I 2014 anmeldte jeg dokumentarfilmen The Punk Singer (2013) i forbindelse med Bergen Internasjonale Filmfestival. Filmen omhandler undergrunnsbevegelsen «Riot Grrrl», som oppstod tidlig på 90-tallet og blandet feminisme, punk og politikk. Dokumentarfilmen tar hovedssaklig for seg historien om Kathleen Hanna, vokalisten i det mest kjente bandet i sjangeren, Bikini Kill, og senere Le Tigre. Her vil jeg gi noen smakebiter fra filmene som i sin tid inspirerte Hanna og den øvrige Riot Grrrl-bevegelsen.
Ladies and Gentlemen, The Fabulous Stains (1982)
Kultfilmen Ladies and Gentlemen, The Fabulous Stains handler om det fiktive punkbandet The Stains. Bandet består av tre rastløse og desillusjonerte småbytenåringer, spilt av Diane Lane, Laura Dern og Marin Kanter. Vi følger bandets ekstremt korte opptur til suksess og kjendisstatus, og deretter den kjappe nedturen.
På veien møter vi blant annet skuespillerinnen Christine Lahti, Paul Simonon fra The Clash, Steve Jones og Paul Cook fra The Sex Pistols og den britiske skuespilleren Ray Winstone. Lahti spiller moren til vokalisten i The Stains, mens de tre sistnevnte spiller medlemmer i et annet fiktivt band: The Looters. Filmen er regissert av Lou Adler, tidligere produsent på legendariske Rocky Horror Picture Show (1975), og manuset er skrevet av Nancy Dowd, som vant Oscar for beste originale manus med Coming Home (1979).
På mange måter kan man si at The Stains var “Riot Grrrls” før uttrykket ble lansert. Selv om denne obskure filmen hadde lite distribusjon, ble den aldri helt glemt. Gjennom 1980- og 1990-tallet var den et stadig innslag på amerikansk fjernsyn, gjerne sent om natten. På denne måten fikk musikere som blant annet Kathleen Hanna og Courtney Love med seg filmen, deretter ble influert av uttrykket.
The Fabulous Stains har inspirert mange band med kvinnelige frontfigurer og musikere: Bikini Kill, L7, Babes in Toyland og Lunachicks. Særlig når det kommer til det visuelle på scenen. Bikini Kill har tydeligvis påvirket andre igjen med stilen de utviklet gjennom å bli inspirert av filmen. Å se Kathleen Hanna i neonfargede minikjoler, tights og finlandshette gir for eksempel noen mulige assosiasjoner til punkbandet Pussy Riots estetiske valg.
The Fabulous Stains er fremdeles en ganske ukjent film, men er samtidig seiglivet, og har satt spor etter seg. I dag lever for eksempel det ikoniske utseendet til frontfiguren i The Stains videre i karakteren Karai, en av de tøffeste damene i den nyeste Teenage Mutant Ninja Turtles-serien (2012 – ). Jeg skjønner påvirkningskraften: Første gang jeg så The Fabulous Stains, fikk jeg plutselig lyst til å sminke meg tungt, bleke og/eller farge håret, og protestere mot alt som er galt. Dette var til tross for at jeg da nærmet meg tredve, og at jentene i filmen er tenåringer (tredveårskrisen på vei, kanskje?). Deler av The Punk Singer-dokumentaren ga meg mye den samme følelsen.
Den korte dokumentaren Making of Ladies and Gentlemen, The Fabulous Stains (2004), regissert av Sarah Jacobson, gir et nærmere innblikk i hvordan The Fabulous Stains ble til. Den viser problemene som hjemsøkte prosjektet, samt hvilken påvirkningskraft filmen har hatt. Det er for eksempel utrolig at en såpass feministisk film faktisk ble produsert til slutt, spesielt med tanke på den giftige, mannssjåvinistiske atmosfæren på filmsettet. Fordi hun var misfornøyd med produksjonsprosessen og sluttproduktet, brukte manusforfatter Nancy Dowd pseudonymet Rob Morton da hun ble kreditert i rulleteksten.
Times Square (1980)
Times Square er også en kultfilm om den kvinnelige punkbevegelsen, og dessuten en av favorittfilmene til Kathleen Hanna. De to misforståtte tenåringsjentene Nicky (Robin Johnson) og Pamela (Trini Alvarado) rømmer fra testing og overmedisinering på et psykiatrisk sykehus og får hjelp av en radioprater (Tim Curry) til å starte et punkband.
Regissør Allan Moyle ble dessverre sparket fra prosjektet, og filmen ble klippet i stykker. Dette ble blant annet gjort for å sensurere og fjerne filmens lesbiske innhold. Konsekvensene av dette er at fortellingen ofte føles usammenhengende og rotete. Lydsporet er derimot bra: Det inkluderer The Ramones, The Cure, Lou Reed, Gary Numan, Talking Heads, Suzi Quatro og Patti Smith, med flere. Til tross for sensuren, har filmen også beholdt sine klare lesbiske overtoner.
Born in Flames (1983)
En tredje film Kathleen Hanna ofte nevner som en påvirkningskilde, er regissør og manusforfatter Lizzie Bordens Born in Flames. Denne fiktive og futuristiske dokumentaren blander opptak fra det virkelige liv med falske nyhetssendinger. Den handler om et post-revolusjonistisk USA hvor en sosialistisk regjering har tatt over— uten at dette har hjulpet nasjonens kvinner noe særlig.
Filmen er laget av og for kvinner som følte seg oversett av en hovedsakelig hvit, heteronormativ og middelklasseorientert feministbevegelse. Den tar for seg politiske konflikter på tvers av klasse, rase og kjønn. Temaene er blant annet vold mot kvinner, kvinner i arbeidsløshet og en undertrykkende regjering. Aspekter av feministisk punk blandes med rapmusikk, og viser kvinnelige aktivister som forenes for å bekjempe regjeringen i en hypotetisk fremtid, blant annet ved hjelp av undergrunnsradio.
En sentral figur i filmen er Adelaide (Jean Satterfield), lederen av The Women’s Army, en gruppe som etter hvert bruker terroristiske handlinger mot undertrykking. Etter at Adelaide dør, og hver deres radiostasjon blir brent ned, alt sammen under mistenkelige omstendigheter, samarbeider den svarte, lesbiske radioverten Honey (Honey) og den hvite, lesbiske radioverten Isabel (Adele Bertei) for å kunne lage radio i tyvlånte varebiler. The Women’s Army går enda lenger i sin aktivisme: Med tanke på hva som skjedde i 2001, føles det ganske rart å se dem plassere en bombe i World Trade Center i 1983.
Kathleen Hanna har uttalt at hun liker filmen fordi den viser at mange ulike stemmer kan eksistere innenfor feminismen; at feminisme ikke må være så homogen eller ensrettet. Riot Grrrl-bevegelsen ble selv senere kritisert for å hovedsaklig rette seg mot et hvitt publikum. Hanna har uttalt seg om at hun er glad for kritikken og samtalene dette førte til.
Tips: Se opp for Kathryn Bigelow i en liten rolle som nyhetsjournalist. Med The Hurt Locker (2009), ble Bigelow den første og eneste kvinnelige regissøren som hittil har vunnet Oscar for beste film.
Det at verken The Fabulous Stains, Times Square eller Born in Flames ble nevnt i The Punk Singer, var et lite savn for meg. Kathleen Hanna har i alle fall nevnt dem i mange intervjuer rundt The Punk Singer. Hvem vet, kanskje det bare havnet på klippegulvet?
