The Carrie Diaries introduserer oss for en pubertal Carrie Bradshaw som leter etter seg selv blant moteblader, blå øyenskygge, tenåringsintriger og voluminøse kjoler. I hennes verden er klærne fargesprakende, venninnene lojale, og tankene nennsomt nedtegnet i rosa skrivebøker. Og i bakgrunnen ljomer Cyndi Laupers østrogenstinkende 80-tallshymne ”Girls just wanna have fun”. Velkommen til 1984 og Castlebury, Connecticut.
The Carried Diaries, som hadde premiere på amerikansk TV i januar, er satt til å fylle sendeflaten til den nylig nedlagte tenåringsbonanzaen Gossip Girl på kanalen CW. I tillegg forsøker den å seile på suksessen til sin inspirasjonskilde, nemlig den ikoniske serien Sex and the City, en av HBO’s største suksesser noensinne. Det er et vanskelig prosjekt, for Sex and the City har for lengst blitt kulturelt erstattet (og overgått) av Girls. I første sesongen av Girls får Sex and the City hard medfart av karakteren Jessa som ettertrykkelig understreker for en sjokkert Shoshanna at hun aldri har sett en episode av serien, og heller ikke har noe behov for det. I et intervju forklarte serieskaper Lena Dunham det slik: ”These are women who couldn’t exist without Sex and the City. And I sort of wanted to reference that, honor it and get it out of the way.” Skaperne av The Carrie Diaries, derimot, ser bakover i tid. Og tatt i betraktning hvordan tenåringsutgaven av Carrie fremstår, så er det vanskelig å tro at hun vil ende opp som en suksessrik spaltist på Upper East Side med Mr. Big på armen. Men at hun vil ende opp med garderoben full av tyllskjørt og Jimmy Choos? Ja, det tror jeg på.
I en over gjennomsnittet velstående del av Castlebury, Connetcticut finner vi vår egen ”matrial girl”, nemlig en 16 år gammel Carrie Bradshaw. Hun bor i et hvitmalt forstadshus sammen med en emo-aktig lillesøster som er opphavet til seriens standardiserte ungdomsopprør, og en slipskledd og generisk all-American dad som konstant anmoder sine døtre om å bruke mindre sminke. Carrie har nettopp mistet moren sin og savner henne så mye at faren skaffer henne praksisplass hos et advokatfirma på Manhattan én gang i uka. I første episode reiser hun til New York, shopper på Century 21, møter en moteredaktør som bare elsker stilen hennes, skifter til en neonfarget tyllkjole, spiser middag på Indochine og ender opp med å danse på en nattklubb. Det er extacy og outrerte 80-tallsklær, stjeling og lyving, den obligatoriske homofile vennen som ikke har kommet ut av skapet enda, og oppskriftsmessig tenåringsproblematikk. Legg til skolens kjekkeste gutt som med et selvtilfreds glis kaster sine øyne på Carrie med et colgate-glis som garanterer at det er fare på ferde, og premissene er gitt. Som i Sex and the City kommer sexreferansene sjelden med mer enn fem minutters mellomrom, men når den mest minneverdige eufemismen er ”a hot dog in a key hole”, så sier det ganske mye om hvor lite nyskapende serien er, og hvor jammervekkende elendig manuset er. Den oppmerksomme seer vil dessuten legge merke til at kontinuiteten mellom originalserien og The Carrie Diaries ikke er blitt nevneverdig vektlagt, og det til tross for at Carrie-mamma Candace Bushnell er tungt involvert både som manusforfatter og produsent.
Carrie spilles av AnnaSophia Robb, en magasinvakker tenåring med karakteristiske krøller og dådyrøyne som titter frem under tungt sminkede øyelokk. Hun minner litt om Barbies lillesøster Skipper der hun spretter rundt i tyllskjørt og pumps. Under armen har hun morens håndveske som hun har malt symbolsk med neglelakk, noe som får New York-fashionistaene til å hvine henført og trygle henne om å ta del i deres verden. Robbs Carrie er både søt og sjarmerende, om noe flat og uinspirert. Her må det syltynne manuset ta mye av skylden, for hun gis ikke mye å spille på. Derfor ender hun litt for ofte opp som en søt papirdukke som lirer av seg tenåringsselvfølgeligheter og naive refleksjoner om å finne seg sjæl. Med den typiske voice-overen som vi kjenner fra Sex and the City kanaliserer hun tenåringsheltinnene som banet vei henne, fra Brenda Walsh, via Joey Potter, til Serena van der Woodsen: ”Figuring out who I was and finding my voice wasn’t going to be easy, but I was pretty sure it was going to be a lot of fun”. Det er forutsigbart, og ja, vi har hørt det før. Fra Brenda, Joey og Serena. Og sikkert Molly Ringwald.
The Carrie Diaries et fyrverkeri av farger og 80-tallsnostalgi, noe som til dels gjør opp for et skrantende manus. Det er neonfarger, høyt hår, puffermer og ghettoblastere. Dessverre faller serieskaperne for fristelsen til å dytte på med akkurat litt for mye av det gode, og derfor legger 80-tallsflørten seg litt for tett opp til klisjeen. Resultatet er en mangel på autensitet, og det blir ikke bedre av at bilder av Madonna, Michael Jackson, Corey Haim og Debbie Harry flagrer over skjermen med jevne mellomrom. Serien hadde kledd en litt mer realistisk tidskoloritt. Dette gjelder også for scenene som finner sted i New York. Mens serier som Girls, Sex and the City og Gossip Girl tar sin New York-setting for gitt på en nonchalant måte, maser The Carrie Diaries ustanselig om byens posisjon som fashion-metropol og ubestridt party-by. De pulserende bybildene blir overtydelige symboler på Carries reise fra de trauste forstedene til champagne-lunsjer med tilhørende sexprat på Upper East Side. ”I had lost my innocence to Manhattan”, sier hun i første episode. Og fortsetter: ”After tonight I will never be the same”, og trekker oppmerksomheten vår tilbake til det faktum at manuset er sub-par.
Både Lena Dunham, Candace Bushnell og Cecily von Ziegesar ville nok alle underskrevet på at en moderne ung kvinnes oppveksthistorie begynner og slutter med et godt manus. The Carrie Diaries har en iboende sprudlende sjarm som ville ha kommet mer til sin rett om serien hadde hatt en saftigere, sprekere og smartere dialog. Det er absolutt innen rekkevidde, og bør gjøres noe med omgående hvis serien skal ha håp om å overleve mange sesonger. Da kunne den også hatt en sjanse til å hevde seg i den gamle Carrie-fansens aktelse. Slik den er nå vil den nok først og fremst sjarmere unge jenter som er flasket opp på Gossip Girl og Pretty Little Liars.
