Vi ser nærmere på to filmer fra Reykjavik-programmet som tar for seg forskjellige måter et menneske kan være totalt isolert fra den verden som omgir oss.
September (2013)
Denne gresk-tyske produksjonen, regissert av Penny Panayotopoulou, er en del av årets Focus on Greece-program. Handlingen er lagt til Athen, hvor Ana (Kora Karvouni) lever et ensomt og rutinepreget liv sammen med hunden Manu. Ana har ingen venner hun omgås i det daglige. Den eneste personen hun snakker med (kun på telefon) utenom jobb er søsteren, som bor i USA. Manu er det viktigste i livet hennes, og det som gir hverdagen hennes mening.
En dag blir Manu syk og dør, og Ana er fullstendig alene i verden. Hun blir like hjelpeløs som en liten valp selv, og blir avhengig av snillheten til fremmede. Hun stifter et merkelig og til tider litt stalker-aktig vennskapsforhold til familiekvinnen Sofia. Det viser seg snart at Manu som fylte hverdagene til Ana kanskje var det siste som holdt en ellers ganske skjør psyke i sjakk.
Det er hele tiden en underliggende følelse av at noe ikke er helt som det burde være, og kanskje at noe sterkt uhyggelig kommer til å skje. Dette er allikevel en film der det ikke skjer veldig mye, og det som skjer blir beskrevet nøkternt, med fokus på små bevegelser og små øyeblikk. For denne typen fortellingen er det et grep som fungerer fint, og publikum blir mer og mer usikre på hva som egentlig er galt med Ana – en bekymring de forsåvidt deler med Sofias ektemann, som syns det er latterlig at kona skal forbarme seg over denne særingen. Sofia ser derimot Ana for det hun er: en dypt ensom kvinne, som har mistet det eneste håndfaste holdepunktet i hverdagen. Ana er en kvinne som virker ute av stand til å forholde seg til andre mennesker, i alle fall voksne, etter de konvensjoner og regler som gjelder, og hver gang hun prøver blir det liksom bare feil. Det er kun når hun kan være sammen med barn eller hunder at hun kan slappe av og smile. Sofia virker fast bestemt på å holde fast på et slags vennskap med Ana, men det fins alltid grenser for hva vennskap kan tåle – spesielt et vennskap som er så avhengighetspreget.
Valentine Road (2013)
Valentine Road er en opprivende og hjerteskjærende dokumentar som forteller historien om hvordan 15 år gamle Larry ble skutt fordi han var for åpenbart homofil og utfordret kjønnsrollene på ungdomsskolen sin for mye. Larry døde av skadene etter få dager, og for innbyggerne i Oxnard utenfor Los Angeles er hverdagen forandret for alltid. Dokumentaren er hovedsakelig basert på samtaler med Larrys klassekamerater, hans juridiske verger og statsadvokaten som fører saken hans, noen lærere og gjerningsmannens familie og kjæreste. Utover i filmen blir det også presentert utdrag fra rettssaken, og et utvalg av de som fungerte som jurymedlemmer blir intervjuet.
Det blir fort klart at Larrys korte livshistorie er tragisk på mange vis. Han ble adoptert som liten, men måtte gjennomgå mye misbruk og vold i adoptivhjemmet sitt i Oxnard. Kun måneder før han døde ble han flyttet til senteret Casa Pacifica, hvor han slappet av og slo ut i blomst. Dessverre var det mange i nærmiljøet som syntes at han blomstret litt vel mye. Det hadde lenge vært kjent at Larry var homofil, men de siste ukene han levde begynte han også å kle seg annerledes: høye hæler og håndveske, øreringer, sminke. Skolen hadde prøvd å moderere denne “problemadferden”, men fikk faktisk beskjed om at så lenge de ikke nektet jenter å sminke seg, kunne de heller ikke nekte Larry.
Ei av jentene som gikk i klasse med Larry og som tilbragte tid sammen med ham, forteller om hvordan de hadde spilt “The Valentine Game” i perioden før Valentinsdagen. Alle som er med må si navnet på en på skolen de syns er søt/kjekk, og så må man be den personen om å være ens Valentine. Larry hadde nevnt tøffingen Brandon, og gikk derfor bort til ham og spurte han, foran alle Brandons tøffingkompiser, om å være hans Valentine. Få dager senere skyter Brandon Larry mens de sitter på datarommet med resten av klassen.
I følge en rettspsykolog som var ekspertvitne for forsvaret, hadde Larry plaget og trakassert Brandon over lengre tid, angivelig med å flørte med ham og lignende. Da han hadde spurt Brandon på Valentines-date foran alle kompisene, hadde det rett og slett blitt for mye: “The worst thing you can say to a guy is to call him gay”, som psykologen sier det. Larry hadde med sin oppførsel implisert at Brandon kanskje kunne like gutter, og sånt går visst ikke ustraffet hen.
Den skjebnesvangre morgenen da Brandon hadde bestemt seg for å skyte Larry, hadde han først glemt pistolen hjemme. Han snudde og gikk tilbake for å hente den, og begynte først senere på dagen å tvile på om han virkelig skulle gjennomføre. Imidlertid hadde Larry vært ute av datarommet noen minutter med en lærer, og da han kom tilbake ble klassen best om å kalle ham for Laticia fra da av. Da rant begeret over for Brandon. En lærer ved skolen, som er ansvarlig for en spesialklasse, sier til kamera at hvis Larry hadde vært hennes elev, hadde han fortsatt vært i live. Hun hadde nemlig ikke tillatt at han kledde og oppførte seg som han gjorde. Det er altså Larrys oppførsel som er skyld i at han ble drept. Høres dette kjent ut, noen?
Den tilsynelatende eneste læreren ved skolen som prøvde å støtte Larry, fikk sparken ikke lenge etter at Larry døde. Hun hadde oppfordret Larry til å prøve å være seg selv, og dermed hadde hun lagt til rette for og framdyrket problemadferden som førte til tragedien. Da dokumentaren spilles inn, bor hun en togtur unna og jobber på Starbucks for $9 i timen. En dag før Larry døde, hadde hun hatt han på besøk hjemme hos seg, og latt han ta på seg datterens brukte ballkjole. Hun hadde aldri sett ham så lykkelig.
En tredje lærer ved skolen reagerer mest på at det etter dødsfallet ble arrangert en gay pride-parade i Oxnard, som gikk rett fordi skolen der Larry og Brandon hadde gått. “What is that, who orchestrated that!?”, sier hun med et ansiktsuttrykk som gir lite rom for tvil om hennes meninger om saken. Hvorfor feire den avvikende oppførselen som hadde ført til noe så grusomt?
I etterkant av rettssaken (som begynte tre eller fire år etter hendelsen) sier mange av jurymedlemmene at de mener drapsmannen Brandon blir urettferdig behandlet. Han var 14 år gammel da han skjøt, og det var jo hvertfall ikke overlagt drap, selv om han åpenbart hadde planlagt det på forhånd. Det var jo Larry som provoserte Brandon, og så skal han sitte 21 år i fengsel!? Mellom fem og ti av jurymedlemmene stilte opp på Fox TV med hvite “Free Brandon”-armånd. At han gjentatte ganger, dokumentert og uprovosert, har overfalt medfanger og sitter og tegner nynazist-bilder på cella si, ser de ikke ut til å bry seg om. Eller det enkle faktum at han med vilje og viten drepte klassekameraten Larry fordi han var homofil og gikk med øreringer.
Dette er en tøff dokumentar å se på. Da undertegnede så den, kunne det fra publikum høres en blanding av tunge sukk, oppgitt latter og ett og annet snufs. La oss ikke avskrive dette som enda en “se så fordomsfulle og kjipe amerikanere er”-film eller en Michael Moore-wannabe, men ta den for det den er: en historie om en tenåring som ble drept for å følge sin egen legning og prøve å finne ut av sin identitet. I den vestlige verden, i det 21. århundre. Og om alle som ikke innser hvorfor det er så galt.
—
Valentine Road vises også på Bergen Internasjonale Filmfestival.
