift, og sunget ut til sitt publikum. Gjennom det resignerte blikket hennes er det som om man kan se henne stå der, med beundrende blikk på seg og en mann som fortsatt likte henne og behandlet henne bedre.
Johnny er rask til å benytte seg av sjansen til å ydmyke Gaye ytterligere. Hun sier først nei til å synge for dem, hvorpå han sier at han overhodet ikke vil tvinge henne, men at hun kan få én drink hvis hun synger. Uten noen form for akkompagnement, og tydelig ekstremt ubekvem med situasjonen, begir Gaye seg ut på en skjelvende bitter versjon av sangen Moanin’ Low – bedre kjent i Billie Holidays versjon. Det er liten tvil om at hun nå synger direkte til Rocco, en sang som hun tydeligvis har sunget flerfoldige ganger som yngre, foran et langt større publikum, og sannsynligvis ikke har kjent på kroppen på den samme måten som hun gjør nå. Sangen beskriver deres forhold, både hans måte å behandle Gaye på og hvor avhengig hun er av ham, eller uvillig til å gå videre i livet, svært detaljert. Med kun Gayes stemme, ingen annen lyd hørbar, føler man all bitterheten hennes mot Rocco og seg selv, alle de knuste drømmene, alle drinkene, skjære i seg som en kniv.
Dét er god film, og en fantastisk prestasjon: få publikum til å kjenne smerten til karakteren din, og utspille superduoen Bacall/Bogart i samme slengen. Trevor fikk Oscar for Best Supporting Actress for denne prestasjonen.
Se scenen på youtube her!
Claire Trevor som Gaye Dawn
