Regi: Rama Burshtein
Originaltittel: Lemale et ha’halal
18 år gamle Shira er lillesøster i en hasidisk-jødisk familie i Israel. Hennes ene søster er lykkelig gift og høygravid, men dør før barnet kommer til verden. Barnefaren sørger intenst, men kan ikke ta seg av den lille på egenhånd. Dette fører til at Shira og familien må ta noen livsomveltende valg, som ingen burde være nødt til å ta.
I begynnelsen av filmen, før den riktig når sin dramatiske kjerne, er den mest et sjarmerende portrett av noe som for de fleste av oss er ganske fjernt; dating på hasidisk. Dette er en av kulturene hvor det å gifte seg fortsatt er det fremste mål i en hver ung kvinnes – og manns – liv. Desto mer hjerteskjærende med Shiras eldste søster, som kanskje såvidt har rundet 30, og ikke er gift. Ved hver nye forlovelse hos familie eller venner, i hvert eneste bryllup, får hun høre “måtte du være den neste til å bli gift”. Og svarer med det tradisjonelle “amen”.
All interaksjon mellom kjønnene skjer i meget kontrollerte omgivelser: i åpningsscenen er Shira med moren i butikken, for å titte på en ung mann som hun aldri har møtt, men er overbevist om at hun vil gifte seg med. Vi får også være vitne til noen hjemmebesøk, hvor de to unge sitter i et adskilt rom og den ene forelderen sitter utenfor som anstand. Dette samme adskilte rommet blir brukt som kvinnenes rom under selskapelige begivenheter, mens mennene sitter rundt bordet i hovedrommet.
Dette er meget fascinerende stoff, vist fram til oss av regissør Rama Burshtein som selv kommer fra det i utgangspunktet lukkede hasidiske miljøet. Flere av skuespillerne hun bruker, blant andre hovedrolleinnehaver Hadas Yaron, kommer fra utenfra dette miljøet og har dermed måttet legge ned en solid innsats i å bli kjent med det stoffet de skal presentere. Yaron er til enhver tid overbevisende som unge Shira, som går gjennom forvandlingen fra naiv og gifteklar tenåring til ansvarstynget og selvoppofrende kvinne i løpet av kun få måneder. Når Shira velger å gi opp deler av sin egen fremtid for familiens beste, er det kanskje utrolig for oss i publikum at noen virkelig vil gjøre som hun gjør, men vi tror alliekvel på Shira når hun tar sitt valg.
Med Fill The Void klarer regissør Burshtein å ta tak i det som lett kunne blitt et generelt portrett av et helt samfunn, og bringe det ned på det helt personlige og intime plan. Det er nok en styrke at hun selv er så kjent med det hun beskriver, at hun ikke blir fanget i det vi andre kanskje ville sett som raritetene på overflaten. Hun er flink til å vise fram ting uten å overlesse det med symbolsk betydning. Dette vises for eksempel i den middelaldrende, ugifte tante Rivka, som jeg først halvveis ut i filmen oppdaget at var armløs. Sånn er hun bare, og det får vi se, men det gjøres ikke noe større nummer ut av det. På samme måte syns jeg det fungerer fint hvordan Burshtein kun viser fram det meget konservative kjønsskillet som gjennomsyrer det hasidiske samfunnet, uten å skulle plukke det fra hverandre. Det kunne også vært interessant, men definitivt noe for en helt annet film.
Som den er, er Fill The Void en sjarmerende og kjærlig sår beskrivelse av både et helt samfunn som er ukjent for de fleste av oss, og av enkeltpersonene det består av – med ei usikker ungjente i spissen.
