Klassisk sovjetisk-fransk-rumensk juleunderholdning med både kvinnelig regissør og protagonist.
Med Grimm og gru (1976) er basert på en nyere rumensk versjon av det klassiske Brødrene Grimm-eventyret om ulven og de syv geitekillingene, hvor en ulv kidnapper den lure geitemorens barn ved å kle seg ut og late som om han er henne mens hun er ute av huset. I filmen er det bare fem geitekillinger, og ulven er ikke ute etter å spise geitekillingene, men å presse geitemoren for penger. En norsk oversettelse av det rumenske eventyret fra 1875 kan leses her.
Dyrene i filmen er ikke fremstilt ved hjelp av animerte dukker eller tegninger, eller ved hjelp av ekte dyr, men gjennom skuespillere i fantastiske dyrekostymer. Kostymene er designet etter «less is more»-prinsippet. Man maler heller frem essensen av dyrene ved hjelp av smakfulle detaljer og gjennomført kroppsspråk, enn å la dem se ut som fotballmaskoter eller noe fra Disneyland.
Kanskje du har sett filmen, men ikke vet at den ble regissert av en kvinne? Den rumenske regissøren, manusforfatteren og filmprofessoren Elisabeta Bostan ble født i 1931. Hun gikk på Institute of Theatre and Film i Bucuresti og var ferdig utdannet regissør i 1954. I 1996 var hun med på å starte den internasjonale studentfilmfestivalen ‘CineMAiubit’ i Romania.
I dag fungerer Bostan som dekan og professor på universitetet hvor hun tok utdannelsen sin. Der har hun også mottatt tittelen æresdoktor, og hun er styremedlem i National Centre of Cinematography. Nå er hun pensjonert regissør, men hun rakk å lage 25 filmer mellom 1956 og 1991. Hun er mest kjent som barnefilmregissør. Med Grimm og gru vant for øvrig en «Silver Cup» under Children’s Film Festival i Venezia i 1977. Har du lyst å se andre og lignende filmer av Elisabeta Bostan, så sjekk ut Veronica (1972), hvor hun også sto for manuset. Her får vi et gjensyn med den eldste av geitekillingene, Lulu Mihaescu, i hovedrollen.
Med Grimm og gru er svært populær i Norge. Den ble først bare vist i 1983, 1984, og 1994, og oppnådde kultstatus blant flere av de som var så heldige å få sett den. Selv fikk jeg med meg visningen i 1994, da jeg var ti år og akkurat hadde kommet hjem fra å gå julebukk. Jeg tror jeg sang «papegøyesangen» i flere dager etterpå. Musikken er nydelig og latterlig lett å få på hjernen. De akrobatiske kraftprestasjonene gjorde meg også storøyd – Moskvas ballett og Moskvas sirkus kunne virkelig sine saker. Jeg svimler nærmest når de kaster rundt på hverandre og får alt til å se så elegant og lett ut.
Da filmen ble satt opp av Bergen Filmklubb for rundt ti år siden, husker jeg at billettene ble så raskt revet bort at selv noen av de som jobbet i filmklubben ikke fikk plass. Elisabeta Bostan ble forespurt av Bergen Filmklubb om å låne dem en kopi av filmen, men hun må nok ha blitt gledelig overrasket over interessen, fordi hun ga dem en egen kopi til odel og eie istedenfor.
Heldigvis har filmen gått hvert år på NRK siden 2003, etter det ble startet en underskriftskampanje blant nordmenn for å få dette til. I år viser NRK3 filmen på lille julaften klokken 22:20, samt klokken 03:20 på julaften. Dersom dette er ubeleilige tidspunkt, er filmen dessuten tilgjengelig på NRK sine nettsider, helt frem til 2017.
Hovedpersonen i filmen er, i likhet med regissøren, en kvinne. På engelsk heter filmen Rock n’ Roll Wolf, en tittel som fokuserer på den mannlige skurken Titi Suru (Mikhail Boyarskiy), mens på norsk er tittelen mer nøytral med hensyn til personfokusering. Den russiske tittelen, derimot, er rett og slett Мама – altså «mor» eller «mamma». Det er denne tittelen som reflekterer filmens innhold best. Det er definitivt Rada (Lyudmila Gurchenko), moren til geitekillingene, som er protagonisten. Det er hennes nederlag og seire vi følger, og hun står som en sterk kontrast til den mannlige antagonisten.
Konklusjonen på eventyret er at Rada redder alle barna sine. Man ikke kan slå morskjærligheten: «Vi har aldri hatt mødre,» gråter vennene til skurken, «men nå skjønner vi hva en ekte mor egentlig er!» Filmen avsluttes med at alle, inkludert ulven, gjentar sangen fra tidligere i filmen – om alt mødre uselvisk gjør for andre, og hvor viktige mødre er.
Det er gøy med supersterke heltinner som Buffy og Wonder Woman, men det er også interessant, og på noen måter kanskje mer utfordrende, med heltinner som er mer som vanlige kvinner. Rada er riktignok en antropomorfisk geit, og har horn å stange med hvis hun må (noe vi aldri får se i filmen), men egentlig er hun «bare» en vanlig alenemor med fem barn hun ikke alltid kan klare å passe på 24 timer i døgnet. Hun har ikke superkrefter, men hun er skarp, oppfinnsom og empatisk. Naboer og venner er villige til å hjelpe henne fordi hun har et godt rykte og alltid er vennlig mot andre. Bare se på konfrontasjonsscenen i begynnelsen av filmen: Rada ser rett gjennom løgnene til ulven, og naboene følger bekymret med.
I løpet av filmen når Rada bunnen, syk og fortvilet over sine tapte barn, og oppgitt over at noen i det hele tatt finner på å skade andre på denne måten. Akkurat når det er som verst, oppsøker hun vennene sine og får ly fra den kalde vinteren, hjelp og emosjonell støtte. Hun pønsker ut en lur plan og samarbeider med alle naboene og vennene sine for å gjennomføre den.
Etter det lille «sammenbruddet» hennes, som enhver annen forelder som elsker barna sine ville ha gjennomgått, er det desto kosteligere å se henne iskald og samlet mens hun konfronterer ulven. Særlig siden han bare blir mer og mer aggressiv og utålmodig. Rada virkelig morer seg med å erte og lure ham, men mister aldri oversikten over situasjonen, eller målet sitt. Hun er rett og slett kul, og jeg anser henne som en flott kvinnelig rollemodell. Hun bruker intelligens og varme istedenfor muskler, og hun samarbeider med andre når hun ser at oddsen er fire mot én.
Noe annet som er interessant med Rada, er at jeg får inntrykk av at hun har litt blandede følelser for ulven. Ansiktet hennes blir til stein når hun skjønner hvilke intensjoner han har overfor barna hennes, og hun sender ham vekk på slutten av filmen. Til tross for alt dette, så er hun jo delvis sjarmert av ham. Hun synes han er underholdende og morsom samtidig som hun holder ham på avstand og følger ham med argusøyne. De danser, flørter, ler, slåss og synger sammen. Det er søtt og litt ubehagelig på samme tid. Jeg er nok ikke den eneste som har tolket det slik, for i Norge ble det i 2011 satt opp en rockeopera på norsk hvor ulven ble geitekillingenes stefar. Det var Trøndelag teater som lyktes å få kjøpt rettighetene av Elisabeta Bostan til denne adaptasjonen.
Noen mener at i filmen er Rada et symbol for Moder Russland, mens Titi Suru og Papegøyen (Florian Pittis) skal symbolisere forførende vestlig dekadens, da spesifikt USA. Jeg vet at de fleste filmmakere i Øst-Europa og Sovjetunionen måtte være forsiktige og forholde seg til politiske autoriteter på 70-tallet, men jeg er ikke en kløpper på den kalde krigen og sovjetisk historie. Jeg har heller ikke sett noen sitater om dette fra Elisabeta Bostan selv, så denne tolkningen overlater jeg til andre.
Med Grimm og gru er en sovjetisk-fransk-rumensk samproduksjon. Slike samarbeid, ofte støttet med nasjonale subsidier, ble vanlig i Europa på 70-tallet for å kunne konkurrere med storbudsjettsfilmene i Hollywood. Filmen ble spilt inn på engelsk, rumensk og russisk samtidig. Tar man en tur innom YouTube, ser man at disse tre versjonene er overraskende forskjellige. Både dialogen og sangtekstene, tonen i filmen, skuespillet, og trøkket i musikken varierer veldig.
Spesielt det figurene sier gis en ganske annen betydning i de russiske og rumenske versjonene. Når Rada synger om folk som skader andre, høres hun mer bitter og kynisk ut enn i den norske versjonen, hvor hun likevel prøver å se det gode i andre. Tekstene er definitivt skarpere og mindre søte i den rumenske versjonen. Ikke bare det – det vakre widescreenformatet ble klippet brutalt på begge sider i den norske versjonen, for å tilpasses datidens tv-skjermer.
Den rumenske versjonen er tilgjengelig på YouTube i god kvalitet, og i widescreen. Selv om jeg foretrekker det engelske lydsporet, og synes at mimikken og akrobatikken sitter litt bedre her, så ser jeg at noen har vært for ivrige med saksen i den versjonen vi kjenner her hjemme. Det mangler korte øyeblikk og replikker som ville ha oppklart noen småting jeg alltid har lurt på, og rekkefølgen av scenene er heller ikke alltid helt logisk i den norske versjonen. Jeg anbefaler å sjekke ut den rumenske versjonen, som varer i overkant av ett minutt lenger enn den norske. Den russiske versjonen er per i dag dessverre ikke tilgjengelig i sin helhet med undertekster på YouTube.
