Vellykket komedieserie fra Wells og Mortimer.
De to gode vennene Dolly Wells og Emily Mortimer står bak den svært så severdige komiserien Doll & Em. Det er kanskje ikke så veldig originalt, historien er en variant av filmen All About Eve og stilen minner om Extras, men det er velspilt og morsomt. Dessuten er det forfriskende å se en serie som handler om vennskapet mellom to voksne kvinner istedenfor disse endeløse seriene om deilige menns jobbkriser og damene deres.
All about Doll
Historien er som sagt ganske enkel. Doll og Em har vært bestevenner hele livet. Doll er den underbetalte servitøren og Em er den kjente skuespilleren. En dag tar forholdet mellom Doll og mannen hennes slutt, og hun ringer gråtende til Em mens Em står på den røde løperen og smiler prydelig til fotografene. Em er selvsagt en god venninne og inviterer Doll til å komme over Atlanteren og bli assistenten hennes for en periode. Doll sier takknemlig ja og gleder seg til et avbrekk i hverdagen og til å henge med bestevennen hver dag. Det blir ikke akkurat idyll. Em viser seg å være både bortskjemt og usympatisk, og dessuten litt herskesyk. Hun føler seg etterhvert mer og mer truet av Doll som blir mer populær enn henne på settet, og Doll imponerer også Ems egen manager så mye etter å ha vært statist at hun får gå på audition for den samme filmen og den samme rollen som Em.
De skal gjennom mye, de to barndomsvenninnene, og alt dette tærer selvfølgelig på vennskapet. Her oppstår det en god del vonde, komiske og såre situasjoner. Em blir mer og mer uspiselig etter hvert som hun ser at Doll nærmest tar over hennes eget liv. Det er en god og oppdatert versjon av svart-hvitt filmen om Margo og Eve, men jeg anbefaler å se filmen for å ha referansegrunnlaget på plass. Jeg tror nok at Emily Mortimer har hatt Bette Davis i bakhodet når hun formet rollen sin. De spiller begge to sårede divaer som prøver litt for hardt med en innbitt stahet.
Arven etter Gervais
Det er bare seks episoder, og vi skal rekke gjennom mye på disse episodene, men serien er stram og hver episode forteller såpass mye og er fokusert på denne ene fortellingen, at det føles riktig for serien at det ikke er mer. Doll & Em har ikke den samme uslepne kvaliteten som hos Girls, og den er også mye mer voksen i stilen. Her er nok manusforfatterne mer inspirert av The Office og Extras med Ricky Gervais. Ems karakter har også flere likhetstrekk til Gervais´Brent og Andy Millmann. Jeg synes definitivt vi kan skimte den samme typen av pinlig humor, samtidig er Doll & Em hakket mer rund i kantene. De er gode til å holde på den litt vonde stemningen og til å utforske hvor langt karakterene faktisk kan dra det. Interessant nok improviserte Mortimer og Wells seg fram en god del i arbeidet. I den første episoden hadde de for eksempel satt opp rammeverket, men replikkene er stort sett improvisasjon. Jeg synes det gir serien en leken og levende kvalitet. Jeg tror også på at disse har vært bestevenninner for alltid, de har en intens nærhet til hverandre hele tiden.
Pinlige situasjoner og fancy kaffe
Emily Mortimer er kanskje best kjent fra bittersøte komedier som Lars and the Real Girl, men hun har vist at hun har mer på lager enn å bare spille vage og tafatte karakterer i serier som for eksempel The Newsroom. I Doll & Em spiller hun seg selv, bare i en litt ekstrem versjon. Hun er stjernen Emily, men er samtidig svært usikker, sårbar og til tider ganske så usjarmerende når hun beordrer Doll til stadighet ut til kaffebaren for å kjøpe trippel frappucino med soyamelk og ekstra skum uten fett. I serien er Em jenta som har gjort en enorm klassereise, og egentlig bare latt Doll være igjen. Designerkaffen blir nærmest symbolet på det fancy livet Em nå lever.
Når Doll blir ansatt som Ems assistent foretar også hun en klassereise, og hun befinner seg plutselig i jazzucien til kjente menn eller røyker jointer med Susan Sarandon. Mortimer er strålende når kameraet bare hviler på ansiktet hennes og vi som tilskuer bare kan ta inn over oss alle skuffelsene hun føler i akkurat det øyeblikket. De øyeblikkene er det heldigvis mange av. Du kan virkelig føle Ems store frykt for å være en “one trick pony”, hun som bare kunne utføre ett eneste triks.
Dolly Wells er derimot et ubeskrevet blad for mange, men det spørs om ikke den tidligere serieskuespilleren blir hakket mer ettertraktet etter Doll & Em. Skuespilleren gjør en god innsats som den håpefulle og misunnelige assistenten. Assistenten som er så mye bedre likt enn sin arbeidsgiver. Det er et godt grep at Doll er så utrolig mye flinkere sosialt enn sin venninne, og at hun dermed skaffer seg alle de vennene Em egentlig har lyst på. Spørsmålet er dog om dette faktisk er vennskap som varer eller om de i det hele tatt er verdt å ta vare på.
To gode venner
Damene kan kanskje synes usedvanlig barnslige og umodne til tross for at de er godt voksne, men samtidig er det så godt (og av og til veldig vondt) å kunne kjenne seg igjen i alle disse teite situasjonene som de to venninnene plutselig befinner seg i. Gjenkjenningsfaktoren er med andre ord høy, selv om jeg aldri har rørt hverken hasj eller Susan Sarandon. Ei heller har jeg vært ettertraktet skuespiller i Hollywood. Men, jeg tror de fleste har kjent på sjalusi og usikkerhet, og det er dette denne serien er god til å vise fram. Dessuten tar den opp temaet klasse på en elegenat måte, og viser at både Doll og Em faktisk er ganske fremmede i en verden som ikke egentlig tilhører dem. Vi får blant annet en fantastisk krangel rundt en drøss med promoprodukter som Em får dyttet på seg.
Det er tydelig at Mortimer og Wells har kost seg skikkelig med å lage denne serien. Det virker som et rent overskuddsprosjekt, og jeg liker at serien har en klar avslutning. Selve historien er som tidligere ikke nevnt ikke original i seg selv, og du skjønner helt fra begynnelsen av hvordan det skal utvikle seg og hvordan det kommer til å ende, men det er såpass godt gjort at det ikke gjør så mye. Du får kanskje ikke de enorme overraskelsene, men det er godt håndtverk og det er et godt skrevet manus som er levert med alvor fra begge skuespillerne. Også går det selvfølgelig bra til slutt, Doll og Em må bare gjennom hver sine fornedrelser først. Et lite tips, hvis du noen gang ønsker å be om en unnskyldning til en venn får du herved kremoppskriften servert rett i fanget. Det er den best fremførte unnskyldningen noen sinne. Med på kjøpet får du også en sprelsk oppsetning av Stormen. Høres det kryptisk ut? Ta en titt på Doll & Em, så skjønner du hva jeg mener.
Og ja, den består Bechdel-testen.
Innlegget ble først publisert på bloggen Kultursnobb. Sjekk den ut!
