The Cabin in the Woods er som en nybegynnerguide til slasherfilm, men mangler noe av nerven til de tradisjonsrike filmene som den hele tiden henviser til.
Det er ingen tvil om at Joss Whedon er mer enn en bekjent av slasherfilm, og tryggheten i måten han manøvrerer seg rundt i kriker og kroker i dette enorme sjangeruniverset gjør det til en fryd å være med på reisen. Spesielt for oss sjangernerder er det mye moro, og jeg vil tro det er det for relativt “uinvidde” også. Samtidig er vi som har lagt vår elsk på denne typen film, (ofte smertelig) klar over at dette er ikke en sjanger som nødvendigvis blir bedre av teknisk finesse. Det er vel tvert imot mangel på denslags som har kjennetegnet flere av de store klassikerne. Det er i mine øyne en stor utfordring for de som vil holde på med denne typen grøssere i dag, i stedet for for eksempel de mer 2000-typiske tortur-skrekkfilmene. Whedon klarer seg godt. Jeg mangler noe av den følelsen som jeg ikke helt klarer å sette fingeren på, men som jeg får når jeg ser på nesten en hvilken som helst 80-talls slasherfilm, eller 90-tallets Skrik, eller den nyere og mer hjemlige Fritt Vilt. Men det kan godt hende at det heller ikke er meningen.
Gjennom den mystiske organisasjonen som legger opp til forskjellige skrekkfilmscenarier i den virkelige verden, og over hele verden i tråd med de forskjellige lokale skrekkfilmtradisjoner, blir vi mer enn invitert til å tenke gjennom vår rolle som skrekkfilmkonsumenter. Spesielt i disse terrordager er det lett å få betenkeligheter rundt det å spise popcorn til at unge mennesker blir slaktet ned på skjermen, og vi får her føle det gjennom de høyst usympatiske bakmennene som vedder i stor skala med alle sine ansatte om hvordan hendelsesforløpet blir akkurat denne gangen, i motsetning til alle de andre gangene de har gjort dette før. Samtidig er det også disse bakmennene som drar i trådene – noe også ofrene deres etterhvert innser, når de begynner å snakke om følelsen av å være marionetter. Sjefene selv, Sitterson og Hadley, er de som regisserer det som skjer, det er ikke mer subtilt enn som så. Og deres regi er helt og holdent bygget på det faktum at de har begrensede rammer rundt handlingen som skal utspille seg. Det kan bli flere forskjellige utfall, men alle muligheter er allikevel stramt regissert av dem selv. Tror de, hvertfall…
Ferieidyll?
Fem ungdommer kjører ut av byen langs forlatte landeveier for å dra på hyttetur, og gjør et stort poeng på veien ut i skogen av akkurat hvor forlatt det er. Det er jo ikke på GPS’en engang! De stopper ved en forfallen bensinstasjon og møter den skumle innehaveren som kommer med kryptiske, dystre varsler og fornærmer den vakre blondinen med den fotballspillende kjæresten. De kommer fram til den slitne hytta, vissnok eid av fetteren til nevnte fotballspiller, som fra utsiden vanskelig kan beskrives på annen måte enn at det er Evil Dead-hytta. Foruten blondinen Jules og den barske karen Curt, består gjengen av hasjrøykeren og konspirasjonsteoretikeren Marty, den intellektuelle kjekkasen Holden samt den vakre og smarte Dana, som er mer tilbakeholden med gutter. I hyttas kjeller oppdager de diverse merkelige greier som tilsynelatende ligger igjen fra tidligere eiere. Vi som ser på forstår at hvilken gjenstand de til slutt lar sin oppmerksomhet falle på, avgjør hva slags skjebne som venter dem i løpet av natta. Hadde vi ikke sett denne siden av det, hadde det virkelig sett ut som en hvilken som helst passe forutsigbar grøsser.
Filmen er videre en studie i de forskjellige stereotypiske personlighetene som trengs for å få drevet slasherfilmen dit den må, og hvor latterlig overdrevet disse er. Altså ikke noe vi ikke er klar over, men det er morsomt å se fra hvilken vinkel Whedon velger å avkle klisjeene. Og de første skurkemonstrene vi møter, er oppriktig ekle og uhyggelige. Etterhver går det mer og mer over i en oppvisning av hvor mange forskjellige stereotypiske monstre man kan klare å vise fram i løpet av 20 minutter, og det er absolutt underholdende, men jeg må innrømme at jeg savner noe mer.
En Final Girl skal tåle mye.
Imidlertid er lykken stor hos denne skrekkfilmbloggeren når det stadig også refereres til Carol Clovers teorier rundt Final Girl-fenomenet, og de forskjellige vriene rundt dette i filmen. En Final Girl er, som begrepet tilsier, den siste jenta som overlever i skrekkfilmen. Hun er typisk ikke seksuelt aktiv eller utfordrende (slik som venninnene er), men desto smartere og dyktigere. Hun har også ofte (men ikke alltid) et litt guttete navn, og dette er en av flere ting som er forandret på i Cabin, i og med at det heller er venninnen Jules som har det mer guttete navnet og det er Dana som overlever henne. Hun er også den som “tilskuerne”, det vil si bakmennene i den mystiske organisasjonen, noe motvillig innrømmer at de heier på. Men er hun en typisk Final Girl allikevel? Som Sigourney Weaver plutselig dukker opp og erklærer mot slutten av filmen: “We work with what we have”.
Alt i alt er Cabin in the Woods ekstremt vellykket i å vise fram at Joss Whedon er en mann som kjenner skrekkfilm-verdenen som sin egen bukselomme. Han går inn for å avkle slasherfilmen fullstendig, og lykkes absolutt med dette. Godt gjort, Whedon, men hva nå?
PS: Whedon-fan? Sjekk ut vår markering av 15-årsjubileet til Buffy the Vampire Slayer!
