Et sjeldent troverdig innblikk i et lukket samfunn – med både sterke skuespiller-prestasjoner og godt balansert, mørk humor.
14 år gamle Maria (Lea van Acken) er storesøster i en tysk, strengt katolsk familie. Hun er travelt opptatt med konfirmasjonsforberedelsene, som nok er noe annerledes enn de fleste konfirmasjoner i statskirka her til lands. De håpefulle lærer blant annet at ethvert liv starter ved unnfangelsen, og at man som god kristen bør ofre både stort og smått i hverdagen for virkelig å hengi seg til Jesus: man kan for eksempel la være å ta den siste kakebiten, eller å kjøpe den fine kjolen man ønsker seg. Alt som kan kategoriseres som overfladisk er syndige fristelser fra Satan. Hvis hjertet er fylt med overfladiske gleder, vil det jo ikke være plass til Jesus selv der inne. Maria vil gjerne ofre alt fra en nydelig utsikt til oppmerksomheten fra en gutt i parallellklassen for å være sikret innpass i den himmelske skare. Til presten sin sier hun til og med at hun ville ofret sitt liv for å gjøre den stumme lillebroren sin frisk. Presten tolker det som et symbolsk uttrykk for hengivenhet.
Maria begynner gradvis å identifisere seg med Jesus og hans lidelser på veien mot korset – det tyske ordet “kreuzweg” betyr bokstavelig talt “veien til korset”, eller Golgata. Filmen er delt opp kapittelvis, med mellomtitler som for eksempel “Jesus faller under korset” som skal beskrive Marias religiøse og eksistensielle kamp mot seg selv.
Selv om dette på mange måter er mørkt og tungt materiale, fins det også solide porsjoner (galgen)humor her, som særlig et norsk publikum vil kunne sette pris på. De voldsomme utbruddene om hvordan gospelmusikk er er veien til helvete, og at det å synge i kirkekor sammen med en gutt er likeverdig med å bedrive hor, er eksempler på dette. Foto og fargepalett i filmen matcher denne balansen mellom det tunge og det tragikomiske, med svært klare og nøye utvalgte farger. Kameraet er for det aller meste fokusert på unge Maria i Lea van Ackens skikkelse, og det er ingen lett jobb den unge skuespilleren har tatt på seg. Hun leverer dog til fulle, og gir en sterk, men subtil rolletolkning.
Manuset til Kreuzweg er skrevet av søskenparet Dietrich og Anna Brüggemann, som selv har vokst opp i et lignende miljø. Dét er verdt å huske på når man ser filmen, og særlig i scener som kanskje kan virke litt for søkte. Dette er ikke folk utenfra som vil latterliggjøre eller stigmatisere et miljø på bakgrunn av annenhåndskunnskap; de har selv kjent intensiteten i dette lukkede miljøet på kroppen, og vet akkurat hvor tungt et kors det kan være å bære. Dialogen i filmen er generelt god, men der manuset virkelig utmerker seg er i evnen til å belyse store, tidløse temaer gjennom svært få ord. For eksempel får vi se at det kan være mange måter for en flink pike å utvikle spiseforstyrrelser på, og gjennom Maria kommer vi nærme inn på en type mentalitet som kan ligge bak idéen om kvinnelig oppofring.
Kreuzweg er et intimt og presist portrett av ei ung jente og hennes tenåringsproblemer, som sannsynligvis er mer universelle enn hun selv tror.
