Marilyn Monroe var en av de aller største filmpersonlighetene i forrige århundre, og det er natulig nok ikke få biografiske verker som er laget om henne. Love, Marilyn (2012) hevder å være annerledes fordi den baserer seg på Monroes egne dagboknotater og brev, som skal ha blitt funnet relativt nylig.
Love, Marilyn er ikke bygd opp på den mest tradisjonelle dokumentarmåten med én fortellerstemme og eventuelle intervjuobjekter. I stedet benytter regissør Liz Garbus flere forskjellige, kvinnelige skuespillere som portretterer Marilyn (Uma Thurman, Lindsay Lohan, Glenn Close, Jennifer Ehle, Elizabeth Banks, m.fl.), og leser opp hennes egne notater. I tillegg er det flere andre skuespillere som leser opp fra brev, biografier og annet. Dette er et grep som for det meste fungerer helt greit. Det kan virke som et litt merkelig valg å dra inn såpass mange andres stemmer (ikke minst de som er basert på biografier) når det spesielle med denne filmen skal være at den skal fremheve Marilyns egen stemme; samtidig er det interessant å høre andres oppfatninger av situasjoner som Monroe selv beskriver ut fra sitt eget ståsted. Det at det er flere forskjellige skuespillere som portretterer henne, bidrar også på et vis til å understreke at filmikonet var en sammensatt person med mange forskjellige sider.
Tragisk ikon, sexsymbol, flørtende sjarmbombe; det er mange forskjellige sider ved Marilyn Monroes offentlige personlighet. Det er absolutt interessant å få et innblikk i deler av hennes personlighet som ikke nødvendigvis nådde frem til offentligheten den gangen, og som i det minste ikke får oppmerksomhet lenger nå, 50 år etter hennes død. Monroe var også til tider en utspekulert forretningskvinne, som utnyttet skandaler til sin egen fordel, og startet sitt eget produksjonsselskap da misnøyen med 20th Century Fox ble for stor; hun var et foreldreløst fosterbarn som gang etter gang falt for faderlige typer; en talentfull skuespiller på dramaskole i New York; og ikke minst, en konfliktfylt stjerne som ble sendt på mentalsykehus da skandalene ble litt for mange. Det var også et virkelig stort spenn mellom hennes offentlige personlighet og den hun var privat. En venninne av Marilyn forteller om en dag de to hadde ruslet rundt i byen, helt anonyme og uten å bli lagt merke til. Plutselig spurte Marilyn venninnen, “vil du se meg være henne?” – hvorpå hun gjorde noe (som venninnen sa), en liten holdningsendring, en litt annen gange eller måte å holde hodet på. Plutselig begynte folk å kjenne henne igjen, og de to venninnene måtte komme seg inn i en drosje for å komme seg vekk. Det er mange som kan fortelle om ulike situasjoner hvor skillet personen Marilyn og stjerna Marilyn har blitt tydelig, og noen ganger også smertefullt for hovedpersonen.
En av Monroes største profesjonelle frustrasjoner var nok hvilken type roller som for det meste ble tilbudt henne. Som ung og lovende hadde hun jobbet svært hardt for å utvikle talentet sitt på mange forskjellige områder. Det toppet seg nok litt for stjerna da hun fikk hovedrollen i Some Like it Hot, hvor rollen hennes, i hennes egne ord, var så dum at hun ikke så forskjell på menn i revykostymer og virkelige kvinner.
I can be smart when it counts… But most men don’t like it!
– Marilyn Monroe, How to marry a millionaire
For det manglet ikke på lovord om Monroes faktiske talent som skuespiller, hos de som tok seg bryet med å vurdere henne seriøst. Lee Strasberg, dramalæreren hennes ved Actors Studio i New York, sammenlignet henne med Marlon Brando (Strasberg insisterte for øvrig på å sende Marilyn i terapi, for å sette henne i kontakt med sitt “tragiske selv”). Joshua Logan, regissøren av Bus Stop, kalte henne for en blanding av Greta Garbo og Charlie Chaplin. At hun allikevel fikk roller som ikke utnyttet hennes potensiale, var en stor skuffelse for Marilyn. Den største skuffelsen på dette området var nok allikevel da hun skulle spille i filmen som hennes egen ektemann, Arthur Miller, hadde skrevet manuset til. Hun spiller rollen som Roslyn, som i flere tilfeller direkte refererer til Monroes eget liv – og får det til å fremstå som en vits. At dette var hennes manns tolkning av henne var bittert for Marilyn. Dette ble Marilyns siste film, og ekteskapet (det siste av tre ekteskap for Monroe) tok slutt ikke lenge etterpå.
Historien om Monroe er fascinerende i seg selv, og det er nok den, heller enn noe spesielt som blir gjort i denne filmen, som gjør Love, Marilyn til en film som er verdt å få med seg. Filmen har heldigvis også mye arkivmateriale av Monroe under filminnspillinger og i mer personlige settinger, som i fredelige øyeblikk med Arthur Miller eller Joe DiMaggio (hennes første ektemann). Enten du aldri har tenkt noe særlig mer over fenomenet Marilyn enn at du har kjennskap til de største rollene hennes, eller du har mer inngående kjenneskap til hennes karriere, så vil jeg tro at du vil ha interesse av denne filmen.
PS: Monroe-fan? Få med deg nærlesning av Marilyn Monroe på Litteraturhuset 11. oktober, og visning av The Misfits hos Cinema Neuf 7. november!
