Shakes the Clown (1991) er en uavhengig film regissert av Bobcat Goldthwait, som selv spiller hovedrollen. Filmens handling sentrerer rundt den alkoholiserte klovnen Shakes sin kamp for å bli edru. Dersom han ikke vinner over alkoholen kan han risikere å ødelegge karriere og kjærlighetsforhold— og dessuten bli tiltalt for mord på falskt grunnlag. Se også opp for Tom Kenny (Spongebob Squarepants i egen person) som Shakes sin morderiske klovnerival, samt Robin Williams som mimeinstruktør i persongalleriet.
Bowling og en bestevenninne
I filmen møter vi også Shakes kjæreste, Judy, spilt av Julie Brown. Judy er ikke bare denne kjæresterollen, men vi får også se hva hun driver med ellers: Hun jobber som servitrise, og hun drømmer om å få en karriere innen profesjonell bowling (ja, dette er et yrke som eksisterer i virkeligheten). Kanskje viktigst av alt: Judy er ikke en isolert kvinne som ikke snakker med andre kvinner og bare er omringet av menn. I filmen møter vi Judys bestevenninne Lucy (Kathy Griffin) som også er servitrise, men som videreutdanner seg på fritiden og drømmer om å bli en profesjonell kokk med et eget TV-show.
Første gang jeg så disse to venninnene snakke sammen, ble jeg først veldig fornøyd, fordi de diskuterte Judys bowlingkarriere. Deretter ble jeg skuffet igjen, fordi de umiddelbart gikk over til å snakke om mannfolk. Men senere skjedde det nærmest et mirakel i en film som ikke har disse kvinnene som de bærende rollene: De to fikk mange flere muligheter til å snakke sammen, hvor de diskuterte ikke bare Judys karriere videre, men også Lucys pågående utdannelse og karrieredrømmer.
Faktisk er det ikke bare Shakes alkoholisme, men også hans manglende interesse i og støtte av Judys karrieredrømmer, som gjør at Judy dumper kjæresten tidlig i filmen. Hun føler at han ikke tar henne seriøst, og det sier hun klart fra om.
Og som toppen av kransekaken: Judy blir riktignok kidnappet av skurken, og må reddes av Shakes og vennene hans, men til tross for dette, er det Judy som til slutt må redde Shakes fra å bli drept. Og hun bruker bowlingferdighetene sine til å gjøre det. Julie Brown får dessuten rom til å bruke komedieferdighetene sine i rollen. Perfekt.
Bechdel-test: karakter bestått
Jeg og samboeren min hadde lenge planlagt å se denne filmen, og fikk endelig tatt oss tid. Vi hadde hørt filmen beskrevet som «The Citizen Kane of alcoholic clown movies», og forventet oss en mørk, men tullete kultkomedie, og fint lite annet. Shakes er definitivt en film som ikke tar seg selv alvorlig, men det vi ikke hadde ventet oss, var hvor god den kvinnelige representasjonen var i forhold til det man er vant med. Dette er ikke en film med kvinnelig hovedperson eller kvinnelig regissør, men likevel en film hvis virkemidler det er verdt å påpeke.
Ikke bare består filmen Bechdel-testen, der kriteriene for filmen er at den skal ha minst to navngitte kvinner som snakker med hverandre om noe annet enn en mann, men den gjør noe annet som uheldigvis er svært uvanlig. Den gir oss mange kvinnelige bakgrunnsfigurer og bifigurer. Som i det virkelige liv, eksisterer faktisk jenter og kvinner i universet til Shakes the Clown. Problemet er at det vanligvis knapt finnes jenter og kvinner selv i bakgrunnen i mange filmer: Folk som går på gaten, folk som sitter på restauranter, og særlig folk i folkemengder.
Shakes og vennene hans henger mye rundt på en bar der profesjonelle klovner drikker. I andre filmer kunne man lett ha gjort Judy og Lucy, barens servitriser, til de eneste kvinnene i lokalet. Her er derimot mange av klovnene også kvinner, og den av «bakgrunnsklovnene» som får flest replikker, er en eldre, svart kvinne (LaWanda Page).
Når Judy senere hjelper Shakes med å rømme fra politiet ved å kamuflere ham som en mimeartist, er svært mange av mimeartistene kvinner. Selv når Shakes prøver å infiltrere den fiendtlige baren til rodeoklovnene, et yrke tilsynelatende bare menn har, sørger regissøren for at flere kvinner passerer foran kamera i bakgrunnen. Det finnes dessuten et fiktivt TV-program for barn i filmen, hvor godt over halvparten av publikummet i studioet består av jenter. Og hvilket TV-program spilles inn i studiet rett ved siden av Shakes sitt? Lucys nye matlagingsprogram.
Minstekrav for likestilling
I denne filmen får selv bestevenninnen til heltens kjæreste plass til å ha drømmer, en karriere og et sub-plot med en tilfredsstillende slutt. Lucy fører altså til at filmen består den nyere, mindre kjente og brukte Mako Mori-testen, oppkalt etter rollefiguren med samme navn fra Pacific Rim (2013). Testen krever at en film må ha minst én kvinne med en egen fortelling eller et plot som ikke handler om å støtte en mann. Og det tok bare et par minutter å gjøre det.
Bechdel-testen er ikke nødvendigvis en perfekt test som skal løfte frem flotte, feministiske filmer. Tvert imot: Flere filmer som består testen, kan faktisk være alt annet enn kvinnevennlige. Dette er blant annet fordi kvinnefigurene ikke er sentrale i fortellingen, eller ikke har egne motivasjoner eller ambisjoner uavhengig av menn. Mako Mori-testen eksisterer for å gjøre opp for noen av Bechdel-testens begrensninger. Samtidig har noen kritisert Mako Mori-testen, ettersom de mener at Mako Mori ikke består testen selv.
Ved å vise hvor nærmest umulig det er for helt vanlige filmer å bestå testen, til tross for hvor lave kriteriene er, illustrerer Bechdel-testen hvor stort behov det er for kvinnelig representasjon, både i gamle og i nyere filmer. Mako Mori-testen er også kun et slags minstekrav for likestilling. Listen ligger altså så lavt nå at det ikke nødvendigvis skal så mye forbedring til før man smiler.
Judy kunne ha eksistert utelukkende for å være kjæresten til Shakes, og for at Shakes skulle redde henne fra skurken på slutten. Siden hun ikke gjør dette, består hun dermed en tredje, og også mindre kjent og mindre brukt test. Dette er den såkalte «sexy lampe-testen», med opphav i tegneserieforfatteren Kelly Sue DeConnick, som jobber for Marvel Comics. Testen går ut på at dersom du kan fjerne en kvinne fra plottet ditt og erstatte henne med en «sexy lampe», uten at dette ødelegger fortellingen, så har du feilet som manusforfatter. På begynnelsen av videoen under, bruker DeConnick et par minutter til å forklare dette mer i dybden selv.
Det at en kvinne «kan erstattes med en sexy lampe» er satt på spissen: det betyr at hun kun er der for å se pen ut, og for å være et passivt objekt som motiverer helten. Hun har ikke et indre liv og egne motivasjoner eller utfører autonome handlinger som påvirker fortellingen. Slik sett er «sexy lampe»-testen delvis beslektet med Mako Mori-testen. Menn kan også være «sexy lamper», altså objekter istedenfor mennesker, men det er vanligvis kvinner som blir utsatt for denne behandlingen.
Dersom en kvinne kun er der for å bli kidnappet og få livet sitt reddet, for eksempel, kunne hun ha vært erstattet med et fysisk objekt helten er ute etter for å kunne forhindre vold eller død: hemmeligstemplede dokumenter han må skaffe, en bombe han må detonere, og så videre. Eller hvis kvinnen passivt sitter hjemme og ikke påvirker plottet, mens mannen ordner opp, kunne hun like gjerne ha vært en lampe. Dette har særlig vært vanlig i actionfilmer med mannlige hovedroller, som Die Hard (1988), Independence Day (1996) eller War of the Worlds (2005).
Tingenes tilstand i filmindustrien
Bare det at jeg blir så opprømt over at en film klarer å oppfylle kriterier som burde være helt grunnleggende, sier egentlig alt om tilstandene i filmindustrien ellers— og illustrerer hva Bechdel-testen egentlig handler om. Kryssrefererer man de 20 mest sette kinofilmene i USA i 2015 med vurderinger fra bechdeltest.com, oppdager man dette: 9 av dem består testen, 5 av dem er tvilstilfeller (de består kanskje egentlig ikke, eller består så vidt), og 6 av dem består ikke. Når det gjelder mitt spesialfelt, animasjon, så kan jeg for eksempel nevne at hele 10 av 15 av Pixars ekstremt populære filmer fra de siste 20 årene ikke består Bechdel-testen. Og at bare 2 av dem (Brave og Inside Out) har kvinnelig hovedperson. 
En kultfilm fra 1991 om en alkoholisert klovn, skrevet og regissert av mannen som fremdeles er mest kjent som «han skrikende fyren fra Politiskolen-filmene», klarer å gi oss en relativt solid representasjon av kvinner. Hvorfor klarer derimot såpass mange av de mest sette amerikanske kinofilmene fra 2015 ikke å bestå Bechdel-testen engang, eller bare så vidt å bestå den? Testen som beskriver det absolutte minstekravet for kvinnelig representasjon? Man kan spekulere i om det er fordi Shakes er en uavhengig film, uten innblanding fra et stort studio, men vi vet at dette ikke alltid trenger å bety så mye. Filmer skrevet, produsert og regissert av menn har som oftest svakere kvinnelig representasjon— selv indie-filmer. De personlige holdningene til Goldthwait, samt det faktum at produsent, redigerer og en av de assisterende regissørene er kvinner, har nok mer å si her.
Jeg har lest og hørt mange intervjuer med Bob Goldthwait fra de siste par årene, og har skjønt at han er åpensinnet, inkluderende og politisk progressiv. Som standupkomiker på 1980-tallet, sa han anti-rasistiske, pro-feministiske og anti-homofobiske ting i showene sine som kanskje virker helt åpenlyse for mange av oss nå, men som ikke falt de fleste inn på den tiden. Særlig ikke andre mannlige komikere. Tidligere i filmen, driver Shakes og vennene hans og mobber og banker opp mimeartister. Dette er ifølge regissøren ment som en allegori for homofobi og hatkriminalitet. Senere har Shakes lært leksen sin, blir venner med en mimeartist og tar ham med i det nye TV-programmet sitt.
Bevisste avgjørelser
Er Shakes the Clown en fantastisk film som helhet? Egentlig ikke. Er den et feministisk mesterverk? Slettes ikke. Det er for eksempel fremdeles et overveldende flertall av menn i filmen, og det er disse det i hovedsak fokuseres på. Er jeg likevel glad for at filmen finnes? Definitivt!
Det aller beste «bakgrunnsøyeblikket» i filmen er helt på slutten, når de to vennene til Shakes, Stenchy (Blake Clark) og Dink (Adam Sandler), prøver å sjekke opp to unge kvinner på settet til Shakes sitt nye TV-program. De to kvinnene ber ganske enkelt Stenchy og Dink om ikke å plage dem på jobben. De er nemlig produsentene til TV-programmet. Var dette korte øyeblikket livsnødvending for fortellingen? Trengte Goldthwait å inkludere det? Nei, men han valgte å gjøre det. Og det er hele poenget. Han gjorde plass til det. Og med tanke på at det per i dag fremdeles bare er rundt 25 prosent kvinnelige filmprodusenter blant de 700 øverste filmene i USA, er denne tilsynelatende uviktige scenen ikke uviktig i det hele tatt.
Det at Goldthwaits daværende kone, Ann Luly-Goldthwait, var produsent på Shakes the Clown, spilte nok mye inn på denne avgjørelsen. Rosemary Cremona, assisterende regissør på Shakes, har senere jobbet som assisterende regissør på filmer som American Beauty (1999) og Walk the Line (2005). J. Kathleen Gibson, som senere har jobbet blant annet på TV-serien In Treatment (2009-2010), redigerte filmen, og kunne også påvirke innholdet.
Ikke bare er Shakes merkelig og underholdende på en måte som gjør det åpenlyst hvorfor den har kultfilmstatus, men den viser at det ofte krever så, så veldig lite for å inkludere kvinner mer på film. Bobcat Goldthwait kunne sikkert lett ha sluppet unna med dårlig kvinnelig representasjon i denne filmen, spesielt siden den kom ut for nesten 25 år siden, men i dette tilfellet ser det ikke ut som om det har falt ham inn å ekskludere jenter og kvinner.
Jeg er overbevist om at Goldthwait og andre tok noen svært bevisste avgjørelser— både når det gjaldt innholdet til Shakes the Clown, og hvem som ble ansatt til å jobbe på den. Og det er det eneste som hjelper for at ting skal bli bedre.
