Cinemateket i Oslo viser for tiden tre arbeiderklassedramaer av den engelske regissørlegenden Tony Richardson: Look Back in Anger (1959), The Loneliness of the Long Distance Runner (1962) og A Taste of Honey (1961). Dette er tre svært sterke filmer som alle filminteresserte burde få med seg (se programmet her).
Den britiske nybølgen, den sosialrealistiske filmretningen som tok Storbritannia med storm i årene rundt 1960, er kjent for sin ærlige og tøffe skildring av arbeiderklassen. Hovedrollene var unge, frustrerte arbeiderklassemenn som langet ut mot samfunnet og de feilslåtte forventningene det hadde av dem. Richardsons A Taste of Honey er relativt unik i denne retningen, da den er omtrent den eneste av disse filmene med en kvinnelig hovedrolle. Filmen er basert på et teaterstykke av Shelagh Delaney, skrevet i 1958. Delaney skrev stykket i en alder av 18, fordi hun mente britisk teater ikke var flinke nok til å ta opp temaer hun synes var viktige. Historien har også temaer som tenåringsgraviditet, kjønnsroller, desillusjonerte familier og homofili – noe som for sin tid var relativt tøft.
Jo er en usikker og klønete tenåringsjente som bor med sin alkoholiserte og selvsentrerte mor. De lever fattigslig, og må ofte flytte grunnet dårlig råd. Jo har derfor hatt få holdepunkter i livet og drømmer om et liv for seg selv. Da moren bestemmer seg for å gifte seg, flytter Jo hjemmefra. Hun finner en leilighet med den homofile Geoffery, som nettopp har blitt kastet ut hav husverten grunnet sin legning. Situasjonen blir vanskelig når hun finner ut at hun har blitt gravid etter en kort affære med Jimmy, en sjømann. Jimmy ga til Jo en svært etterlengtet kjærlighet, men fordi jobben hans krever at han må reise bort, har Jo ingen illusjoner om å se ham igjen. Jo og Geoffery forsøker i stedet å skape en slags familie, og for en tid ser dette også ut til å lykkes. Men Jos følelser rundt graviditeten er kompliserte. Etter en oppvekst med lite kjærlig mor, er det hun ønsker seg mest av alt selvstendighet og hun er overhodet ikke klar for å bli mor selv. Dette påvirker også forholdet til Geoffery. Han er den eneste som virkelig støtter henne, noe Jo tidvis har vanskelig for å sette pris på. I sin frustrasjon over livet, langer hun ut mot verden generelt og den fraværende moren spesielt.
Moren, Helen, skildres som egoistisk og uten evne til å ta seg av datteren som har et sterkt behov for å bli elsket. Men det blir også klart at Helen selv er ulykkelig, og har et ekstremt behov for oppmerksomhet. Et behov som setter Jo i skyggen hver gang en mann kurtiserer henne – selv når det er klart at forholdet er dødsdømt. Helens mann har heller ingen interesse for å gifte seg til familie, og tvinger Helen til å velge mellom ham og datteren. Selv om Helen plages av dårlig samvittighet overfor Jo, er ønsket om kjærlighet fra mannen sterkere. Det kommer fram at Helen selv var en ung mor som i all hovedsak oppdratt Jo alene. I dette ligger en stor bitterhet, og Helen har nok ønsket seg noe annet av livet. På sin egen klønete måte forsøker hun også å hindre Jo i å begå de samme feilene som henne selv, og heller fokusere på utdanning. Dessverre er Jo altfor vant til å bli såret av moren, og selv de få rådene hun får tolkes som angrep.
Denne mor/datter-dynamikken er svært effektiv, og gir filmen en tydelig nerve. Jo og Helen er avhengig av hverandre og trenger hverandres kjærlighet, men deres ønsker for livet har ødelagt forholdet deres. Jo bebreider Helen for den manglende stabiliteten hun har fått i oppveksten, og ønsker å kunne stå på egne ben. Overgangen til voksenlivet og de vanskelighetene de skaper, er likevel ikke noe hun er forberedt på. Problematikken rundt å være ung, gravid og enslig er et tilbakeskritt for hennes behov for selvstendighet, særlig i en tid da dette var mye vanskeligere enn i dag både sosialt og økonomisk. Hun sliter med å gjøre noe med situasjonen hun er i. I et kraftig anfall av depresjon bebreider hun livet for å ha gjort henne til kvinne og gravid. Helen på sin side, til tross for sine vanskeligheter med å uttrykke det, er fullstendig avhengig av Jo hver gang et forhold går i oppløsning. Som resultat skyver hun brutalt vekk alle som måtte stå i veien. Dette påvirker også forholdet til Geoffery. Det broderlige forholdet han har fått til Jo, gjør Helen sjalu og hun gjør sitt beste for å få ham vekk, slik at hun kan ha Jo for seg selv. Geoffery vil hele tiden Jos beste, men den fastlåste konflikten mellom de to kvinnene vanskeliggjør hans tilstedeværelse.
Filmen er solid og gjennomført laget. Fotoet dveler ofte ved de triste og fattige arbeiderklasseområdene karakterene bor i. Den realistiske settingen understreker kontrasten mellom ønsket om et godt liv og den harde realiteten mennesker vanligvis må finne seg i. Manuset er drivende godt skrevet, og er et samarbeid mellom Delany og Richardson. Karakterene kommer virkelig til sin rett, med alle de feil og svakheter de har. Hverken Jo eller Helen er perfekte, men gjør det beste de kan med de få midlene de har. Det er også befriende å se en kvinnelig karakter som Jo som forsøker å ta tak i livet sitt, og forsøker å skape en bedre framtid for seg selv. Hvorvidt hun lykkes er kanskje ikke poenget, men hun gjør i hvert fall det hun kan. Tittelen henspiller på muligheten til å få en smak av lykke under ellers harde forhold. Disse lykkelige sekvensene er også utrolig fine å se. Selv om framtiden er usikker, er det alltid noen gode øyeblikk å holde fast ved når tingene blir vanskelige igjen.
