Bare lek og moro? Et psykoanalytisk blikk på Haneke’s Funny Games (1997).
På selveste kvinnedagen var vi i Cinema Neuf så heldige å få besøk av Anders Landmark fra Norsk Psykoanalytisk Forening. Kvinnedag og psykoanalyse er en kombinasjon helt etter mitt eget hjerte! Landmark besøkte oss i forbindelse med vår visning av Hanekes originale versjon av Funny Games, og serverte et innsiktsfullt foredrag og svarte på spørsmål når filmrullen var snurret ferdig.
Et stadig tilbakevendende tema i Funny Games er spørsmålet om skyld. Ikke så mye om skylden til Peter og Paul, og for de fleste av oss ser vel den uansett ut til å være udiskuterbar; men spørsmålet om ofrenes skyld i sin egen skjebne. Dette er et tema vi dessverre kjenner godt til fra blandt annet voldtektsdebatten også her til lands. Paul, som vel må sies å være lederfiguren av de to guttene, er fra sitt aller første voldsutbrudd (golfkølla mot Georgs kne) raskt ute med å bedyre at det var offerets egen skyld, og hvordan han selv ikke hadde stort valg når det kom til å utøve vold. I eksempelet med Georg peker han på ørefiken han ble tildelt kort tid før. Dette opplevdes som så ydmykende for ham at han ikke så noen annen mulighet enn å slå tilbake, mye hardere. Som vår venn psykoanalytikeren er inne på i sitt foredrag, er dette en type reaksjon flere av oss sikkert ville kunne fantasere om, men vi ville samtidig vært klar over at det ville ha vært en lite heldig situasjon å sette ut i livet. Paul og Peter mangler totalt denne evnen til å holde fantasiene sine inne i hodene sine. Et av Landmarks gjennomgående poenger er at de rett og slett mangler evnen til å fantasere. Fantasien er virkelighet; det finnes ikke noe skille.
På en måte gjør deres manglende evne til å holde på fantasi som noe som er på liksom, Paul og Peter til totalt uforståelige vesener for oss. Samtidig ligger det noe ekstremt viktig i det at for oss andre ville Pauls reaksjoner og handlinger fortsatt vært i det minste en fantasi: det er noe menneskelig der, noe som er en del av oss alle. Problemet blir vel da at det kun er én del, et fragment av hva som utgjør et menneske. Landmark bruker et uttrykk jeg liker godt for å beskrive guttene når han kaller dem “psykologisk jomfruelige” (fantastisk freudiansk!). Denne umodenheten, for å bruke et mer dagligdags og mindre spennende ord, ser man altså tydelig i hvor umulig det blir for Paul å takle den avvisningen som ørefiken representerer. Og det er jo dette som gjentar seg i det uendelige gjennom hele filmen: er det noen som ikke gjør nøyaktig hva Paul vil, og dermed avviser han og hans ønsker, må de straffes. Du kommer ingen vei her med et høflig og bestemt “nei takk”. Hadde jeg nå vært en sosiolog, hadde jeg utvilsomt dratt voldtektsparallellen lenger.
Den manglende evnen i guttene til å fantasere, sier Landmark, gjør at det som de selv karakteriserer som spill og leker, umulig kan være akkurat det. En lek er bare en lek så lenge det er enighet blant alle involverte om at det er bare på liksom. Med en gang en av partene tror at det er virkelig, som Peter og Paul unektelig gjør, er det ikke lenger en lek. Sånn sett misforstår de jo selv totalt hva de egentlig holder på med. På den annen side er det lite sannsynlig at familien de terroriserer syns at noen av disse “lekene” er særlig morsomme, så da kan man jo spørre seg hvor tittelen Funny Games kommer fra, eller hva den peker på. Selv tenker jeg alltid på det engelske uttrykket “it’s all fun and games until…” hver gang jeg hører tittelen, og det peker jo pent nok på det mange mener er Hanekes prosjekt med denne filmen, nemlig å ta underholdningsverdien ut av volden. Vold gjør vondt og er grusomt, allikevel betaler vi kinobilletter for å sitte og se på at folk blir mishandlet på den store skjermen. It’s all fun and games until somebody gets their kneecap smashed in with a golf club.
Men er mangelen på fantasi, eller manglende evne til å beholde fantasien inne i hodet, noe særegent for denne typen voldsfilmer? Er det ikke akkurat dette som gjør at vi liker å se på “pute-TV” som Curb Your Enthusiasm eller Linn Skåbers diverse, enormt flauhetsframkallende, eskapader? Ofte heier vi på de som lever ut de sidene av oss selv som vi i hverdagen undertrykker. I god, psykoanalytisk ånd gir dette oss en trygg ramme for å bringe disse tingene fram i dagslys, for at vi så kan gå videre. Jeg lurer på om ikke dette også gjelder for de voldsforherligende filmene som Haneke vil ta avstand fra, som for eksempel de høyt elskede og beundrede filmene til Tarantino. Imidlertid er det en meget stor vesensforskjell på voldsutøverne i disse filmene: som tidligere nevnt, blir Peter og Paul stående som kun fragmenter av det som utgjør helheten menneske. I Tarantino-filmer og lignende ser man akkurat hvor menneskelig voldsutøverne er. Jeg er usikker på hvor vellykket jeg synes at Hanekes grep her er. Hvordan kan vi ta avstand fra menneskelig vold når vi knapt nok kan identifisere oss med voldsutøverne som mennesker?
Samtidig lurer jeg på om det ikke midt i deres umenneskelighet er noe som gjør at vi som publikum ikke kommer utenom å identifisere oss med Peter og Paul. Med Landmarks ord bruker guttene vold og psykologisk terror for å overføre, eller påføre, andre mennesker de personlige egenskapene de selv vil distansere seg fra. Så kan de se på Anna eller Georg nærmest personifisere disse egenskapene som de selv finner så motbydelige, for slik å få en sjanse til virkelig å ta avstand fra dem. Er det da ikke omtrent det samme vi gjør når vi ser på enten flau tv eller såkalte voldsromantiserende filmer?
Selv om det altså er vanskelig eller ubehagelig å identifisere seg med disse to guttene, er det interessant å tenke på hvor lite forskjellige de er fra andre fiksjonelle karakterer vi ofte sympatiserer med. Landmark drar for eksempel en parallell mellom disse to og James Bond, den ultimate actionhelten. Denne sammenligningen begrunner han i flere forskjellige ting, men ett viktig element er det tilsynelatende fraværet av anger hos alle disse tre karakterene. James Bond har license to kill og tenker seg lite om før han skyter eller kveler eller stikker ned andre mennesker som for eksempel er på jobb på feil tid til feil sted. Peter og Paul ser også ut til å mene at de har en slags rett til å avgjøre hvem som skal leve og hvem som skal dø, selv om de riktignok ikke har det utstedt fra en stat. Forskjellen ligger i at de trenger seg inn i den private familiesfæren og det trygge hverdagslivet, der hvor det med James Bond alltid er business as usual. Og nettopp det at det er “som vanlig” peker til en annen viktig sammenheng mellom actionhelten og voldspsykopatene: det er aldri snakk om enkelttilfeller, men om evig gjentagende scenarioer. Der hvor den hemmelige agenten får et nytt oppdrag i hver film, drar også Paul og Peter videre til neste familie så snart de har gjort seg ferdig med den forrige. I en psykoanalytisk sammenheng blir dette ekstra interessant hvis man tenker på Freuds teorier rundt tilbakevendende drømmer. I Bruddstykke av en hysterianalyse legger han fram sin oppfatning av at drømmescenarier som representerer et forsett hos den som drømmer, vil gjenta seg (med enkelte variasjoner i innholdet) til dette forsettet er oppfylt. Innen det kan skje må man imidlertid dra drømmen fram i dagslyset og finne ut hva slags forsett den representerer. Hva slags forsett det eventuelt kan være snakk om i tilfellet Funny Games er jeg usikker på, men ser ikke bort fra at det kan være Haneke som vil få oss til å innse hva vi ellers gjerne identifiserer oss med og sympatiserer med – så lenge det er innenfor de rammer vi finner akseptable.
Guttenes manglende evne til å skille fantasi fra virkelighet gjør at deres ønsker blir til krav. Scenen Landmark her løfter fram som eksempel, er når de får Anna til å kle av seg for å se etter om hun har noen valker. Denne scenen er enormt interessant på grunn av dens totale fravær av seksualisering. Selvfølgelig kan dette ha vært en del av spillet; ved å få Anna og hennes mann til å tro at hun kommer til å bli voldtatt for så å ve henne kle på seg igjen, får Paul og Peter vippet ofrene ytterligere av pinnen og vinner et større psykologisk overtak. På den annen side passer denne scenen godt inn i bildet om guttene som psykologisk jomfruelige, og fragmenterte mennesker. Seksualitet er en av de aller mest grunnleggende driftene i mennesket, og disse guttene ser ut til totalt å mangle den. Jeg spurte Landmark om hans tanker rundt dette, og han peker tilbake til mangelen på fantasi som forklaring på manglende seksualdrift. Hvis fantasi er en viktig del av menneskets seksualitet, har Paul og Peter uvanlig dårlige forutsetninger for å forstå eller ta del i dette.
Avslutningsvis er det også verdt å tenke på til hvilken grad Haneke her tar i bruk den kjente skrekkfilmteknikken fra de gode gamle dager før Saw-hysteriet, med å la det verste av volden forbli visuelt skjult fra publikum. Man hører lyder og aner hva som skjer, men det er opp til seeren å se for seg, eller fantasere om du vil, hva som faktisk finner sted. Det er som kjent det man ikke kan se eller ikke kjenner til som man ofte blir reddest av, og på den måten får Haneke nok en gang understreket viktigheten og kraften som ligger i evnen å fantasere.
Stor takk til Anders Landmark fra Norsk Psykoanalytisk Forening, og Cinema Neufs Haneke-redaksjon ved Martin Aasen!
