Den svenske regissøren Lukas Moodysson er en av hovedgjestene på årets utgave av RIFF. Moodysson er, kanskje tross sitt kjønn, regnet som en av de fremste feministiske filmskaperne i Skandinavia. På en og samme dag fikk vi et kjært gjensyn med hans første spillefilm, småbyoppvekst-nittitallsklassikeren Fucking Åmål, og se en av hans mindre kjente, mer kunsterniske filmer – og ikke minst fikk vi overvære den nordiske premieren på hans splitter nye åttitallstenåringspønkefilm Vi är bäst!.
Fucking Åmål (1998)
Tenk at det er 15 år siden Fucking Åmål ble sluppet løs på verden! Det er sikkert ti år siden undertegnede sist så denne filmen, og det er gledelig å kunne meddele at den fortsatt føles like relevant og fantastisk slående. Mer datert, ok, men dette var da heller aldri en film som skulle være tidløs i uttrykket. Dette var en tid da man, hvertfall hvis man bodde i en småby i Sverige (eller Norge), gikk i FILA-genser og Adidas-bukser og drakk hjembrent eller smuglersprit på fest mens man hørte på hitliste-techno som allerede hadde blitt umoderne andre steder, og drømte om å dra på rave (selv om sladrebladene allerede hadde satt det på “not” på sine hot eller not-lister). Enten det, eller så gikk man i militærbukser og rutete skjorte, hørte på dyster musikk mens man på dramatisk vis kuttet seg med barberhøvel, sittende på sitt stearinlysopplyste pikerom og følte at framtiden aldri kom til å komme. Jeg går ut fra at alle som leser dette har sett denne perlen av en klassiker, men i tilfelle ikke, så beskriver dette henholdsvis 14 år gamle Elin og 16 år gamle Agnes som bor i Åmål. I tillegg ryktes det at Agnes er lesbisk, noe Elin totalt forstår, for alle gutter er jo så jævlig äcklige uansett.
Det er allikevel noen ting som slår meg som langt sterkere eller tydeligere nå, enn da Fucking Åmål kom ut og jeg var tolv år gammel, eller de følgende årene da jeg var på samme alder som hovedpersonene i filmen – selv om jeg ikke skal påstå at jeg husker alt jeg tenkte de gangene jeg så filmen på den tiden. Én ting er rett og slett hvor drøyt det må ha vært for mange at ei 16 år gammel jente onanerer til bildet av ei anna jente. Da jeg selv så filmen første gang, var Agnes mer voksen enn jeg var. Nå er jeg eldre enn Agnes, og ser hvor ung hun er, og at hun dermed ikke i utgangspunktet er en voldsomt seksualisert karakter, tross at hennes legning danner grunnlaget for mye av handlingen i filmen. Kvinnelig onani har til alle tider vært kontroversielt, selv når det har vært voksne damer det er snakk om.
Det er generelt slående hvor eksplisitt feministisk filmen egentlig er. En av scenene som virkelig kjører hjem dette er også på sin egen måte en av de morsomste scenene: Elin sitter hjemme sammen med storesøster Jessica og hennes kjæreste Markus, samt Johan som Elin noe motvillig og apatisk har innledet et forhold til. Markus er en brautende type, kongen i guttegjengen, mens Johan er en mer tafatt type som ikke helt kan tro at han har fått lov å bli sammen med Elin, og til og med være den første hun ligger med, selv om alle tror at hun har ligget med massevis av gutter. Da Jessica og Elin påpeker hvor jævlig tråkigt det er at Markus skal sitte og vise fram hver minste funksjon på mobilen sin (utvilsomt en av de tjukke, små Nokia-modellene alle hadde på den tiden). Markus svarer med at det er bare en sånn ting som gutter simpelthen forstår mer av enn jenter, mobiler og teknologi og sånt lissom, og Elin syns han er fullstendig dum i hodet. Hun får Markus til å nevne noen ting som jenter er gode på som ikke gutter forstår, og han ramser opp ting som sminke og klær og utseende. Elin, fullstendig vantro til det hun hører og syns er helt idiotisk, spør sin egen kille, Johan, om han er enig med Markus. Johan klarer ikke si stort mer enn “jeg vet ikke”. Elin marsjerer inn på sitt eget rom, ringer Markus på mobilen og ber om å få snakke med Johan, og sier at hun vil ikke være sammen med han mer, det er slutt, han kan gå hjem.
Hvordan de andre på ungdomsskolen, og andre karakterer som for eksempel Agnes’ egen mor, reagerer på ryktene om at Agnes er lesbisk er også ekstremt tydelige eksempler på en regissør som er lei av den trangsyntheten han ser rundt seg. Da Elin får med Jessica på et veddemål om hvorvidt Elin faktisk tør å kysse Agnes, spør hun storesøsteren “hva får jeg hvis jeg kysser henne, da?” – Jessicas svar er at tja, hun får vel sannsynligvis AIDS. Veddemålet blir gjennomført med en gevinst på 20kr til Elin. Det at 15-16 år gamle Agnes (hun fyller 16 i filmen, og bursdagen hennes er jo et helt kapittel for seg selv) er så bevisst på at hun er forelsket i ei jente var også noe jeg la langt mer merke til nå enn for 10-15 år siden. Mange ville nok, som Elin, prøvd å bortforklare for seg selv og andre; skape seg en annen virkelighet som passer bedre overens med det man tror at man vil eller bør, eller ikke minst det man opplever at andre forventer.
Det er unektelig ganske påfallende at den som kanskje har skildret aller best hva det innebar å være tenåringsjente i Skandinavia på midten/slutten av 90-tallet er en mannlig regissør. For det meste kan man kanskje tenke at det ikke bør spille noen rolle hvilket kjønn man har når man for eksempel skriver dialog til sine karakterer, og det i seg selv er en overraskende frigjørende idé – overraskende med tanke på hvor mange som ikke ser det på den måten. Imidlertid er det imponerende at Moodysson til og med klarer å skape en dialog mellom Jessica og Elin, som føles helt autentisk, om opplevelsen av å miste jomfrudommen. Dette er et typisk jentete tema å snakke om, all den tid det populærkulturelle narrativ vil ha det til at jenter bryr seg om å snakke om sex og følelsene rundt det, mens gutter gjør det ikke, fordi at for dem er det en helt annen opplevelse, og hvertfall ikke noe som har med følelser å gjøre (gutter snakker jo som kjent ikke om følelser uansett).
Fucking Åmål var Moodyssons første spillefilm, og i retrospekt er det lett å si at den staket ut kursen for store deler av hans videre fimkarriere. Den kanskje aller største overraskelsen når jeg så den nå, når filmen er 15 år gammel, er hvor universell den føles. Dette blir ofte sett på og omtalt som en oppvekstfilm fra en svensk småby, fra en spesifikk epoke, om et lesbisk kjærlighetsforhold, men selv om man ikke deler noen av disse forutsetningene føles filmen allikevel treffende, og som om den har noe å si om livet for alle oss andre, også. Det er imponerende filmkunst.
Container (2006)
Moodysson kunne fortelle festivalpublikummet at han egentlig hadde blitt spurt om å komme til Reykjavik med det som i følge han selv er hans tre gladeste filmer: Fucking Åmål, Tillsammans og Vi är bäst!. Han syntes selv at det ble litt for hyggelig, og fikk byttet ut Tillsammans (2000) med Container, hans definitivt mest eksperimentelle film.
Det er vanskelig å beskrive hva Container egentlig handler om. De første bildene man ser, er av en overvektig mann i kvinneklær og blond parykk; men denne filmen handler minst like mye om det man hører. Og det man hører er en dempet kvinnestemme (Jena Malone), som begynner med å snakke om å være ei jente i en guttekropp: “If I were a man, I’d have sex with Paris Hilton all day long. But then, I’m not a man. I’m a girl trapped in a boy’s body”.
Etter en kort stund ser man ikke lenger mannen i kvinneklær, men en ung, vakker dame i hans sted. Deretter bytter det tilbake, og sånn fortsetter det mer eller mindre – flere ganger ser man dem også sammen, og først kan det virke som om den unge kvinnen er en slags pleier for mannen, men mer og mer ser det ut til at de bare er to uttrykk for samme personlighet, mens den samme kvinnelige stemmen hele tiden snakker og beskriver, mer eller mindre sammenhengende. Identitetskonseptet er flytende, og man er sjelden helt sikker på hvem som egentlig snakker; er det mannen som fantaserer om å være en kjendisdame, er det en ung kvinne som faktisk er kjendis, er det skuespilleren hvis stemme vi hører, eller noen helt andre?
Container viser definitivt en ukjent side av Moodysson, som har blitt mest kjent for (hovedsakelig svenskspråklig) sosialrealisme, og til og med ekte feelgood. Man kan mistenke at dette prosjektet er et slags utløp for noe som regissøren ikke har fått uttrykt gjennom sine andre filmer (selv om det gjennom noen replikker gir tydelige referanser til noen av dem, om det er med vilje eller ikke). Moodysson sier selv at dette er en vanskelig film å se på. Jeg vet ikke om jeg er helt enig i det, men det er i det minste en vanskelig å film å forstå – hvis det nå er meningen at man skal forstå. Uansett er det verdt å se filmen for å bli kjent med en folkekjær regissør på en litt annen måte.
Vi är bäst! (2013)
Moodyssons nyeste film hadde nordisk premiere i Reykjavik. Egen anmeldelse av denne filmen kommer nærmere premieredato i Norge, som i skrivende stund er satt til 15. november, så la oss nøye oss med litt forhåndsomtale i denne omgang:
Vi är bäst handler om 12-/13-åringene Klara (Mira Grosin), Bobo (Mira Barkhammar) og Hedvig (Liv LeMoyne). De er lei av alle popjentene og rockeguttene som sier at pønken er død, de er lei av foreldrene som selvfølgelig er totalt håpløse på hvert sitt vis, og de er lei av skolen med de superteite lærerne. Klara og Bobo, som er bestiser fra før, bestemmer seg for å starte et pønkeband. Ingen av dem kan spille noe instrument som helst, og bestemmer seg for å rekruttere en annen outsider på skolen, Hedvig som er en stille, kristen jente – og dritgod på gitar.
Filmen er basert på en tegneserie laget av Moodyssons kone Coco, som igjen er basert på deler av hennes liv. Herr Moodysson har blant annet forandret navnet på en av hovedpersonene fra Coco til Bobo, for å distansere seg litt, kunne han fortelle under Q&A etter premierevisningen. Han kunne også fortelle at lysten til å skape noe lystig og stappfullt med energi hadde meldt seg tydelig etter flere dystre prosjekter de siste årene. Vi i Filmamasoner kan melde at akkurat dét har han definitivt lyktes med. Vi är bäst er en sjarmfull energibombe av en film, som ser Moodysson vende tilbake til fjortisjentenes verden. Gled dere!
