Filmamasoners andre dag på Helsinki-festivalen Love & Anarchy ble preget av stjålne blikk inn i ukjente eller utilgjengelige verdener – fra sjangerbevisst kostymekomedie til hjertevarmt oppvektsdrama fra Midtøsten og ubehagelig fysisk fra Sør-Amerika.
The Future (2013)
Bianca (Manuela Martelli) og lillebror Tomas (Luigi Ciardo) mister begge foreldrene i en bilulykke. 19 år gamle Bianca tar over ansvaret som familieoverhode, framfor å sende den nesten jevnaldrende Tomas til fremmede. Sammen prøver de å skape seg en hverdag uten for mye skulking av skolen, men med nok jobbing til å ha råd til mat. En dag flytter to av Tomas’ eldre kamerater inn i leiligheten, og vil ha Bianca til å spille hovedrollen i et plott som, hvis vellykket, skal sikre dem alle nok med penger til å leve behagelig. Planen går ut på at Bianca skal gå på hjemmebesøk til Maciste (Rutger Hauer), en tidligere filmstjerne og Mr. Universe som nå er blind og bor for seg selv i det digert herskapshus i utkanten av byen. Hun skal vinne hans tillitt, så hun etterhvert kan finne safen de går ut fra at han har proppfull av penger et sted i huset, og stikke av med pengene.
Hjemmebesøkene viser seg stort sett å handle om at blinde Maciste skal få kjenne på kroppen til Bianca. Han smører henne inn med olje, bærer henne rundt i huset, slenger henne rundt i senga. De to skaper sin egen verden i det mørke, støvete huset, og for Bianca blir dette snart en slags drømmeaktig flukt fra den foreldreløse hverdagen. Biancas voiceover har tidligere i filmen konstatert at “closeness does not exist”, men gjennom kveldene og nettene med Maciste kan hun late som, der hennes spinkle, unge kropp ligger dandert rundt hans store, aldrende. Samtidig maser kompisene til Tomas på at hun skal finne safen og gjennomføre planen, men Bianca virker lite interessert i det. Kanskje hun begynner å knytte seg litt vel nært til Maciste?
The Future (regissert av Alicia Scherson) minner på mange måter om en litt mørkere, men samtidig nærere versjon av Julia Leighs Sleeping Beauty (2011). Samtidig opplever ikke Bianca den samme fortaptheten, forvirringen og tapet av kontroll over egen kropp – hun er fullt tilstede i møtene med Maciste. Det er heller resten av tiden hun er noe fraværende. En kollega fra frisørsalongen der hun har fått seg jobb, sjekker en dag armene hennes for sprøytemerker, fordi hun er så fraværende.
Dette er en av de filmene hvor det er vanskelig å sette fingeren på noe spesielt som gjør inntrykk på deg, du vet bare at den klarer å dra deg med inn i sin underlige virkelighet og lukke deg inne i sine egne stemninger den halvannen timen den varer. Du kan bare sitte der og bli dratt med på turen; og når turen går gjennom et så velgjort og vellykket landskap som i The Future, er det langt fra noe å klage over.
Wadjda (2012)
Women’s voices should not be heard outside by men. A woman’s voice is her nakedness.
Wadjda (også kjent som Den grønne sykkelen) har fått mye oppmerksomhet på festivaler verden over, fordi det er den første fullengdes spillefilmen laget av en kvinnelig, saudi-arabisk regissør (Haifaa Al-Mansour). Filmen er også i sin helhet innspilt i Saudi-Arabia, et land der det (blant mye annet) er forbudt for en kvinne og en mann som ikke er i familie, å være alene sammen.
Hovedpersonen i denne fortellingen er cirka ti år gamle Wadjda (Waad Mohammed), ei tøff og sjarmerende jente som drømmer om sin egen sykkel for å kunne kappkjøre med gutta i nabolaget. Men sykler er ikke for jenter (de tar jomfrudommen din, du blir steril, osv.), og dessuten koster de mer penger enn Wadjda klarer å skrape sammen på å selge hjemmelagde armbånd og å ta penger for å overlevere beskjeder og lignende. Å få penger av mora til noe så ukvinnelig er det bare å glemme.
Et nytt håp tennes hos Wadjda da skolen utlyser en Koran-konkurranse, og for første gang går Wadjda med all sin energi inn for virkelig å lære Koranen å kjenne. Samtidig er det bråk i heimen: pappa er mye borte og jobber, og når han er hjemme maser han mest på mamma om at hun ikke klarer å føde ham en sønn (vi får forstå at hun hadde en svært traumatisk fødsel med Wadjda, og nesten døde). Wadjda elsker sin pappa, de to kan for eksempel sitte og spille tv-spill sammen. Men moren mistenker at han er på utkikk etter en kone nummer to, samtidig som hun selv må veilede sin villstyring av en datter for å bli en ærbar kvinne, og holde på sin egen fasade på tross av de hjemlige problemene. For Wadjda selv står fortsatt en egen sykkel som det aller største målet her i livet (ved siden av ikke å bli giftet bort, da).
Wadjda er meget interessant som et blikk inn i en verden som nok i stor grad er ukjent for de fleste av oss, nemlig Saudis kvinner på hjemmebane. Hvordan holder de sammen, hvordan oppfører de seg når de er hjemme eller uten menn tilstede? Ikke minst får vi et inntrykk av hvor skandaløst det kan oppfattes hvis en mann får så mye som et blikk av en kvinne uten full tildekning. Og når filmen har vunnet priser, så er det nok med bakgrunn i dette aspektet av fortellingen. Selve filmens narrativ blir aldri helt sterk nok til å engasjere over sånn omtrent gjennomsnittlig. Men Wadjda er en engasjerende karakter, og hennes sjarme gir filmen mye drahjelp slik at den aldri føles direkte kjedelig. Det skal også sies at alle første film som har blitt spilt inn i mange andre land har vært langt, langt mer amatørmessig og svakt håndverk.
Austenland (2013)
En amerikansk/britisk komedie, på seriøs filmfestival? Joda, men så gjør den også kjærlig narr av en av de mest populære filmsjangrene i nyere tid: kostymedramaet. Selv er jeg overhodet ingen fan av kostymedramaer sånn generelt (se bare hvordan det gikk da jeg så Andrea Arnolds Wuthering Heights (2011).) Jeg er derimot stor fan av nerdete meta-filmer, og Austenland (regissert av Jerusha Hess, basert på romanen av Shannon Hale) skuffet ikke.
Keri Russell (best kjent som Felicity fra serien med samme navn) spiller Jane Hayes, en singel dame på tredveognoe som hele sitt liv har vært besatt av Jane Austens univers. Aller høyest på stjernehimmelen står selvfølgelig Mr Darcy, og ettersom Jane aldri finner noen som lever opp til Darcy i det virkelige liv, trekker hun seg mer og mer inn i sin egen, lille Austen-verden.
For et lykketreff da at det finnes et sted over dammen i England hvor man kan dra for virkelig å leve seg inn i sine mest eksentriske Austen-fantasier! Austenland er som et opplevelsessenter for de mest hardbarka Austen-fans, hvor de kan dra for å bli beilet for av kjekke menn (skuespillere leid inn av stedets eiere, for å sikre alle de besøkende damene en “ekte” Austen-romanse), gå rundt i 1800-tallskjoler og drømme seg bort i et overdådig, britisk storgods på landet. Vår heltinne føler seg med en gang litt utilpass blant resten av selskapet, bestående av middelaldrende og ultra-amerikanske Miss Elizabeth Charming (Jennifer Coolidge – som i, Stifler’s mom), ultrapene Lady Amelia Earhart (Georgia King) som er veldig inne i rollen sin, og de innleide kjekkasene Mr Henry Nobley, Colonel Andrews og Captain George East. Hun finner fort tonen med stallgutten Martin (Bret McKenzie), men blir også dratt med i rollespillet på godset. Snart begynner det å bli vanskelig å avgjøre hva som er virkelig og hva som kun er skuespill, og det blir ekte innviklinger av episke Austen-proporsjoner…
Hess har skapt en fantastisk deilig komedie, som vil slå an både hos dere som er fans av kostymedrama, og dere som er som meg. Keri Russell klarer seg også veldig godt i hovedrollen som nevrotiske og drømmende Jane. Et av de komiske høydepunktene i filmen er da Jane skal underholde med pianospill i stuen foran peisen, uten at jeg skal røpe mer om akkurat det. Både Georgia King og Jennifer Coolidge er strålende som støttespillere. Førstnevnte hopper rundt på manisk vis og kommuniserer kun i latterlig overdrevne gester, sistnevnte er der egentlig bare for flørtens skyld og syns tydeligvis at hennes egne forsøk på britisk talemåte (tally ho!) er fantastisk sjarmerende og treffende. Selveste Dr. Quinn, det vil si Jane Seymour, har en mindre rolle som den kontrollerende eieren av Austenland, Mrs. Wattlesbrook. Et definitivt høydepunkt og lyspunkt blant kunstnerisk tunge og seriøse festivalfilmer!
Love & Anarchy, del 1: Vennskap og svik
Love & Anarchy, del 3: Knoppene brister
—
Den grønne sykkelen/Wadjda vises også på Bergen Internasjonale Filmfestival, og kommer på kino!
