Hun har skreket, løpt, snublet og kjempet. Hun er den personifiserte angsten. Hun har sett vennene sine dø og hun vet hun er det neste offeret. Men hun kommer til å overleve. Hun kommer til å vinne den siste avgjørende kampen om liv og død. Hun er ”the Final Girl” – jenta som overlever.
Everyone gets horribly killed except the blonde girl in the nightie who finally kills the monster with a machete but it’s not really dead.
– Buffy
Da Carol J. Clover introduserte Final Girl-begrepet i essayet ”Her body, Himself” (1987) som senere ble inkludert i boka ”Men, women and chainsaws” (1992) fikk vi en kvinnelig protagonist i slasherfilmene, en heltinne vi kunne heie på. Og slasherfilmene fikk et moralsk alibi. The Final Girl er en svigermors drøm. Hun er smart, pen, flink, hun bryter sjelden regler og ikke minst – hun er jomfru.
Slåss seg inn i filmhistorien
Publikums første møte med ”jenta som overlever” var i filmen Motorsagmassakren (1974) der Sally Hardesty (Marilyn Burns) overlever Leatherfaces angrep. Likevel er hun ingen typisk Final Girl: selv om hun kjempet tappert og overlevde Leatherfaces tortur, flyktet hun fra galskapen framfor å angripe og blir derfor beskyldt for å være litt for passiv til å være en ekte Final Girl. Men hvem vel ville ikke løpt fra Leatherface? Passiv eller ikke, Sally har kanskje ikke like mye til felles med de senere slasher-heltinnene, men hun kom seg bort fra Leatherface sin motorsag med livet i behold og har derfor gjort seg mer enn fortjent til tittelen ”jenta som overlever”. Et raskt google-søk viser at det er flere som er enig i det og vi finner Sally Hardesty på de fleste topp 5-listene over tidenes beste Final Girls. Det er heller ikke tvil om at Sally banet vei for at flere jenter står igjen som eneste overlevende i slasherfilmen.
Sally måtte overleve mye i Texas.
Det er særlig tre jenter som har skreket og kjempet seg inn i filmhistorien som klassiske Final Girls. Først ut var Laurie Strode (Jamie Lee Curtis) som ofte omtales som den første, virkelige Final Girl. Laurie dukket opp i John Carpenters Halloween (1978), og publikum fikk et gjensyn med henne i Halloween II og i H20. I 1984 var det Nancy Thompson (Heather Langenkamp) i A Nightmare on Elm Street som overlevde kniver og mareritt, og i 1996 var det Sidney Prescott (Neve Campell) som måtte hanskes med en maskekledd seriemorder i filmen Skrik. Sidney måtte kjempe for livet sitt i tre videre Skrik-filmer, sist i 2010.
Feminin eller maskulin?
Til tross for ulikhetene så har Laurie, Nancy og Sidney også en hel del til felles: karakterene deres gjennomgår den samme utviklingen, en utvikling som er typisk for the Final Girl. Hun starter som den snille, uskyldige og søte jenta, men fatter tidlig mistanke om at noe er galt. Hennes mistanke og frykt blir selvsagt ignorert. Når så morderen begynner å drepe vennene hennes utvikler the Final Girl mer maskuline trekk. Hun blir mer aggressiv. Mer aktiv. Hun tenker strategisk, viser handlekraft, er snarrådig og klarer til slutt å utmanøvrere morderen. Etter å ha blitt angrepet av Michael Myers, flykter Laurie Strode haltende videre. Myers kommer etter henne, men hun stikker ham med en strikkepinne og tar fra ham kniven. Hun lar riktignok kniven ligge fordi hun tror Mike Myers er død, men han reiser seg igjen. Laurie søker tilflukt i et klesskap og bevæpner seg med en kleshenger. Igjen tror Laurie at skurken er død, men Michael overlever. Når han kommer etter Laurie en tredje gang blir han skutt av Dr. Loomis.
Selv om Laurie måtte reddes (av en mann) gjør hennes aktive kamp mot Michael Myers henne til ”jenta som overlevde” og i følge Clover har hennes sluttkamp inspirert senere filmskapere til å utvikle Final Girls som selv tar livet av seriemorderen – uten hjelp fra andre.
Nancy Thompson i A Nightmare on Elm Street beskrives av Clover som den modigste Final Girl. Hun er fullstendig klar over at Freddy Krueger kommer til å oppsøke henne og planlegger derfor aktivt sitt forsvar. Hun lokker Krueger ut av drømmene og inn i den virkelige verden, hun utfordrer ham, får ham til å jakte henne og prøver aktivt å angripe ham.
Nancy lager MacGyver-aktige feller til Freddy Krueger.
Sidney Prescott relanserte the Final Girl i filmen Skrik fra 1996. Sidney faller innenfor mange av kriteriene for en Final Girl; hun er smart, fryktløs og har en tydelig moral og viljestyrke. Men hun bryter også med en av de kanskje viktigste reglene: hun har sex med typen sin og risikerer dermed sitt eget liv. Filmen Skrik lekte seg med slasherfilm-begrepet, til tider ironiserte den over sjangeren og det er derfor ikke overraskende at filmens hovedperson ikke kunne følge alle Final Girl-reglene til punkt og prikke. Filmskaperne tok likevel sjangeren såpass alvorlig at Sidney fikk vist både handlekraft, evne til rasjonell tankegang og angrepsvilje da hun ble jaget av to gale mordere.
Det moralske alibi
Det er ingen tvil om at the Final Girl er en karakter full av både forventninger og klisjeer.
Som publikum vet vi at alle vennene hennes skal dø og vi vet at hun kommer til å overleve. Vi vet at vi får se henne skrike og gråte av frykt, men også at hun klarer å tenke strategisk, at hun vil kjempe og angripe. Det er også hun som bidrar til en viss moral i slasherfilmene og hun gjør det lettere for oss å forsvare at vi tilbringer halvannen time i kinomørket for å se tenåringer som slaktes mens blodet spruter.
Sidney har (hittil) overlevd 4 Skrik-filmer.
Men moral, flinkhet og attraktivitet til side. Hvorfor går vi ikke lei denne forutsigbarheten, men lar oss fascinere av the Final Girl i film etter film?
Det ligger nok litt mer bak fascinasjonen enn at hun bare er pen og snill. Heldigvis.
For Clover handler mange av slasherfilmer egentlig om kjønn og seksualitet. I følge Clover har the Final Girl flere maskuline egenskaper, og morderen har flere feminine trekk. Han er maskulin nok til å drepe uskyldige tenåringer, men han har likevel noe feminint over seg og balanserer ut det feminine med falloslignende våpen som en kniv. Morderen er ikke bare feminisert, han er også seksuelt frustrert og dreper som et substitutt for mangel på seksuell tilfredsstillelse. At the Final Girl som oftest er jomfru og viser standhaftighet er derfor en klar fordel, men er det virkelig det seksuelle spillet som gjør at vi fryder oss over at the Final Girl står alene igjen til slutt?
Det som kanskje er mest spennende er hvordan the Final Girl bryter med både kjønnsroller og kjønnsforventninger og viser seg dermed å være en flerdimensjonal karakter – i motsetning til de fleste andre karakterene som sjelden har mye å spille på. The Final Girl evner å kombinere det feminine med det maskuline og handler ikke fordi hun er ei ”jente” og hun handler ikke som en ”gutt”, men hun agerer som et menneske i livsfare. Takket være the Final Girl blir ikke jentene lenger bare drept på lerretet, det er også de som kjemper, overlever og vinner. The Final Girl er en heltinne vi bryr oss om, som vi heier på og som vi kan identifisere seg med. Hun er en heltinne som viser at frykt kan bekjempes. Hun er den som overlever!
