Filmamasoner

Frances Ha (2012)

Helene Aalborg 24/08/2013 Nye Filmer No Comments on Frances Ha (2012)

Frances (Greta Gerwig) er en 27 år gammel danser som bor i New York med bestevenninnen Sophie (Mickey Sumner). Hun danser som apprentice hos et dansekompani og tjener penger på å undervise på dansekurs for barn mens hun venter på sitt eget gjennombrudd, eller i det minste å få betalt for sin egen dansing.

Da Frances’ kjæreste ber henne flytte inn hos ham, avslår hun for å kunne fortsette å bo med Sophie. Imidlertid har Sophie andre planer, og snart må Frances flytte. Ikke lenge etterpå kommer beskjeden om at hun allikevel ikke får den betalte rollen i dansekompaniets juleoppsetning som hun hadde regnet med for å kunne betale husleie, og hun står mer eller mindre på bar bakke. Resten av filmen handler om hvordan hun prøver å finne ut av hva hun skal gjøre med livet sitt, og hvordan hun skal komme seg mot toppen.

Gerwig er ikke bare dyktig i sin rolletolkning; hun er Frances. Så har hun også vært med å skrive manus til filmen, sammen med regissør Noah Baumbach, så hun har hatt sitt å si på hvordan Frances ble til. Og karakteren Frances føles så genuin at du sannsynligvis vil føle at hun er en god venn av deg, noen du kjenner fra før. Jeg tenkte mer enn én gang i løpet av filmens 86 minutter omtrent noe sånt som: “Herregud, det der er jo meg” (uvisst om akkurat dette vil stemme for publikummere som ikke også er ei 27 år gammel jente som prøver å finne ut av livet sitt). At filmen bærer Frances’ navn er helt naturlig, for Gerwigs Frances fyller absolutt hele filmen fra begynnelse til slutt.

22704-default-katalog_2013_horizons_frances-ha_wf-2

Frances Ha er stappfull av flotte øyeblikk og situasjonsskildringer. En av mine favoritter er da Frances er i middagsselskap med noen personer hun ikke kjenner så godt, og etter hvert innser at hun har sagt så mye rart at hun må prøve å forklare de andre i selskapet at hun faktisk ikke er høy (underteksten valgte ordet “rusa”, men med flere glass vin innabords er det vel egentlig akkurat det hun er). Eller helt i begynnelsen av filmen, når hun henger ut over t-baneskinnene for å tisse. Alt ser fortreffelig ut i stemningsfull svart/hvitt.

Grunnen til at jeg allikevel ikke elsker Frances Ha, er at jeg savner noe utover alle disse, hver for seg, godt skildrede øyeblikkene. Dette er en veldig, veldig koselig film – men den utfordrer ikke på ett eneste punkt som jeg kan huske etter endt film. Den beskriver, heller enn å si noe eget. Den viser fram, uten å velge sin egen vinkel. Hvis filmen er en gavepose av fine bilder og øyeblikk, mangler den det røde gavebåndet til å binde den sammen til en helhet. For denne anmelder virker det rett og slett som et litt for enkelt valg. Dermed blir også den mye omtalte likheten og linken til tv-serien Girls mer enn svakhet enn et ekstra lag av kulhet – hva gjør denne filmen, som ikke allerede har blitt gjort? Hvorfor skal man se akkurat denne filmen?

Vel, det fins grunner til at du skal det. Hvis du ønsker en koselig filmopplevelse med gode venner en lørdags ettermiddag, for eksempel. Hvis du vil se pene svart/hvitt-bilder av et New York befolket med pene, unge, kreative (men noe retningsløse) mennesker, er dette filmen for deg. Hvis du derimot vil ha en film som viser deg noe nytt, eller får deg til å tenke over noe på ny, eller på annen måte utfordrer deg – da er ikke dette filmen du skal se.

Liker du denne artikkelen? Del den da vel!

Om Skribenten

Helene Aalborg er utdannet filmkurator. Hun er styreleder i Norsk Filmklubbforbund og grunnlegger og leder i Feministisk Filmklubb. Helene er frilans filmskribent, med spesialfeltene skrekkfilm, feministisk analyse og filmfestivaler.

Legg igjen en kommentar