Anna Karenina (2012) – en teatralsk affære

Lev Tolstojs Anna Karenina er en historie med mange lag. Det er et sosialrealistisk drama fra Russland på andre halvdel av 1800-tallet, samt en historie om kjærlighetens potensielt destruktive natur. Regissør Joe Wright har imidlertid valgt å utelate Tolstojs digresjoner knyttet til politikk og samfunnsforhold, og konsentrerer seg om kjærlighetshistoriene. Og alt foregår på en scene, drapert i overdådig staffasje, perler og tunge silkekjoler. I Wrights teatralske univers lusker Tolstoj i kulissene.

Tolstojs berømte roman åpner med ordene ”Alle lykkelige familier er like, men alle ulykkelige familier er ulykkelige på sin egen måte”. Rutinerte Joe Wright, som blant annet har periodedramaene Pride and Prejudice (2005) og Atonement (2007) på merittlisten, tar derimot utgangspunkt i romanens tre sentrale kjærlighetshistorier og utforsker hvordan de ligner på hverandre i kraft av at de er uforutsigbare av natur. Og den manifesterer seg på tre forskjellige måter. Stiva Oblonskij (Matthew Macfadyen) bedrar sin konstant gravide kone Dolly (Kelly Macdonald) gang på gang, og gjør en slett innsats med å skjule det for henne. Dollys søster Kitty (Alicia Vikander) kaster sitt uskyldige tenåringsblikk på offiseren Vronskij (Aaron Taylor-Johnson), og avviser den landsens adelsmannen Levin (Domnhall Gleeson). Etter selv å ha blitt avvist endrer hun mening og gifter seg med Levin likevel. Den mest sentrale kjærlighetshistorien er også den mest stormfulle og dramatiske av de tre. Anna (Keira Knightley) og Vronskij faller for hverandre allerede ved første møte, og deres affære distraherer Anna vekk fra ekteskapet med den stive og rettskafne ministeren Karenin (Jude Law) og deres sønn. Anna og Vronskijs forhold preges av en destruktiv romantisk pasjon. Den er av typen som oppstår plutselig og vokser fort, men som ikke nødvendigvis har livets rett.

Filmens fjerde kjærlighetshistorie er mellom Wright og den russiske overklassens estetikk på andre halvdel av 1800-tallet. Det er som om regissøren selv har en affære med den historiske perioden han skal fremstille i Anna Karenina, og samtlige scener er drapert i et overdådig ferniss, estetisert til det ytterste. Her er det dvelende blikk på fløyelsgardiner, vifter og perleøredobber, lange sveip over naturskjønne landskap, og rytmisk interaksjon mellom karakterene.

Det meste av handlingen foregår inne i et teater, på scenen og nede i salen. Anna beveger seg fra sitt eget hjem, til togstasjonen, til ballsalen og veddeløpsbanen, alt med teaterrommet som bakteppe. Av og til går teaterets dører opp, og da åpenbares storslåtte landskap med endeløse snødekte vidder eller gyllengule kornåkre ved Levins gods. Med dette byr Wright på en stilisert versjon av en realistisk roman, og karakterene blir som skuespillere i sine egne liv. Det er vakkert, tidvis svært vakkert, men denne tekniske virtuositeten går også på bekostning av selve historien. Omgivelsene og scenografien spiller hovedrollen i Anna Karenina, og karakterene dyttes inn i bakgrunnen sammen med Tolstoj. Men det er unektelig en elegant detalj at Levin sniker seg ut teatrets bakdør etter å ha blitt avvist av Kitty.

Det overdådige uttrykket er imponerende vakkert, men virker tidvis litt kvelende på de tre kjærlighetshistoriene. For Dolly og Stiva er det status quo gjennom hele filmen.  Stiva fortsetter å bedra Dolly og Dolly fortsetter å lukke øynene for det. Kitty og Levin må forsere noen hindre på veien mot ekteskapelig lykke, men oppnår den uten altfor store anstrengelser. Det er forholdet mellom den utro Anna og den forføreriske lapsen Vronskij som virkelig fanger min interesse. Og både Knightley og Taylor-Johnson gjør fine roller oppi all staffasjen.

Wright har funnet sin muse i Keira Knightley. Etter Pride and Prejudice og Atonement er hun blitt hans faste førstekvinne, og har nok en gang blitt typecastet i rollen som en av verdenslitteraturens mest berømte kvinneskikkelser. Og rollen som Anna Karenina kler henne mye bedre enn både Elizabeth Bennett og Cecilia Tallis, for hun er ingen romantisk heltinne. Jeg tror mer på henne når hun portretterer en egoistisk, sårbar og tydelig feilbarlig sosietetsfrue som henfaller til melodramatiske utbrudd når hennes dandy-aktige kjæreste sender henne blandede signaler. Og hun gir sitt publikum rikelig med anledning til å mislike henne der hun sprader rundt i perler, krinoliner og overdådige pelskåper mens hun kaster lystne blikk etter  den kjekke offiseren med de blonde krøllene. Aaron Taylor-Johnsons Vronskij er også både velspilt og troverdig, med et elektrisk blikk og en gutteaktig sjarm som man forstår at Anna faller for. Og han er akkurat uhåndgripelig nok til at man lett kan sette seg inn i hennes tidvise sjalusi og usikkerhet. Og tilbake står den forsmådde Karenin, nydelig spilt av Jude Law. Man føler virkelig med ham der han fortvilet forsøker å holde fasaden fri for ekteskapelige kontroversjer.

På et tidspunkt gir han også Anna full anledning til å fortsette sin utroskap, så lenge hun er diskré. Noe hun velger å ikke være. Karenin er mannen hun ikke vil tilgis av, mens Vronskij er mannen hun vil leve åpent med.Og det gjør hun.Resultatet er skandale, og Anna blir et symbol på dobbeltmoralen i det russiske samfunnet. Som en teatergjest bemerker når hun ferdes i offentligheten med Vronskij i stedet for sin mann: Hun har ikke brutt loven, men hun har brutt reglene.

Det er altså lite å utsette på skuespillet, men til tross for solid innsats fra skuespillerne spiller selve historien i Anna Karenina annenfiolin for all pynten og staffasjen. Til og med scenene som skal være rørende blir ikke slik fordi scenografien og kulissene sluker det meste av oppmerksomheten. Keira gjør så godt hun kan for å overbevise sitt publikum, men virtuositeten ender opp som en så stor distraksjon at det spenner ben på selve handlingen. Anna dør i en scene som ikke er så gripende som den kunne (og burde) ha vært, noe de perfekte og symmetriske bloddråpene på hennes porselenshvite kinn er med på å understreke. Wright burde se til Baz Luhrman, for han mestrer kunststykket å balansere det overdådige med en handling som engasjerer både tanker og følelser hos sitt publikum.

Men selvfølgelig. Joe Wright er jo profesjonell. Og det kommer til uttrykk i filmens aller beste scene, når Anna og Vronskij danser sammen for første gang. I denne scenen formidler Wright Annas magnetiske tiltrekningskraft på menn, og hennes evne til å trollbinde et hel ballsal bare ved å komme inn i den.

Vronskij danser først med en henført Kitty med et bankende hjerte og store forhåpninger, men når Anna gjør sin entré blir han fullstendig bergtatt.

Og absolutt alle de tilstedeværende legger merke til det, noe scenens koreografi er med på å understreke. Scenen minner om dansescenen i Pride and Prejudice hvor parene rundt Elizabeth og Mr. Darcy plutselig forsvinner for å understreke at de to kun har øyne for hverandre.
Wright bruker samme virkemiddel her, men trekker det enda lenger ved å la de andre dansende parene stoppe helt opp når Anna og Vronskij passerer.

Det er som om de er de eneste to menneskene til stede, og blikkene deres er låst ved hverandre hele tiden. Musikken senkes, og man kan tydelig høre de andre gjestene på ballet tiske og hviske om deres elektriske kjemi og dansen som blir mer og mer intim. Og mens Kitty ser ut som om hun sloss med sin dansepartner for ikke å miste sin utkårende av syne, ser Anna og Vronskijs dans ut som en elskovsakt. Nesten ingen ord uttales, men dette er likevel den enkeltscenen som sier absolutt mest. Og dét er filmmagi.

Joe Wrights Anna Karenina har ikke glemt Tolstojs historie. Men Anna og Vronskijs stormfulle affære blir mer teatralsk enn følelsesladet. I sin adaptasjon har Wright latt det ytre spille hovedrollen. Tolstoj er absolutt tilstede i Wrights teater. Men han sitter taus i salen og betrakter det hele på avstand.