I løpet av elleve dager med over tusen forestillinger tok vel 370 000 turen til årets BAFICI- et imponerende besøkstall for en lite kommersiell festival. Filminteressen er generelt sterk i Buenos Aires.
Kvaliteten på programmeringen har vært varierende, kanskje spesielt innen den argentinske delen av festivalen. Endel frustrasjon har blitt luftet blant både presse, bransje og jurymedlemmer over nivået på de argentinske filmene, og tross hedelige unntak så viser det at det nok ikke finnes tyve imponerende argentinske filmer hvert år. Det er også talende at vinneren av den argentinske konkurransen, La Paz, er en av de definitivt mer narrative filmene; et gjennomgående trekk ved bidragene er at de er særs langsomme og dialogfattige. Naturlig nok ikke et problem i seg selv, men i mange tilfeller føles det mer som et påklistret stilgrep enn den beste måten å formidle det de vil formidle på. Den internasjonale konkurransen hadde, som forventet, mer å fare med, hvor vinneren ble Peter Stricklands Berberian Sound System, og prisen for beste regissør gikk til Matt Porterfields I used to be darker, omtalt under. Med et par unntak gikk samtlige priser til mannlige regissører, men de kvinnelige karakterene har fått god plass på årets festival, som i Viola, også omtalt under.
Med Viola som hederlig unntak kunne jeg likevel ønsket å se flere ukonvensjonelle kvinnekarakterer- det renner over av sarte jenter i slutten av tenårene- overgangen fra ungdom til voksen. Kanskje- og nå gjør jeg en sveipende generalisering- har det noe å gjøre med at hovedtyngden av regissørene er unge? BAFICI satser i hovedsak på regissører i etableringsfasen, som stiller med sin første, andre eller av og til tredje film. Da er det kanskje å vente at mye av tematikken blir deretter- rotløs, retningsløs ungdom og tenåringstristesse. En universell menneskelig tilstand som beskrives påfallende likt i filmer fra Argentina, Usa, Frankrike og Japan.
Mange av de lokale filmene er godt i gang med sine festivalturnéer, og kommer til filmfestivaler litt nærmere hjemme i løpet av året- og plukkes kanskje opp der av norske programmerere. En av BAFICIs ulemper er fortsatt at den ligger så veldig langt unna resten av verden.
De siste omtalene fra årets festival er fra noen av høydepunktene:
I used to be darker (2013)- vakkert og ærlig om brudd
I used to be darker var en av BAFICIs soleklare høydepunkter, og velfortjent vant amerikanske Matt Porterfield prisen for beste regissør i den internasjonale konkurransen.
I used to be darker utspiller seg i Baltimore, med et kollapset ekteskap i sentrum. Kim og XX som er i ferd med å flytte fra hverandre har en datter i starten av 20-årene, Abby, som har sin egen eksistensielle krise på gang. Midt i dette emosjonelle kaoset kommer søskenbarn Taryn og søker familiær støtte. Hun er 19 år, har rømt hjemmefra, blitt gravid og er generelt i villrede over tilværelsen. Dermed er scenen satt for et drama der Porterfield lar oss følge alle fire og deres respektive perspektiver på situasjonen. Han svinger oss elegant fra den ene siden av historien til den andre, tredje og fjerde. Resultatet er en empatisk og oppmerksom skildring av de ulike sidene; mor som forlater, far som blir forlatt, datter som er sint på mor og et forvirret søskenbarn som bevitner det hele utenfra.
Kim og Bill er begge musikere, og musikken blir en effektiv del av historiefortellinga. Musikere prosesserer gjennom musikk, og i flere gripende seanser får vi høre deres nedskrevne frustrasjoner i sin helhet. Kim Taylor og Ned Oldham som spiller henholdsvis Kim og Bill er musikere i virkeligheten også, og har selv sammen med Porterfield utviklet musikken i manus.
Disse musikksekvensene føles nesten dokumentariske, og gir en sterk nerve gjennom hele filmen. Det bikker imidlertid aldri over til å bli sentimentalt, Porterfield holder tilbake og lar ukompliserte scener formidle tristessen, som da Kim henter alt utstyret fra parets hjemmestudio, og formidler tomheten i et hus som forlates enkelt og effektivt. Parallellt med denne fortellingen om slutten på en kjærlighetshistorie, følger vi også de to unge jentene. De gjennomlever begge den velkjente rastløsheten og retningsløsheten som følger de fleste i det de skal velge seg et liv.
Deragh Campbell som spiller Taryn gir oss en karakter så skjør at hun står i fare for å blåse bort, og vekker et beskyttelsesinstinkt hos alle rundt henne. Graviditeten gjør henne ennå mer sårbar, og den delikate balansen mellom barn og voksen, frihet og ansvar utkrystalliseres på nydelig vis. Abby framstår som den rake motsetningen; hun er viljesterk, ambisiøs og temperamentsfull. Hun sympatiserer fullt ut med faren i bruddet, og sårheten i forholdet til mora på grunn av dette er noe av det sterkeste i filmen. I en gripende scene prøver Kim å forklare sorgen når den du kunne dødd for, ikke vil snakke med deg. Porterfield gir ikke akkurat en uforbeholden anbefaling til forelrerollen.
Abby og Deragh finner hverandre likevel gjennom sine felles usikkerheter tross slne ulike personligheter, og kanskje føles vennskapet dem i mellom så ekte fordi skuespillerne har vokst opp sammen; et godt castingvalg. Gjennom både dette ekte vennskapet og bruken av musikerne blander Porterfield fiksjon og virkelighet og etterlater publikum med spørsmål om hva som egentlig var hva. Måten historien fortelles på forteller oss ikke hvem vi skal sympatisere med, og etterlater et stort rom å fylle med egne erfaringer og tolkninger. Porterfield skrev manus sammen med Amy Belk, og sammen ønsket de å gjøre akkurat dette; vise alle sider ved et brudd uten å lede sympatien mot noen av partene, og det har de klart. Det er en varm, klok og virkelighetsnær film som ser menneskene med varsomt blikk.
Viola (2o13)- Intelligent oppdatert Shakespeare
I Viola har argentinske Matías Piñeiro laget sin andre film, den første en kortfilm vednavn Rosalinda, der han behandler Shakespeares kvinneroller, men satt i dagens Argentina. Det er allikevel ikke i nærheten av hva man kan forvente av en slik beskrivelse- det er et ukonvensjonelt og fiffig verk som kaster nytt lys på gamle dilemmaer.
Fire unge kvinner spiller i et teaterstykke som er en slags mash-up av Shakespearestykker, og en femte kvinne lever som et slags sykkelbud og sykler Buenos Aires på kryss og tvers. Dette er utgangspunktet for rollenetolkningene som samlet fortjent vant prisen for beste skuespillere i den Internasjonale konkurransen i år.
Viola og Piñeiro vant også FIPRESCI-prisen, og gikk dermed fra festivalen som en av de store vinnerne. 
Det er kjærlighet og lidenskap som står i sentrum i Viola. Shakespearedialogene som utspilles på scenen overføres til virkeligheten da kvinnene begynner å diskutere egne relasjoner til menn, og bestemmer seg for å teste ut sine hypoteser i det virkelige liv. De spiller små, kyniske spill mot hverandre og partnere, for å bevise eller motbevise teoriene deres om hva som er ekte kjærlighet, hva som utløser lidenskap. De konfronterer hverandre med sine mønstre, som sykkelbudet som anklages for å forholde seg for passiv til relasjoner og hendelser i livet sitt- noe vi ser resultatet av der hun sykler fra den ene lengtende mannen etter den andre.
Kvinnene diskuterer, funderer, utfordrer hverandre og utforsker konsekvensene av egne handlinger og ikke-handlinger mot de rundt seg. Intrigene avsløres sakte, og sammen fletter alle karakterene et intelligent nettverk av mennesker med ubesvarte lengsler for hverandre, og tilsynelatende forsøker både Piñeiro og Shakespeare å fortelle at det er det som innerst inne motiverer oss alle, disse lengslene.
Viola er knappe 70 minutter, og er et upretensiøst, utfordrende og minimalistisk lite stykke film som etterlater publikum til å vurdere sannhetsgehalten i sine egne relasjoner.
Oh Yeah, She Performs (2012)- kvinners plass i musikken
En liten perle av en dokumentar. Fire unge østerrikske kvinnelige artister som skriver og spiller sin egen musikk reflekterer over kvinnens og feminismens plass i en mannsdominert bransje, mens kamerat følger dem rundt på turné og konserter i ett år. De fire artistene, Luise Pop, Clara Luiza, Gustav og Teresa Rotschopf, er bevisste på sin rolle som kvinne blant menn, men i ulik grad opptatt av å ha en feministisk tilnærming til det, og vi får fire nære portretter av både artistene og personene bak.
Luise Pop rives mellom å ikke framstå som en feministisk militant på scenen, men vil heller ikke spille unødvendig på den tradisjonelle “sjarmerende” kvinnerollen. “Men jeg er jo heller ikke et aseksuelt vesen, spørsmålet er hvilken kvinne jeg vil være”. Spørsmålet stilles indirekte gjennom hele filmen, fordi de tar alle hele tiden bevisste valg på hvordan de ønsker å framstå- spørsmål mannlige artister i samme kategori i overveldende flertall slipper å forholde seg til. Gustav snakker bevisst et feministisk språk for å synliggjøre sine politiske poenger og ses på som et feministisk symbol innen musikken. Teresa Rotschopf som er frontfigur i Østerrikes svar på Briskeby, spiller derimot i stor grad på kvinnelig sexappeal, men utover filmen ser vi en utvikling hos henne, hvor hun ikke lengre er komfortabel i den rollen, å bli værende i klisjéen hvor hun blir skjøvet fram som frontfigur basert på sitt utseende.
Sammen gir disse fire artistene perspektiver som er så åpenbare, og kan tidvis virke banale- men som de fleste ikke tenker igjennom.Om hvordan forestillinger ikke har endret seg de siste førti årene; om bandet som har fire kvinner og én mann, og det alltid antas at det er mannen som spiller slagverk.
Om hvordan det stadig må påpekes at musikere er kvinner, om den klisjéfulle kvinnelige frontfiguren foran det mannlige bandet, mens det motsatte knapt eksisterer. Faktisk kan de i dokumentaren ikke komme på ett band som har mannlig frontfigur og kvinnelige musikere (her i Norge har vi Bazooka Boppers som hederlig unntak). Selv for de som står plantet med begge beina i denne virkeligheten er det en tankevekkende dokumentar, veldreid av Mijam Ünger.
Jeg ønsker meg en norsk versjon av denne med musikere som Maya Vik, Sandra Kolstad, Susanne Sundfør, Jenny Hval, Bendik, Hanne Hukkelberg, Anne-Lise Frøkedal, Susanna Wallumrød, originale musikere som alle har interessante ting å si om sine roller. Det er inngrodde antakelser som ligger til grunn i debattene om kjønnsdelt spellemannspris og kvinneandelen i festivalbookinga, og denne dokumentaren avdekker de daglige fordommene disse østerrikske musikerne møter- og her er Norge og Østerrike påfallende likt.
De beste ordene skriver Ünger selv i sin introduksjon til filmen:
“This film is a road map to a (yet-to-be-established) utopian world, where the battle of the sexes no longer exists because society has outgrown it; a world where men and women respect and support each other and work together on the vision and sound of a new era of equality.”
