Alt Sarah Polley tar i blir til gull. Også når hun spiller delvis døv fabrikkarbeider med et rutinepreget liv i en lavmælt film som ved første øyekast kan virke anonym, men som på sitt aller beste er gnistrende god. I samspill med Tim Robbins utforsker hun seg selv og sin egen historie, og ikke minst hvordan ordene ikke alltid strekker til når man har med et traume å gjøre.
Sarah Polley er den canadiske multikunstneren hvis talent er nær grenseløst. I de senere årene har hun gjort seg bemerket som regissør med blant annet Take this Waltz (2011) og Stories We Tell (2012), men det var skuespiller hun startet som. I Isabel Coixets The Secret Life of Words (2005) får publikum bivåne en strålende skuespillerinne krympe inn i rollen som Hanna, en unnselig grå mus med østeuropeisk aksent og nedsatt hørsel som arbeider på en fabrikk et sted i Storbritannia. Hun avviser samfunnets sosiale normer, snakker lite og foretrekker å innhylle seg i stillhet ved å skru av høreapparatet når hun er ute blant folk. Hun lever i en rigid og rutinemessig tilværelse, noe hun tilsynelatende er tilfreds med. Denne rutinen brytes imidlertid den dagen sjefen hennes tvinger henne til å ta ferie etter fire år uten mer fritid enn den som finner sted etter arbeidsdagens slutt. Motvillig tar Hanna imot tilbudet, og slik tar hun sitt første skritt på veien mot nye impulser og relasjoner, selvransakelse, og et nytt liv.
Mens hun er på ferie i Nord-Irland, overhører Hanna en telefonsamtale om en ulykke på en oljerigg hvor en mann er blitt alvorlig brannskadet. Etter å ha meldt seg frivillig som sykepleier blir hun flydd ut til oljeriggen og møter offeret Josef (Tim Robbins). Han har brannskader på store deler av kroppen i tillegg til ødelagte hornhinner som har gjort ham midlertidig blind. Til tross for sterke smerter er Josef både varm, morsom og leken, og bombarderer Hanna med spørsmål som er både direkte og i overkant nærgående. Når hun svarer unnvikende på spørsmålene hans, deler han av sine egne hemmeligheter i stedet. Og sakte men sikkert begynner Hannas oppvåkning. Jo mer intime Josefs betroelser blir, jo mer brytes Hannas tykke forsvarsverk ned og de to skadeskutte menneskene kommer hverandre nærmere og nærmere. Til slutt forteller Hanna med skjelvende stemme historien om sin fortid med detaljer så hjerteskjærende at de blir hengende ved meg lenge etter filmens slutt. Det er en av filmens beste scener der den dveler ved dette intense øyeblikket fullt av ærlighet og smerte. Og i likhet med Josef holdt jeg pusten i sjokk og vantro.
Som tittelen antyder handler The Secret Life of Words om problematikken knyttet til det at det ikke alltid finnes ord som kan beskrive traumene man har forseglet et sted langt inne i seg. Hannas betroelser til Josef er velformulerte og nøyaktige, men tårene og omfavnelsen etterpå formidler følelser som ordene ikke kunne beskrive. Sarah Polley overbeviser i rollen som en slags forslått engel med erfaringer de fleste av oss ikke engang kan begynne å sette oss inn i. Hennes beskjedne, nesten anonyme fremtoning er både gripende og overbevisende. Sarah Polley kan nemlig si svært mye uten å si noen ting, og demonstrerer ettertrykkelig at det av og til holder det med ett eneste blikk. Tim Robbins er også glitrende god som den tøffe men hjertevarme oljearbeideren Josef som gravis hjelper Hanna ut av skallet sitt. Og kjemien og samspillet mellom de to er upåklagelig.
Isabel Coixets regi kjennetegnes av en teft for god historiefortelling. Hun forteller om Hanna og Josef med en grunnleggende respekt for deres historier og traumer, noe som er helt avgjørende for at filmen fungerer så godt som den gjør. Samtidig legger hun inn fine digresjoner når hun fra tid til annen panorerer over oljeriggen som har vært stengt siden ulykken, og de øvrige beboerne som vandrer hvileløst rundt uten å få lov til å gjøre jobbene sine. De er alle fanget midt i et grått og frådende hav i et slags limbo av isolasjon og usikkerhet om når livene deres skal gå videre. Dette kan ses som en elegant parallell til Hanna og Josefs liv, der de lever i et mer permanent limbo enn menneskene rundt seg. Og for Hannas del er dette en tilstand som kun hun selv kan bryte ut av. Og det gjør hun med Josefs hjelp.
Coixets film gløder av humanitet og nerve. Selv om den skildrer et kaldt og ugjestmildt miljø på en oljerigg er den også full av varme og medmenneskelighet. Og det er når kamera fanger Hanna og Josefs famlende forsøk på å nærme seg hverandre og lege sine respektive sår at den virkelig blir god. Da lever filmen, og det er til å bli både glad og rørt av.
