Jeg har kun sett et par episoder av den svensk/danske serie-suksessen Broen, og har de få gangene jeg har vært innom, vært spesielt spent på den mye omtalte rollefiguren Saga Norén. Det jeg har sett har ikke fristet til nærmere beskjentskap.
I Aftenposten nylig stilte kommentator Cecilie Asker spørsmålet “Hvorfor liker vi Saga Norén?“. Asker byr ikke på noe åpenbart svar på sitt retoriske spørsmål, noe som gjør det enda mer betimelig. Det virker som den fiksjonelle politietterforskeren er i ferd med å skaffe seg en stor fanbase uten at særlig mange er i stand til å gi noen konkret forklaring på hvorfor nettopp Saga Norén er blitt så populær.
Nyskapende?
For hva har egentlig Saga Norén som er nytt og spennende, som vi ikke har sett før i flere andre tv-serier og filmer? Er det kombinasjonen av Sagas tilsynelatende følelseskaldhet og mangel på empati, kombinert med hennes enorme talent til å løse kompliserte saker, særlig sammen med den mer folkelige og sympatiske mannlige partneren? Dette er langt fra noe nytt, og har nylig for eksempel blitt sett i den amerikanske serien Bones med Emily Deschanel i hovedrollen. Deschanels Dr. Brennan er minst like distansert fra sine egne og andres følelser såvel som sosiale koder og regler, og er hyperrasjonell på grensen til det sykelige. Imidlertid klarer både serien som helhet og karakteren selv å ha selvironi og se det komiske i hennes væremåte og situasjonene som oppstår som følge av denne. For ikke å snakke om at Dr. Brennan klarer å vise mer enn ett enkelt ansiktsuttrykk i løpet av én episode.
Den svenske varianten har vi også sett før, også med en mulig diagnose lurende i bakgrunnen. Lisbeth Salander er verdenskjent, men hennes fremtoning gjør henne kanskje enda mer spesiell enn Saga Norén. Allikevel er det noe mer menneskelig ved Salander; kanskje det faktum at mye av hennes adferd så åpenbart handler om avreagering? Eller at selv Salander klarer å vise fram flere aspekter av en sammensatt personlighet enn hva Norén evner?
Det er ikke det at enhver kvinnelig tv-figur på død og liv må være så forbannet sympatisk hele tiden, det beviser vel også suksessen til de to overnevnte figurene. Det er vel heller det at folk fortsatt ser det som noe nytt og befriende med kvinner som ikke bare er gode og ømme hele tiden, som gjør alle disse rollefigurene populære. Mitt problem med Saga Norén som karakter ligger vel hovedsakelig i det faktum at hun slår meg som en særs lite original, oppfinnsom og spennende karakter. Har sett det før. Kjedelig.
Tar jeg feil?
Som anmelder syns jeg du bør se hele sesong 1 av broen og se hvordan karakterern utvikler seg. Jeg syns det blir litt rart å basere konklusjonen din på to episoder av serien. Man kan gjøre seg opp en mening basert på et slags førsteinntrykk men som filmanmelder burde man gå litt mer i dybden.
Selv er jeg ingen blodfan av Saga og ja, vi har sett det før men er det ensbetydig med at det ikke funker? Hvorfor liker du ikke Saga, hva er det som gjør at du syns at hun faller gjennom? Gjør hun serien dårligere?
Hei, takk for tilbakemelding!
Hadde jeg skulle skrevet en faktisk anmeldelse av serien hadde jeg åpenbart gått grundigere til verks. Dette er kun ment som en kommentar til en del av debatten rundt karakteren Saga Norén, med utgangspunkt i Aftenposten-kommentaren jeg lenker til.
Poenget mitt var bare å vise fram at Saga kanskje ikke er fullt så nyskapende og spennende som mange ser ut til å mene, i lys av kommentaren i Aftenposten.
Og der har Aftenposten fanget opp det som har irritert meg med de nye “Quirky” karakterene. En diagnose har blitt en litt billig måte å skape en mange-fassetert karakter. Noen ganger fungerer det ypperlig. Men jeg ser på Norén som en av de mindre troverdige av disse.
http://www.aftenposten.no/kultur/Psykoheltene-7367835.html
Interessant forsøk på analyse. Det jeg imidlertid savner er et lengre perspektiv. Som jeg forstår analysen, er Saga for forfatteren kjedelig og lite nyskapende fordi hun har sett slikt før – vel, samtidig nevner hun to ganske *nylige* eksempler. Men, vi har faktisk hatt 100 år med det motsatte av denne nye trenden. Fenomenet som sådan er altså nytt. Kvinnelige karakterer som Saga eller Lisbeth har ikke “satt seg” i publikum ennå, de er fortsatt unntakene. Derfor, for det store publikum, er dette i stor grad en ny ting å forholde seg til. Dét bør en filmjournalist forstå, og ikke konkludere på andres vegne basert på egne erfaringer og kriterier. Spørsmålet var jo; hvorfor er Saga så populær? “Ikke vet jeg, JEG har jo sett det før” liksom :-)
Dessuten er jeg prinsippiell motstander av at tv eller film må være “nyskapende” hele tiden. Det er ikke noe poeng i seg selv å være nyskapende. Det kan like gjerne være distraherende. Men det er en annen diskusjon.
Ellers en veldig bra blogg dere har her!
Hei Glenn! Takk for kommentar.
Det er selvfølgelig riktig som du sier at jeg fokuserer på nylige eksempler, og ikke har et langsiktig perspektiv. Grunnen til det er nettopp at jeg ønsket å fremheve at Saga kun er en del av en trend, og ikke nødvendigvis den enestående genistreken som jeg oppfatter at mange vill ha det til. Det var det som var utgangspunktet for denne kommentaren, ikke en historisk analyse av kvinnelige hovedroller gjennom tidene – da hadde jeg nok trengt betydelig mere plass :)
Glemte å legge til; det heter fiktiv etterforsker, ikke fiksjonell :-)