Filmamasoner

Striptease (1996)

Anne Birgit Kalvik 16/05/2012 Analyse No Comments on Striptease (1996)

Striptease er filmen om Erin Grant, som på grunn av hennes udugelige ektemann er tvunget til å strippe for å tjene penger. Nå er filmen ute på Blu-ray i Norge.

Midt i en foreldrerettstvist, kommer hun borti en kongressmann som lover å hjelpe henne i bytte mot kjønnslig omgang. Hun prøver å utnytte situasjonen, noe som fort ser ut til å kunne ende dårlig, men som fleste nittitalls Hollywoodfilmer ser det ut til å gå bra til slutt.  Det var tydelig lite å fylle en Blu-rayplate med da denne nyutgivelsen skulle produseres, med unntak av hd-kvalitet, er det lite nytt. Platen inneholder filmen, språkvalg, sceneutvalg og den orginale kinotraileren, intet mer. Intuisjonen min sier at denne er for fansen, og ikke noen nysatsing.

At Striptease slo Barb Wire da folkene bak Razzie Awards skulle kåre årets versting i 1996 – er meg en gåte. Greit, den er bygget på femti tusen dårlige klisjeer, men Demi Moore gjør en mye bedre kvinnelig klisjéfigur enn det Barbie…oops, Pamela Anderson gjør. Dialogen svinger mellom tragisk og hysterisk morsom.

Aller best er konfrontasjonen mellom Ving Rhames og Robert Patrick:

Patrick: – Suck my dick!
Rhames: – Whip the ’lil fella out!

Setningen etterfølges av et ganske ubetalelig uttrykk i Robert Patricks ansikt, som undertegnede er litt usikker på om står beskrevet i manuskriptet.

Senere i filmen går regissør Bergman ganske langt i å antyde at Rhames sin rollefigur, den joviale dørvakten ”Shad” er homofil, ettersom han ganske uanfektet klager over senebetennelsen han har pådratt seg etter auditions der han må ”teste” pupper på en måte bare en skeiv mann kan, til en målløs tilhører.
Filmen har også et element av det som allerede på midten av nittitallet var i ferd med å bli en stor snakkis, nemlig scientologien. Halvannen time uti handlingen kan Erin Grants (Demi Moore) sjåfør observeres med nesen i boken ”Villainy Victorious” av Scientologikirkens grunnlegger L.Ron Hubbard.

Historien er omtrent like tynn som en av de pseudoanorektiske statistene, med noen friske vindpust her og der. Særlig samspillet mellom Demi Moore og Rumer Willis, er noe av det mest genuine i filmen. Og ikke så veldig overraskende i og med de to jo er mor og datter. Burt Reynolds gjør en festlig figur som fetisjistisk kongressmann, som mellom inspirasjonstaler og valgkampanjer smører inn kroppen sin med vaselin og frekventerer strippebuler.

Det som irriterer undertegnede mest ved filmen er alle unnskyldningene som lages på vegne av kvinner. Ingen av stripperne vil være strippere, de har ikke noe valg. Erin (Moore) vil ikke prostituere seg. Hun har ikke noe valg. Til tross for at det finnes flere yrker som er innbringende økonomisk. Hun måtte selge kroppen sin.

Med kvinnekraft og kvinnekamp som et diskusjonstema i politikken allerede på seksti- og syttitallet i USA, skulle man trodd flere filmer tyve år etter tok opp reelle problemsstillinger, ikke mannlige regissørfantasier. Filmen hadde vært langt mer interessant om man hadde tatt et oppgjør med kjønnsrollene og latt den mannlige hovedrolleinnehaveren Robert Patrick strippe for å få tilbake foreldreretten til datteren sin. Mens Moore truet han på livet. En kvinnelig kongressrepresentant kanskje? Stereotypene i Striptease blir for forutsigbare, og stive, de hadde hatt godt av å røskes litt opp i. Selve filmen er helt grei underholdning om du liker nittitallsfilmer, silikonpupper og Ving Rhames. Jeg liker nittitallsfilmer. Og Ving Rhames. Med andre ord, nesten blinkskudd.

Liker du denne artikkelen? Del den da vel!

Om Skribenten

Anne Birgit Kalvik er utdannet journalist og medieviter ved Edith Cowan University (ECU) og skrev sin masteroppgave om kvinnefremstillingen i indisk film.

Legg igjen en kommentar