Monica Z er historien om Monica Zetterlunds mange opp- og nedturer, om hennes vei mot toppen og hennes mange besøk på bunnen. Det er ingen tvil om at Zetterlund fortjener en film om sitt liv, men kan denne filmen leve opp til hennes ikonstatus?
Den legendariske musikkpersonligheten Tony Wilson skal visstnok ha uttalt følgende: “Jazz is the last refuge of the untalented”. Som tenåringspønker tolket jeg alltid dette som at han siktet til de som er teknisk flinke, men lite kreative utover nettopp det rent tekniske. Tolket på den måten er sitatet usedvanlig dekkende for denne biografiske filmen om det svenske ikonet Monica Zetterlund. Ikke at jazzen i seg selv ikke fungerer, det sørger nemlig en dyktig hovedrolleinnehaver for; men selve filmen er glatt, flat og lite inspirerende. Teknisk velgjort, alt ser helt korrekt og stilig ut, men det forblir ganske uengasjerende.
Før handlingen kommer i gang på lerretet, blir vi informert om at filmen er fritt basert på Monica Zetterlunds liv. Den har med de korrekte navnene på flere av hennes elskere og samarbeidspartnere, dessuten på datteren og på småbyen hun kommer fra. Men hvordan disse er knyttet sammen til en helhet, er til stor del ren gjetning, eller rett og slett oppspinn. Ikke at det i seg selv er noe galt, når man skal lage et stykke fiksjon. Vi får deretter hennes personlige og geografiske reise fra sentralborddame i Hagfors til jazzsangerinne i Stockholm. Mange stopp på veien, naturligvis, men ingen som stikker seg ut nok til egentlig å gå inn på. Noe er vanskelig, noe er lettere, man får ikke alltid det man vil, noen ganger får man noe man ikke vil ha.
Vi mennesker er ikke mer kompliserte enn at vi har lettere for å engasjere oss i en historie som vi vet at ikke er på liksom, og å relatere til mennesker som vi vet er virkelige. Dette er én av grunnene til den kommersielle filmens evigvarende forelskelse i biopic som sjanger; en annen grunn kan kanskje være at man sliter med å komme på flere historier å fortelle?
Idétørke kan i alle fall mistenkes for å være en betydelig del av grunnen til Monica Z har blitt som den er. Det er på ingen måte overraskende at svenskene vil ha en film om sin nå avdøde jazz- og revydronning, og dette kunne blitt en spennende historie. Dessverre er det ikke bare valget av subjekt som er lite overraskende, for den filmatiske fortellingen er nærmest kjemisk renset for overraskende momenter. Helt fra begynnelsen ser man akkurat hvordan det meste vil gå: hvem Monica må forsones med, hvilke vaner hun må forandre på og hvem hun egentlig burde være sammen med for å være lykkelig. Hadde man spilt bingo med sjangerkonvensjoner hadde denne filmen scoret høyt. Så lenge manus er såpass flatt og totalt uten overraskelser som den er, holder ikke den rigide troen på sjangerstruktur for å redde filmen.
Edda Magnason skal derimot ha ros for sin absolutt hederlige innsats for å gjøre filmen til noe mer enn den er. Hennes rolletolkning er det lite å utsette på, og hun ser fordømt stilig ut som den svenske jazzdronningen. Hun synger også selv, og gjør det svært overbevisende. Hadde hun bare hatt et godt nok manus å jobbe med, hadde dette kanskje blitt den filmen Monica Zetterlund hadde fortjent.
