Sandra Bullock er en av de flotteste skuespillerne i Hollywood, men har først de siste årene fått kred som den dyktige skuespilleren hun er.
Dette er nok mye fordi hun startet karrieren på såkalt lette filmer.
While You Were Sleeping (1995) er en slik lett film, men den er ikke mindre god av den grunn. Bullock spiller Lucy, en enslig, ensom og sjenert kvinne som jobber i billettluka på t-banen. Hun er håpløst avstandsforelsket i den kjekke, men selvsentrerte Peter som daglig kjøper billetter fra luka hennes. Da han en dag faller på togskinnene og havner i koma, redder hun livet hans. På sykehuset tror hele Peters familie at Lucy er forloveden hans. Misforståelsen lar seg ikke rette på, og Lucy blir tatt inn i varmen av en familie hun lenge har savnet. Lettere blir det ikke av at Lucy får en litt for god tone med Peters snille og sjarmerende bror Jack. Komplikasjonene står dermed i kø, i god romantisk komedie-stil.
For en som i utgangspunktet ikke er særlig glad i romantiske komedier, er det deilig å finne en film som virkelig treffer. Grunnen til at jeg ikke er fan av sjangeren, er fordi jeg synes sjangeren er usedvanlig forutsigbar og klissete. Dessuten anser jeg bi-karakterene i de fleste rom coms som påtatt sære, skrevet slik kun med den intensjonen at det skal være morsomt. Replikker ingen ville sagt, og personlighetstrekk ingen ville hatt i virkeligheten, er her overdrevene og konstruerte slik at alle skal skjønne når de skal le. Resultatet synes jeg vanligvis utrolig irriterende. Blant annet fikk jeg alltid vite at Notting Hill var en film jeg måtte se, fordi Rhys Ifans var helt ubeskrivelig morsom som Hugh Grants kompis Spike. Jeg trakk ikke på smilebåndet en eneste gang. For meg ligger god humor i naturlige og daglidagse situasjoner og dialoger, og når manuset ikke prøver for hardt å være morsomt.
Det plager meg også at de kvinnelige hovedrollene synes jeg ofte er usjarmerende og fullstendig uten personlighet. Hva er det med dem som gjør at den romantiske helten liker dem i det hele tatt? Andy MacDowell i Fire bryllup og en gravferd, anyone? Jeg skulle gjerne sett at karakterene hadde litt flere interresser enn det som kommer fram i filmene, ikke bare være pene modeller for fine frisyrer og flotte klær. Hvis ikke karakterene gjøres mer interressante, ønsker jeg heller ikke det beste for dem. For en ufordragelig kyniker som meg, faller plottet fra hverandre fordi jeg realistisk sett antar at de forelskede aldri får hverandre på slutten. Og får de hverandre, regner jeg med en snarlig skilsmisse.
Men tilbake til While You Were Sleeping. Jada, den er virkelig forutsigbar, og tidvis er den også ganske klissete. Det kreves en god posjon suspension of disbelief for å bli med på hele plottet om komaen og forlovelsen. Men den har også en del sjarm jeg faller for. Manuset fungerer, og karakterene er artige. Særlig Peter og Jacks familie, som står for mye av filmens varmhjertede humor. Men mest av alt treffer filmen meg på grunn av Lucy. Hun skildres gjennom sin jordnære sjenanse og usikkerhet som utrolig ordinær, men likevel full av personlighet, en kvalitet jeg ofte setter pris på i film.
Til tross for Sandra Bullocks gode utseende er dette aldri fokus for historien. Gjennom store deler av filmen går Lucy kledd i store og uformelige klær, særlig sin avdøde fars altfor store frakk. Dette synes jeg kler Lucys personlighet godt. Hun holder seg stille i bakgrunnen, uten å gjøre mye ut av seg. Hennes valg av klær ser også ut til å understreke den anonyme tilværelsen hun lever. Frakken ser ut til å gjemme henne like mye bort som billettluka hun jobber i. Dette høres selvfølgelig veldig trist ut på overflaten, men det er også en av de viktigste grunnene til at jeg synes Lucy er så sjarmerende. Hun er ingen fashion-guru, derimot synes jeg karakteren på en fin måte skildrer de kvinnene som hverken har råd eller ønske om å ha sinnsykt store garderober. Hennes valg av klær gjør henne ikke noe mindre likandes som person heller, på tross av hva motebildet måtte fortelle oss. At hun også velger å hedre faren sin ved å til stadighet gå med frakken hans, viser også hvor mye varme og omtanke hun sitter på som person. Selvfølgelig er det mulig jeg leser for mye inn i Lucys karakter her, men det er også grunnen til at jeg liker henne så godt. Jeg tror også mange føler de kan relatere seg til henne.
Jeg ender opp med å virkelig ønske Lucy alt godt i livet og all den lykken hun ønsker seg, og det er åpenbart at dét er noe Peter aldri vil kunne gi henne. Fra første stund er det klart hva slags selvopptatt tufs han er, til tross for at han knapt nok har en replikk før langt uti filmen. Den gryende romansen som oppstår mellom Lucy og Jack oppleves dermed også ekstra befriende. Jack er et genuint solid og jordnært menneske som virkelig evner å se menneskene rundt seg. At de virkelig kler hverandre som par er klart fra første stund. Det er sjelden jeg heier på et par i romantiske komedier. Her gjør jeg det hver eneste gang.
