Maria Larssons eviga ögonblick er én av seks filmer på TIFFs retrospektive Jan Troell-program. Filmen er basert på historien om en slektning av Troells kone; en historie som hadde blitt glemt av nesten alle i familien, intill Troells kone Agneta ved en tilfeldighet kom over den.
Historien om Maria Larsson er historien om en fattig arbeiderklassefamilie i Sverige på begynnelsen av 1900-tallet. Marias mann, spilt av Mikael Persbrandt, er impulsiv, selvsentrert, glad i alkohol og damer, og er ofte direkte slem mot både kone og barn. Maria er syerske og vaskekone, og husmor. Når hun oppdager det gamle kameraet sitt, som hun aldri har brukt, tar hun det med seg til en fotograf for å høre om hun kan få penger for det. Han overtaler henne til å prøve kameraet først, og Maria blir hodestups forelsket i fotografi.
For en arbeiderklassekone før første verdenskrig, var det intet mindre enn et mirakel å kunne fange øyeblikk av det virkelige liv som fotografi. Mannen hennes liker ikke at hun fotograferer, men når han får se et bilde hun har tatt av barna, ser også han mirakelet og lar henne beholde kameraet. Det skal forandre livene deres på mange måter.
Marias liv er tidvis tungt å holde ut, all den tid hun sliter med en drukkenbolt av en mann som slår henne og barna, er kronisk utro og ved minst én anledning voldtar henne. Fotograferingen blir hennes lyspunkt, hennes måte å finne noe fint å holde fast ved. Fine øyeblikk som kan forbli fine for evig.
Filmen handler mye om det å se. Maria ser speilbildet av seg selv i glassmonteret når hun ser på kameraer, hun får se bildet av en sommerfugl i sin egen håndflate, hun ser skjønnhet og motiver der andre ikke ser så mye. Og hun blir selv sett, av fotografen som lærer henne opp – og av oss i publikum. Fotograferingen hennes blir oppdaget av andre, og snart betaler hele nabolaget henne for å portrettere dem. For en kvinne å inneha den makten og det talentet, var ikke dagligdags, og ikke overraskende er mannen hennes stadig sterkt kritisk til hele greia. Men Maria fortsetter, hun står på sitt, og nekter ham å kaste kameraet. Hun tar heller imot juling og drapstrusler enn å skilles ad med kameraet sitt; det eneste som føles som det virkelig er hennes eget.
Maria Heiskanen er strålende som fru Larsson. Passe underdanig arbeiderkvinne, passe streng og kjærlig mor, passe utslitt og desperat kone. I sterk kontrast står Persbrandt Sigfred, mannen som forpester både hennes og alle barnas liv, men som Maria nekter å forlate. Også eldstedatteren Maja er en god karakter, i både yngre og eldre utgave; men det er alt som ligger mellom Maria og Sigfred, som bygger seg opp gjennom årene, som nesten har hovedrollen i filmen. Dét, og Marias blikk.
Dette er en nydelig film, både som karakterportrett og tidsbilde. For oss i dag som har flere hundre bilder av oss selv på Facebook, og ti stikkontakter i hvert rom, er det noe sjarmerende med å se hvor fantastisk det var å kunne ta et bilde, eller den spontane festen som bryter ut da familien Larsson kan skru på en lyspære i sitt nye hjem. Allikevel er filmen omtrent 20 minutter for lang, og jeg ble sittende å vente på slutten en god stund. Men jeg ser ikke bort fra at Maria og jeg ser hverandre igjen.
