So Much Water (2013) – Varmende urugayansk tenåringstristesse
Tanta Agua/So Much Water (2013) er spillefilmdebuten til urugayanske Ana Guevara og Leticia Jorge. I et plott i samme landskap som Ma Belle Gosse, omtalt i tidligere BAFICI-rapport, følger vi feriepappa Alberto som tar med sine to barn Lucía og Federico på ferie til en liten landsby i Uruguay. Lucía er en mutt og motvillig tenåringsjente med et distansert forhold til faren sin, og alle tenkelige familierelaterte spenninger kommer til syne når sommerdagene regner vekk og den vesle familien må tilbringe tiden oppå hverandre i den lille feriehytta.
Lucía rømmer huset, får seg en blond, vakker venninne og forelsker seg i stedets kjekkas, med alle komplikasjoner denne kombinasjonen bringer med seg. Dette satt sammen med farens tidvis klamme forsøk på å bonde med barna/sjekke damer gir filmen en tidvis høy pute-faktor. I aller beste mening. Karakterene får tid til å synke inn og skape sympati, stusslige som de ofte er, og der filmen er noe saktegående tar den det igjen i menneskelig empati. Tanta Agua har en tydelig historie å fortelle, i motsetning til Ma Belle Gosse, og i tillegg bringer den humor inn i blandinga.
Guevara og Jorge har klart å skape en varm komedie uten å miste alvoret. Det de kvinnelige regissørene bak både Ma Belle Gosse og Tanta Agua gjør, er å ta tenåringsjentene på alvor, uten å bruke neglelakklisjéer. De får være tenåringsjenter i all sin mutte ufordragelighet uten at bildet som males er nedlatende. Vi får se når de får de gjenkjennelige stikkene av dårlig samvittighet overfor sine håpløse fedre, og prøver å være hyggelige, bare for å bli innhentet av sine egne ustabile hormoner og ikke klare å holde tilbake sine indre demoner. Den desperate usikkerheten i jakten på å være bare litt kulere. Frykten for å ha matrester i tannreguleringa. De små detaljene ved å være tenåringsjente ses kanskje best av de som har vært tenåringsjenter selv, og det er her regissørene har sin soleklare styrke. Tanta Agua er en vellykket beskrivelse av de somrene man helst vil glemme, og lar deg kjenne smaken i munnen av å være tenåringsjente – og angsten for å bli foreldre til en sånn en.
Vamps (2012) – håpløs, sjarmerende vampyrkomikk
Amy Heckerling, kvinnen bak klassikere som Se hvem som snakker og Clueless har med Vamps løftet Alicia Silverstone ut av Hollywoods grøftekant, plassert Sigourney Weaver i sin mest usannsynlige rolle, og laget en totalt uhøytidelig, forutsigbar, lett forglemmelig men fornøyelig vampyrkomedie. Den er så tøvete at det er vanskelig ikke å bli i alle fall litt sjarmert. Dette er en salig blanding av Clueless, Sex og singelliv og True Blood.
Goody og Stacy er to vampyrer som deler leilighet i New York. Begge ble omgjort til vampyrer i sine respektive 20-år, og lever dermed i en evig ungdom. For å henge med i sine “jevnaldrendes” verden er de stadig nødt til å være oppdatert på tekniske hjelpemidler og kulturelle referanser, som viser seg å være ganske slitsomt i lengden. Sin skaper og mester har de begge i ustabile Cisserus, traktert av en tilsynelatende brisen Sigourney Weaver.
Handlingen er rotete og uengasjerende, og inkluderer en romanse med en fra familien Van Helsing og forfølgelse av New Yorks vampyrsamfunn, men det er heller ikke handlingen som er det viktigste i denne filmen. Det er detaljene i den ofte dårlig timet slapstick-humoren, små observasjoner omkring potensielle vanskeligheter ved å være jentevampyr i 2012, og den enormt overeksponerte moralen i historien om at ingen egentlig vil være ung for evig. Nostalgien hos utgamle Silverstone er det mest medrivende, og er den reddende faktoren som syr det hele sammen, mye på samme måte som Gondrys Be Kind, Rewind (2008).
Her er mye materiale som kunne vært mye morsommere. Jeg aner konturene av det som kunne vært en større komedie, men det meste faller rett igjennom. Spesielt Krysten Ritter som spiller Stacy er ingen stor komiker. Allikevel er det en varme i filmen som gjorde at jeg popcorn-koste meg, ikke minst av å se Weaver snakke erotisk spanglish. En fullstendig motstandsløs opplevelse for en sliten søndag. Alt til sin tid.
Deshora (2013) – mørk, erotisk dramathriller
Sørfond-støttede Barbara Sarasola-Day har med Deshora – som oversatt betyr noe sånt som “til feil tid”- skapt et mørkt drama med thrillerkvaliteter, som dessverre faller sammen når plottet blir for eksplisitt og utbroderes i unødvendige scener.
Helena og Ernesto er et ektepar i 40-årene, som bor isolert til på en gård i utkant-Argentina. De har gått med på å huse Helenas søskenbarn Joaquín, som er en ordfattig, trøblete ung mann i starten av 20-årene som trenger å holdes unna byen. Han framstår umiddelbart som et forstyrrende fremmedelement, og hans tilstedeværelse synliggjør ekteskapets sprekker og vanskeligheter. Et trekantdrama oppstår, men like mye i deltagernes hoder som i virkeligheten. Grensene mellom fantasi og virkelighet viskes ut.
Vi fanges i begynnelsen av karakterenes mørke og mystikk. Helena ønsker seg et barn så sterkt at det blir en belastning på ekteskapet, og vi kan ta og føle på hennes isolasjon og ensomhet på landet, omgitt av hester og en delvis forståelsesfull mann, samt en nabokone som sin eneste fortrolige. Maria Ucedo gjør en sår tolkning av kvinnen i krise, og nervene ligger utenpå huden i de vanskeligste ekteskapelige skildringene. Tomheten og tristessen som har oppstått i ekteskapet på grunn av det manglende barnet, skaper det åpne rommet hvor Joaquín kan komme inn og skape tvil og kaos.
En sitrende stemning av lidenskap og mørk erotikk bygges opp – men dessverre forteller Deshora for mye, for tidlig. Plottet blir for åpenbart, og den møysommelig oppbygde spenningen mister effekten. Dette virker som et problem som hovedsakelig ligger i manus, som kunne trengt en runde til med innstramming. Filmen er plassert i et urovekkende mørke, der det stadig ligger noe ubehagelig ulmende, understreket av truende vær og lyssetting. Denne følelsen henger igjen etterpå.
Sarasola-Day mottok produksjonsstøtte fra Sørfond, og Dag Hoel er norsk co-produsent. Sarasoly-Day treffer ikke helt blink med Deshora, men skaper likevel komplekse og fascinerende karakterer. Jeg vil tro Deshora skal vises på Film Fra Sør, og er definitivt verd å se tross sine svakheter, spesielt for å se en interessant representant for ny argentinsk film.
Starlet (2012) – tankevekkende om moral og autentisitet
Starlet bringer på banen en rekke moralske spørsmål, og etterlater svarene åpne.
Handlingen er tilsynelatende ganske rett fram: den vakre, purunge Jane kjøper en termos under et loppemarked fra den gamle, skeptiske Sadie. Inni termosen ligger det gjemt 10.000 dollar. Jane har åpenbart lite penger, hun leier et rom hos et TV-spillende, pot-røykende par, og vi vet lite om hva hun egentlig jobber med – men vi er i L.A., og vi antar det er innen showbiz. Hun er i tvil om hva hun bør gjøre. Sadie er svært lite mottagelig for både vennskap og hjelp til å begynne med, og dessuten viser det seg at hun verken vet om, eller trenger de pengene Jane fant, og Jane forblir stille om saken.
Jane fortsetter likevel å oppsøke Sadie, og etter hvert utvikler det seg en troverdig relasjon mellom de to. De er begge alene i storbyen, og finner hverandre i ensomheten etter en kronglete start. Herfra tar filmen noen uventede vendiger, og vi får innblikk i en mørkere side av L.A.’s showbiz. De manglende brikkene i det vi får vite om Jane faller også på plass, og en ny dimensjon innføres. Jane, som alltid har med seg sin chihuahua Starlet, blir enda mer sårbar enn hun allerede er, og relasjonen til Sadie blir en essensiell korreks i hennes tilværelse. For Sadie er Jane et mysterium som ikke løser seg før mot slutten, men Janes motiver er ikke lengre viktige når vennskapet først har formet seg.
Sadie spilles av debutant Besedka Johnson i en alder av 87, som regissør Sean Baker oppdaget på gata. Hun døde forøvrig 4. april, for knappe tre uker siden. Sadie føles ikke som en karakter, men som Johnson som fikk være seg selv, som temperamentsfull gammel dame. Dette gir en nerve i forholdet mellom de, og der Jane tidvis føles litt karikert i sin naive positivitet tones dette ned av Sadies ektefølte livstretthet.
Jane, som spilles av Dree Hemingway, er vanskeligere å få grepet på. Hun har ennå noe å hente i dybde og kompleksitet før karakteren blir fullt ut troverdig. De moralske spørsmålene ligger hele tiden i bunn, der filmen utforsker hva som er viktig og ekte i de mellommenneskelige relasjonene. Den sterke kontrasten til Janes privatliv er et effektiv grep, uten at budskapet blir overtydelig. Baker dømmer heller ikke, i alle fall ikke Janes eller Sadies handlinger – det går litt hardere ut over Janes hevngjerrige venninne som framstår som en éndimensjonal stereotype. Men for Jane og Sadie kommer det et forløsning som pakker filmen pent sammen, om enn på et noe ufarlig vis. Det er nok kanter i historien til at den kunne vært mer slagkraftig, men Starlet sier likevel noe om vennskap det er verd å lytte til.
