Det som skulle bli en kul hjemme-alene-fest blir istedenfor et blodbad av dimensjoner. Halvnakne jenter drilles ihjel i heftig tempo. Høres dette ut som hvilken som helst slasher-film? Det er det vel også på mange måter, selv om ideen bak filmen var ment å være ganske så annerledes.
Den kjente forfatteren og kvinneaktivisten Rita Mae Brown skrev manuset til The Slumber Party Massacre som en feministisk parodi på horror-filmer. Regien er ved Amy Holden Jones, damen som skrev manus til Beethoven-filmene (jepp, de med en hund i hovedrollen). Hun har regissert en liten håndfull andre filmer som omhandler kvinner i en brytningsfase. Brown er ikke bare kjent for sitt forfatterskap, hun har i tillegg en forkjærlighet for dyr, og i særdeleshet katter, noe som kommer til syne i denne filmen. Hvor enn karakterene snur seg stormer det ut en pusekatt. Brown skrev også flere kriminalromaner med en pus i hovedrollen litt senere i karrieren. I filmen blir de firbente favorittene ofte brukt som frampek på alt det grusomme som skal skje. De popper fram fra skap og all verdens mørke kroker for å gi de uskyldige frøknene en støkk. Det er både sjarmerende og rart. Det er også få som kan bestride katters feminine eleganse, og kvinner står så definitivt i fokus i denne filmen. Heldigvis er det ingen katter som dør i filmen.
Nødvendig nakenhet?
Vår heltinne Trish (Michelle Michaels) blir introdusert tidlig. Hun er pen, populær og på vei til å bli voksen. Dette er også dagen hvor Trish synes det er på tide å kvitte seg med alle de barnslige lekene sine. På vei til skolen kaster hun demonstrativt en Barbie-dukke i søppelkassen. Trish er altså ferdig med barndommen. Scenen er imidlertid ganske unødvendig siden noe av det første vi ser er puppene hennes idet hun kler av seg på soverommet hennes. Vi kan trygt krysse av i boksen for pupp i løpet av de første to minuttene av filmen. En kan trygt si at det setter tonen for resten. Ikke det at jeg klager, men ingen av nakenscenene i filmen oppleves som nødvendige for historieformidlingen, og er et av de første tegnene på at produsentene har fått bestemme for mye.
Det er altså damene som står i sentrum i denne filmen, men den blir ikke feministisk av den grunn. Handlingen i filmen går kort fortalt ut på at en gjeng med jenter skal ha pysjamasparty, men nesten alle ender opp som blodige deformerte lik. Brown har skrevet inn kvinnelige håndverkere, noe som pussig nok fortsatt føles friskt og moderne. Mennene har kun biroller, og morderen er en gal mann med en forkjærlighet for drillen som drapsvåpen. Denne drillen fungerer også som et enormt fallossymbol, og det er i denne drillen kraften og mannligheten hans ligger. Det er flere shots hvor vi ser gjerningsmannen med drillen mellom bena. Når drillen kappes tvert av mot slutten mister morderen sin kraft. Trish står seirende tilbake. Er hun nå endelig klar for voksenlivet?
Noen av venninnenes beilere blir like brutalt slaktet ned, men det er først og fremst jentene den onde morderen er ute etter. Hater han kvinner? Hvorfor finner han det for godt å jakte på småpiker? Dette vites ikke, og blir heller aldri forklart i filmen. Jentenes vennskap står sentralt, og det er bare gjennom å stå sammen at de kan vinne over monsterdrillen/penisen. Med andre ord, død over patriarkatet. Dette var nok helt klart Browns hensikt også, det er bare så synd at budskapet drukner i pupp.
Schizofren slasher
The Slumber Party Massacre oppleves nærmest som schizofren, og noe av grunnen til det er at manusforfatteren og produsenten åpenbart ikke har vært enige om hva denne filmen skal være. Rita Mae Brown ønsket seg en feministisk parodi på en slasher-film, men produsenten ønsket seg en straight forward horror med masse kvinnekjøtt. Selv om det er tydelig at Brown har satt noe av sitt særpreg på filmen blir resultatet svært underlig. Skuespillerprestasjonene er horrible. Morderen går for det meste rundt og grynter, og jentene løper hvinende av sted. Guttene prøver å spille litt halvkåte tomsinger, men får det ikke helt til. Det blir for det meste bare merkelig og replikkene blir sjelden framført på en overbevisende måte.
Jeg har tidligere nevnt pusekattene som blir brukt som frampek på at noe skummelt er i gjære. I tillegg blir det også brukt en rekke andre elementer som ender opp med å bare bli slitsomme. Mulig disse var ment å være parodiske, men jeg blir rett og slett litt lei av røde saftmugger som går i bakken. Jeg skjønner at blodet hvert øyeblikke kommer til å flyte, og jeg må ikke bli minnet på at dette er en slasher hvert tredje sekund. Filmen fyller helt klart sjangerkravene, men er raffinement for mye å be om?
Hvis du ønsker å se en feministisk skrekkfilm må jeg dessverre skuffe deg. Hvis du derimot ønsker å se unge jenter uten BH bli drillet i hodet har du valgt riktig.
