Hva hvis du en dag fant ut at du allikevel ikke er den du trodde? Hva kan være sannhet når selv din egen historie har blitt holdt skjult for deg?
Vi befinner oss i Polen på 60-tallet. Unge Anna har vokst opp i et kloster og står foran det avgjørende valget om å bli nonne selv, og vie livet sitt til religion og fromhet. Imidlertid har en av sjefsnonnene en overraskelse på lur: Anna har en gjenlevende slektning som klosteret har vært i kontakt med, men som aldri har kommet for å oppsøke Anna. Nå blir hun, noe motvillig, sendt på en slags rumspringa for å bli kjent med sin tante før hun skal ta endelig stilling til nonnelivet. Tante Wanda slipper en gedigen bombe på den håpefulle novisen Anna; hun er nemlig jødisk. Sammen legger de to kvinnene ut på tur for å komme til bunns i familiens aller mørkeste hemmeligheter, som samtidig blir et oppgjør med jødenes situasjon i Polen under krigen.
Wanda og Anna er et klassisk eksempel på et odd pair: tanta er ikke bare yrkesaktiv, men en høyt respektert dommer – i tillegg til at hun både drikker og ligger med tilfeldige menn. Igjen, vi befinner oss altså på 60-tallet i katolske Polen. Wanda sier gjentatte ganger at hun ikke vil at Ida skal kaste bort livet sitt i kloster, men niesens nærvær tvinger henne også til å se nøye på sitt eget liv. På den ene siden kunne denne dama blitt feiret som et feministisk symbol og motsats til Annas strenge klosterliv hvor alt kjønnslig skal være fraværende og egoet ikke skal framdyrkes som i Wandas karriereliv. Samtidig aner vi at det ligger en tomhet og en anger under overflaten. Hva fins i deres felles fortid som Wanda helst ikke vil finne ut av?
Ida er, som du uten tvil vil ha hørt mange ganger allerede, en rørende og vakker film. Vakkert filmet, vakkert sort/hvitt, vakre skuespillere, vakkert og goldt polsk landskap. Men lever historien og selve innholdet i filmen opp til standarden som det fotografiske uttrykket setter? Og hva ligger bak valget om å filme i svart/hvitt? For, ja, det er veldig pent. Men jeg er sikker på at denne filmen hadde vært pen i farger også. Er det kun for billige “gamledager”-poeng, eller bidrar dette valget til noe mer i filmen?
Dette er tilsynelatende en film om en ung kvinne og hennes valg, hvordan hun vil at livet hennes skal bli, hvilken del av henne som skal få leve videre. I realiteten blir det et valg mellom to retninger som noen andre har satt ut for henne, og valget blir heller om hvem sine forventninger Anna vil leve opp til. Filmen tar noen interessante vendinger underveis og det fins flotte enkeltscener, men jevnt over blir aldri Ida en film som klarer å gripe denne anmelder på samme måte som den åpenbart har grepet mange andre.
