Mama (2013) – Skrekkelig morskjærlighet

Kvinnene dominerer i Del Toro-esque Mama fra argentinske Andrés Muschietti, der konkurrerende morskjærlighet får utspille seg i episke proporsjoner, og mennene holdes i bakgrunnen. Tross åpenbare svakheter drar Jessica Chastain det hele noenlunde i land.

Plotet er i utgangspunktet fengslende og den spanske skrekken verdig: en mann skyter sin kone og stikker av med sine døtre på ett og tre år til en tilsynelatende forlatt hytte i skogen. Fem år senere blir jentene funnet, og det er opp til deres onkel Lucas (Danske Nikolaj Coster-Waldau, aka Jamie Lannister) og hans kjæreste Annabel (Jessica Chastain) å oppdra jentene, som har blitt forstyrrende dyreaktige i sin oppførsel etter skogsoppholdet. Jentene insisterer imidlertid på at de ikke var alene i skogen, at de hadde en kvinne som passet på dem, som de kaller mama. Da Lucas blir utsatt for en mystisk ulykke, er det opp til motvillige Annabel å ta seg av jentene alene, i det avsidesliggende huset med de mange rommene og trappene. Annabel oppdager snart at noe ikke er som det skal, at noe ble med barna fra skogen, og herfra og ut er det en klassisk kamp mellom gjenferd og menneske, med morskjærlighet i sentrum.

Den sofistikerte skrekkens mester Guillermo del Toro, som skapte Pans labyrint (2006) og produserte The Orphanage (2007), er også produsenten bak denne filmen, som er spillefilmdebuten for den argentinske regissøren Andrés Muschietti. Opprinnelig er historien hentet fra en kortfilm Muschietti laget i 2008, og det var stunder der jeg undret på om filmen ikke gjør seg best slik. Som så mange andre i denne sjangeren lider filmen av magert plott etter at historien er etablert, og har en rotete og klisjéfylt historiefortelling når handlingen tetner seg til – med i allefall étt unødvendig sidespor av en bisk tante (disclaimer: jeg forstår den praktiske implikasjonen, men det føles allikevel unødvendig).

Det som redder filmen er etableringen av karakterene til Annabel og barna. Muschietti tar seg god tid til å beskrive unge og umodne Annabel som spiller bass i et rockeband, og slett ikke er klar for å ta over noe ansvar for traumatiserte skogsbarn, men som gjør det likevel av kjærlighet til Lucas. Rollen er utypisk for Chastain, og hun gjør seg utmerket som rølpete kyniker i misfits-t-skjorte, men naturligvis med et stort hjerte i bunn. Annabels karakter gjennomgår en troverdig og gripende utvikling der hun bales med poltergeist i klesskapet, og en uventet kjærlighet vokser for de skremmende barna. Dessverre roter regissøren det til i andre halvdel av filmen, og holder ikke tunga rett i munnen når det kommer til Annabels frykt. Kanskje er det en litt for stram klipp som har eliminert noe essensielt, det henger i allefall ikke helt på greip . Ettersom kampen mellom de to reservemødrenes kjærlighet for barna tilspisser seg, har imidlertid Chastain meg i sin hule hånd.

De små jentenes prestasjoner er uhyggelig troverdige for noen som har bodd i en skog i fem år, og bærer resten av filmen. Gåsehuden står i spenn hver gang jentene er på lerretet, og det med minimale effekter. Hviskende barn er et velbrukt triks.

I god Del Toro-stil er all vold nedtonet, det er den møysommelige oppbygde uhyggen som skal vinne oss over. Men det merkes godt at det ikke er Del Toro bak spakene. Plottet blir elegant og veldig nifst introdusert, men spøkelseshistorien nøstes opp for tidlig. Det er et evig valg i skrekk: er det nifsere før eller etter du vet hva som er ute etter deg? Det kunne fungert meget bedre i Mama om det påfølgende plottet hadde hatt mer kjøtt på beinet, men historien føles repeterende, og vi gjetter detaljene lenge før de blir avslørt. I tillegg er det som alltid nifsere før du har sett klart hvilket vesen du står ovenfor, og mama er utvilsomt skumlere som sort flekk på veggen enn når hun framstår i all sin middelmådige effektprakt, noe hun dessverre gjør alt, alt for mye. Endel av de andre spesialeffektene, som i drømmesekvensene, er også skuffende, og når det kommer til den biske tanta er det bikket over i komisk. Det er unødvendig for en film som har holdt det hele meget smakfullt nesten hele veien.

Den siste delen av filmen er ikke lengre skummel, og selv om den tar en par halvmodige valg så er det likevel ikke nok til å sjokkere. Manuset roter det til, Muschietti feiger ut, og lager åpenbart filmen for et amerikansk publikum. Men tross sine feil og mangler så er den tidvis elegant, tidvis vanvittig nifs, stort sett underholdende og med enkelte brilliante rolletolkninger, noe som gjør den verdt å se for skrekkentusiaster.