Etterkrigstidens kanskje mest omtalte intellektuelle kjendis var en kvinne.
Susan Sontag (1933-2004) var skribent, forfatter, ytringsfrihetsforkjemper, en av sin generasjons aller viktigste og mest innflytelsesrike intellektuelle, og et politisk og feministisk ikon. Sontag var alltid lidenskapelig og provoserende. Mange husker innsatsen hennes for menneskerettigheter og hvordan hun kritiserte Bush-administrasjonen. Regarding Susan Sontag (2014) utforsker Sontags liv gjennom arkivmateriale og intervjuer med hennes venner, familie, kolleger og elskere. Skuespiller Patricia Clarkson bruker Sontags egne ord til å fortelle.
Vi følger Sontag fra barndom til alderdom. Vi får blant annet vite om hennes tidlige entusiasme for det skrevne ord, hennes universitetsutdannelse, hennes første erfaring med et homofilt utested, hennes ekteskap i ungdommen, hennes mange partnere og hvordan disse påvirket hennes interesser og karriere, hvordan hennes mange og gjerne motkulturelle essays ble mottatt, og hennes årelange partnerskap med fotograf Annie Leibovitz. Dokumentaren tar også for seg Sontag kompliserte forhold til feminisme, samt hennes egen identitet som jødisk. Sontag hadde ikke en fastslått seksuell legning, motsatte seg merkelapper som lesbisk, heterofil eller bifil og var ikke interessert i å komme ut av skapet. Det sistnevnte var blant annet fordi hun var redd for ikke å bli tatt seriøst som skribent og forfatter.
Regissøren og subjektet
Dokumentaren er pen å se på, spesielt hvordan den visuelt manipulerer tekstene til Sontag og former dem om til bilder, ofte av Sontags fjes, bestående av bokstaver. Portrettet er intimt og ganske tett på Susan Sontag. Som i så mange biografier om store navn som er historisk viktige, oppslukt av arbeidet og har produsert enorme mengder av det, ligger det bak at hjemmelivet ikke var så fantastisk. Sønnen hennes ble tilsynelatende like neglisjert av foreldrene som Sontag selv ble i barndommen, hun hadde lite kontakt med søsteren, hun gikk fra forhold til forhold, og det blir nevnt flere ganger at hun behandlet noen av partnerne mindre bra.
Regissør Nancy D. Kates er en uavhengig filmskaper basert i San Fransisco. Kates er best kjent for filmen Brother Outsider: The Life of Bayard Rustin, en dokumentar med spillefilmlengde om den homofile borgerrettighetsforkjemperen Bayard Rustin. Bennett Singer var medprodusent. Kates skaper et lite rosemalt og temmelig balansert bilde av Sontag, både som beundringsverdig intellektuelt talent og en vanskelig og egoistisk person. Jeg tror på Kates når hun sier i ett intervju (se videoen under) at hun av og til hatet subjektet sitt litt. Kates kaller blant annet Sontag «en dårlig feminist» fordi hun var mer feminist kun for seg selv, mens Kates mener at feminisme også handler om å hjelpe andre kvinner. Susan Sontag fremstår ikke alltid som like sympatisk, men er stadig like fascinerende.
Humor i alvoret
Jeg er ganske sikker på at første gang jeg noensinne hørte navnet Susan Sontag, er da jeg som barn på 90-tallet så Gremlins 2: The New Batch (Joe Dante, 1990) på TV 2. I filmen oppnår en av de små monstrene høyere intelligens gjennom genetisk manipulasjon. Dette intelligente monsteret får det for seg at det (og alle andre gremlins) ønsker å ta del i sivilisasjonen. Når den smarte gremlinen blir bedt om å forklare hva «sivilisasjon» innebærer, svarer den blant annet «The Geneva Convention, chamber music, Susan Sontag.» I ettertid oppdaget jeg at Susan Sontag likte dette sitatet så godt at hun brukte det som forord til en av bøkene sine. Da er det kanskje heller ikke så rart at et uttak fra denne scenen fra Gremlins 2 faktisk dukket opp i dokumentaren. Her kan du se filmklippet i sin helhet.
Som bruken av Gremlins 2-klippet kan være med på å illustrere, er en av styrkene til dokumentaren at den faktisk også er vittig, morsom og underholdende. Det kom mange friske replikker fra både Susan Sontag og folk som kjente henne, og jeg og publikum i salen lo godt flere ganger. Sontag hadde en viss «frekkhet» som sikkert var både til nytte og hinder for henne i karrieren. Det var særlig kostelig å se henne bruke intet annet enn god gammeldags ærlighet til å irettesette en reporter som ikke hadde gjort noe research om henne før intervjuet.
En god dose humor er muligens ytterst nødvendig i en dokumentar om en kunnskapstørst og høyst engasjert kvinne som kjempet mot kreft i flere tiår og døde lenge før hun var klar til å forlate livet. Det var fremdeles så mye Sontag ville oppdage, utforske og lære da hun forlot oss. Hun angret blant annet på at hun hadde skrevet så mye sakprosa og så lite skjønnlitteratur, ettersom skjønnlitteratur ofte tåler tidens tann bedre. Det var en del svært emosjonelle scener, for eksempel da man viste sterke Holocaust-bilder eller snakket om Sontags sterke motvilje mot å dø, så det er bra at dokumentaren klarer å balansere mellom alvorligere tema og humor.
En produktiv essayist
Et av Sontags kanskje mest kjente essay «Notes on Camp» (1964), har dukket opp flere ganger i løpet av utdannelsen min, enten på pensum eller nevnt av medarbeidere eller forelesere. I essayet forklarer hun hva «camp» er, identifiserer evolusjonen av «camp» som et distinkt estetisk fenomen, og legitimiserer det som en kulturell kategori for mainstreampublikummet på 1960-tallet. Dokumentaren bruker en god porsjon tid til å ta for seg dette og andre essayer og bøker, blant annet om fotografi og krigsfotografi, og gir publikum slik en lang liste litteraturanbefalinger. Jeg ble lett overtalt til å sjekke ut mer av det hun har skrevet.
For filminteresserte anbefaler jeg «The Imagination of Disaster» (1965), hvor Sontag blant annet påpeker likhetene mellom den narrative oppbygningen av westernfilmer og science fiction-filmer, og stiller spørsmål ved hvordan katastrofene i katastrofefilmer reflekterer filmenes samtid. Da man snakket om essayet i dokumentaren, viste man blant annet klipp fra sci-fi-klassikere som War of the Worlds (1953), Them! (1954) og Invasion of the Body Snatchers (1956).
Politisk kontrovers og privatliv
På nettstedet til Bergen Internasjonale Filmfestival sto det at «dokumentaren viser hvordan Sontags tekster om fotografi, krig, sykdom og terrorisme fortsatt er av stor betydning». Bortsett fra når det gjaldt hennes tekster om fotografi, er jeg usikker på om dokumentaren egentlig viste dette, og i så fall kunne den ha vært tydeligere eller mer detaljert. I de siste delene av dokumentaren, kommer man blant annet inn på Sontags engasjement i borgerkrigen i det tidligere Jugoslavia, da hun oppholdt seg i Sarajevo i 1993, kritikken mot Vietnamkrigen og hennes statsbesøk i Vietnam, og kritikken mot amerikanernes holdning til terrorhandlingene den 11. september, da hun skrev et polariserende essay i The New Yorker. Temaene var veldig interessante, og det var frustrerende å føle at man bare skummet overflaten. Jeg skulle for eksempel gjerne ha visst hvordan man reagerte på Vietnambesøket hennes i USA.
Kanskje man for eksempel kunne ha brukt litt mindre tid på barndommen hennes og mer tid på hennes politiske engasjement de siste tre-fire tiårene av livet, men det går i det minste an å finne ut mer om dette på egenhånd. Det var muligens dette som var tanken bak prioriteringen; at man kan gjøre mye research på hennes offentlige person, men at informasjon om privatlivet er vanskeligere å oppdrive, siden Sontag var så privat. Uansett er dette en dokumentar jeg godt kan tenke meg å se igjen.
