Lørdag under BIFF ble viet til nasjonalt dokumentarseminar: Inspiration – Women on Filmmaking. Fem kvinnelige dokumentarfilmskaperne viste sine filmer og fikk en halvtime hver til å snakke om sine erfaringer. Det var svært forskjellige filmer og filmskapere, men de hadde likevel påfallende like opplevelser av å være kvinne i en mannsdominert bransje.
Regissørene var:
Martha Shane og Lana Wilson, regissørene av AFTER TILLER (USA, 2012)
Rachel Boynton, regissør av BIG MEN (USA, 2013)
Eva Orner, regissør av THE NETWORK (USA, 2012)
Astrid Schau-Larsen, regissør av DEN GODE NABOEN (Norge, 2013)
Kjønnsbalansen står bedre til på dokumentarfeltet enn innen fiksjon: Eva Orner, prisvinnende produsent og regissør av The Network fortalte at der kvinnelige regissører utgjør ca 30% innen dokumentarsjangeren, så utgjør de forsvinnende 5% av spillefilmregissørene.
Men lager kvinner annerledes dokumentar enn menn? Ja, mente våre regissører.
En felles erfaring blant regissørene var at kvinner ofte formidler sine dokumentarer på ulikt vis enn menn. Der mannlige dokumentarskapere lettere inkluderer seg selv i sine filmer, tidvis med seg selv i sentrum, og gjerne er filmens fortellerstemme også, så har kvinner en større tendens til å holde seg utenfor og la andre fortelle det de vil formidle. I tillegg velger kvinner ofte andre historier enn menn. Dokumentaren After Tiller kunne ikke blitt laget om de ikke var kvinner, mener regissørene. De er to unge jenter, som har en ufarlig og diskrét framtoning, noe som gjorde at de fikk tilgang inn til pasientkonsultasjoner om senabort. Det at de var jenter gjorde kvinnene komfortable, og de er overbeviste om at filmen var avhengig av dette. I tillegg ble de kontinuerlig undervurderte – gjentatte ganger fikk de spørsmålet om dette var til et skoleprosjekt. De valgte å bruke dette til sin fordel: det å bli undervurdert gjorde dem også mindre skremmende. Folk ble mer åpne fordi de ikke trodde at denne filmen ville bli til noe, eller ses av noen, og det avvæpner. Så lot de heller folk bli sjokkerte da filmen ble antatt på Sundance og andre festivaler, og over at den gjorde suksess. De mener kvinner har et oppdrag i å få frem aspekter menn ikke kan eller gjør, nettopp ved hjelp av tilgang man får som kvinnelig dokuskaper.
Men i andre sammenhenger er det narutligvis motsatt. For Eva Orner, hvis film handler om Afghanistans første TV-kanal, var det et problem for henne å være kvinne i et strengt muslimsk samfunn, av åpenbare årsaker. Hun kunne ikke gå alene på gata, og måtte holde seg godt under radaren hele prosessen for ikke å havne i vanskeligheter. Der ville det vært et helt annet univers om hun var mann.
Disse aspektene om tilgang til karakterer og temaer er ikke så vanskelige å forstå, og det er omstendigheter de har lært å utnytte til sin fordel, så godt det lar seg gjøre. Men andre sider er kraftig provoserende. Som Shane og Wilson fortalte om å bli kontinuerlig undervurderte i filmprosessen, så gjelder dette også i finansieringsbiten. Orner, som har vunnet både Emmy og Oscar for sine filmer, har opplevd å bli fortalt at de hun ber om penger fra mener hun er for lite erfaren til å stole på henne. Hun føler seg nedvurdert fordi hun er kvinne, og at hun ikke blir tatt like seriøst som om det var en mann som sa akkurat det samme. Oppgittheten hun utstrålte da hun fortalte dette, etter 20 års erfaring i bransjen, var til å ta og føle på. “Hva skal til?” spurte hun retorisk. Denne erfaringen var, kanskje ikke spesielt overraskende, hovedsakelig med mannlige finansiører. Hun hadde andre erfaringer med kvinnelige finansiører på andre siden av bordet, og det samme gjaldt jentene bak After Tiller. Fordi deres film handler om et typisk “kvinnetema”, så var det også hovedsakelig kvinner som finansierte filmen, og der opplevde de stor støtte og entusiasme for deres prosjekt. Tematikken førte imidlertid også til at de fleste involverte antok at filmen kanskje ville havne på “kvinnefestivaler” som er opptatt av “kvinnesaker”. Bildet av at problemstillinger og perspektiver som tilhører menn er universalt menneskelige, mens perspektiver som tilhører kvinner havner i en egen “kvinnekategori” som bare angår kvinner, lever videre i beste velgående.
En oppløftende erfaring blant alle fem er at de aldri har oppfattet det å være kvinne som et hinder for noe som helst. De har vokst opp med troen på at de kan gjøre hva de vil, og har blitt fortalt at det at de er kvinner er irrelevant. Selvfølgelig, kan man si. Samtidig vedgår de alle at de stadig støter på utfordringer knyttet til å nettopp være kvinne, og at det er noe de må kjempe mot. Orner konkluderte fint ved å si at hun, og det gjelder oss også, vokste opp i en post-feministisk æra der man ble fortalt at man kunne få alt – fordi kampen allerede hadde stått. Men så vokste hun opp og innså at det slett ikke var tilfelle. Dette har ført til et backlash, hvor feminismen er på full vei tilbake for å ta de gjenværende slagene.
