Disneyprinsessene prøver hardt å slå opp med imaget sitt i Spring Breakers. Kan det egentlig bli bra film av det?
Faith (Selena Gomez), Candy (Vanessa Hudgens), Brit (Ashley Benson) og Cotty (Rachel Korine) ønsker seg milevis vekk. Helt til Miami vil de helst dra, til Spring Break (vårferie), der de kan feste og ha det gøy, og slippe å tenke på skole og problemer og kjipe ting. Men, de har ikke råd. Så de raner en kolonialbutikk. Bevæpnet med vannpistoler sørger de for at de har nok kronasje til den lange turen.
Når de kommer frem er det bokstavelig talt fest for alle pengene. Jentene er plutselig blakke og sitter i fengsel for besittelse av narkotiske stoffer. Og slik møter de gangsteren Alien (James Franco). Han kausjonerer dem ut av fengsel mot at de blir igjen og fester med han når Spring Break er over. Faith er den første som ikke syns dette er noe ålreit. Hun går rundt med store våte øyne og ser engstelig ut en stund før Alien spør hva som er galt, hun bukker under og tilstår at alt hun vil er å reise hjem. Det får hun lov til. Etter hvert begynner Franco å kreve mer av jentene; én episode ender med at Brit ble skutt i armen, og vil reise hjem. Nå er det bare Candy og Cotty igjen. Hvordan skal dette ende?
Spring Breakers er en rimelig ordinær amerikansk tenåringsthriller. Den er også barnestjernene Vanessa Hudgens og Selena Gomez sitt første steg ut i voksenfilmverden. Og når jeg sier voksen, så mener jeg voksen. Hvorfor er det slik at man på død og liv må være naken og skreve for en tjue år eldre mann for ikke lenger å være «snill pike»? Kjære, snille Hollywood. Dere oppdrar så mange pene unge jenter i barnefilmene deres, gi dem en litt mer skånsom overgang. Gi oss flere bad-ass damer og færre personlighetsløse, fnisende nymfoer. Det må være flere personlighetstrekk å spille ut mellom Disneyprinsesse og pornostjerne? Disse jentene ser så koselige ut, morsinstinktet i meg hopper baklengs salto og vil redde dem fra skjebner som Lindsay Lohan og Britney Spears.
Filmen er overraskende nok ikke helt elendig. Små satireelementer gjør den popcornet sitt verdig. Et eksempel er når jentene ber James Franco spille noe inspirerende på piano og han spiller «Everytime» med Britney Spears, det er så absurd at publikum ikke kan gjøre noe annet enn å sitte og flire. I tillegg er det et hakesleppmoment på slutten, uten at man trenger å røpe for mye.
Så selv om vi Filmamasoner ikke er så overbegeistret for denne typen filmer, da de reduserer kvinnen ned til et uselvstendig sexobjekt ved å benytte seg av stereotyper vi helst ser visket ut av samfunnet – er Spring Breakers allikevel helt greit midt på treet.
