Overraskende rørende zombiefortelling og oppvekstskildring.
Når en råtten kjæreste er bedre enn ingen kjæreste.
Historien i Make-Out With Violence fortelles av Beetle, som er lillebroren til tvillingene Patrick og den litt enkle Carol. (Begge er gutter, men foreldrene var ikke forberedt på tvillinger og hadde dermed bare ett navn for hvert kjønn.) Beetle åpner med å betro oss at mens storebrødrenes jevnaldrende Wendy (Shellie Marie Shartzer) var i live, var hun hans beste venn. Hun kunne nemlig fortsatt tenke som et barn, og fortalte ham at han aldri måtte glemme hvordan man gjør det. Videre forteller Beetle hva som skjedde når Wendy forsvant – og når guttene fant henne igjen, bundet opp mellom to trær i skogen.
Før vi går videre i handlingen må det til en rask innføring i de gjeldende tenåringsintrigene: Patrick er forelsket i Wendy. Carol er forelsket i Wendys venninne Addy (Leah High). Wendy er sammen med Brian. Kuleste gutten i gata er Rody som alle ser opp til, men som drar sin vei like etter Wendys “begravelse” (en kiste, null lik) – og overlater huset til Patrick. Patrick forsøker å innvende at han ikke vet hvordan han skal ta vare på Rodys fisker. Rody: ‘just scoop them out when they float to the surface’.
Altså: Beetle og Carol finner en udød Wendy i skogen. De putter henne i en sovepose og tar henne med hjem til familiens garasje når det er blitt mørkt. Patrick prøver å tenke på hva de skal gjøre når de ikke kan spørre kompis-helten Rody til råds, og de ender opp med å legge henne i badekaret i Rodys tomme hus og låse døra bak seg. Enn så lenge.
Patrick er ikke sen med å omfavne denne sjansen til å være nærme Wendy. Han og tvillingbroren tar vare på henne ved å mate henne levende rotter, etter at de har funnet ut at dødt kjøtt ikke nytter. De vasker henne med en mopp og tar på henne nye klær som de har stjålet fra hennes tidligere hjem. Ingen legger noen planer for hva de etter hvert skal gjøre med sin zombievenninne.
Etter hvert som Carols jakt på Addy blir mer intens, blir Patrick oftere og lengre alene med Wendy. Han tar på henne sminke og rene, pene klær som om hun var en lifesize, råtten Barbie-dukke. Kjæresten han alltid har drømt om. Beetle blir dessuten vitne til at storebroren stadig vekk bevisst skader Wendy, ved å stikke nåler under neglene hennes og lignende. Vi får aldri noen nærmere forklaring på dette, hvilket jeg med en gang ble skuffet over, men jeg innser samtidig at det lett kunne veltet over i noen helt platte overforklaringer. Og det er like greit å unngå.
Det stadig tilbakevendene motivet i denne filmen er livløse Wendy som er fullstendig i kjærlighetssyke Patrick sin makt. Hun gjør aldri motstand, men uttrykker heller ikke noen glede, eller noe som helst annet. Samtidig kan Patrick aldri være helt trygg på henne. Hun er jo en zombie, tross alt! Noen ganger må hun derfor bindes fast, eller han må kaste seg over henne med et dekkende pledd for å få henne rolig igjen. Parallellen til absurde forestillinger om, og den helt reelle frykten og bekymringen for, hysteriske utbrudd fra ellers tekkelige kvinner føles ikke veldig langt unna. Selv ikke for noen som er hakket mindre opptatt av den slags en hva jeg er.
Patrick har pyntet sin zombie-kjæreste til en romantisk middag
Det som etterhvert blir klart er at selv om historien dreier seg rundt Wendy som både levende og død, spiller zombien i filmen kun en birolle. Zombie-historien er en innfallsvinkel til noe ganske annet, nemlig en god, gammeldags coming of age-fortelling. Så selv om jeg umiddelbart kanskje ville sammenlignet Make-Out With Violence med andre uortodokse zombie-filmer som Frankenhooker og Jennifer’s Body (uten sammenligning for øvrig), kan linkene like gjerne bli dratt til oppvekstfilmer som Orange County. Og det funker, for jeg blir engasjert i historien og bryr meg om flere av karakterene, samtidig som jeg aldri syns at zombie-opplegget tipper over i det latterlige. Jeg stusser heller ikke noe videre over sammensetningen zombie-film og emosjonelt tenåringsdrama.
Skal man dømme etter coveret, prøves det på å selge inn Make-Out på Zombieland-bølgen – selv om sistnevnte kom ut et år i forveien. Akkurat det ser jeg nok ikke så godt i selve filmen. De store komiske øyeblikkene uteblir (uten at man nødvendigvis savner dem), og det er heller ingen horder av zombier som må bekjempes, eller dramatiske kamper for tilværelsen. Kun denne ene zombien i badekaret som gjør alles liv vanskeligere og intensifiserer alle intriger. Make-Out er, faktisk, en mye mer lavmælt zombie-film. Ikke helt hit-potensiale, men godt grunnlag til å se fram til mer fra disse ferske filmskaperne.
