I 2009 ble Dr. George Tiller, en amerikansk abortlege, skutt og drept av en abortmotstander, paradoksalt nok i kirken. Abortsaken er meget kontroversiell i USA, og Tiller var en av svært få leger som praktiserte den mest kontroversielle grenen av dem alle: senaborten. After Tiller handler om de fire kjente gjenværende legene som fortsetter å utføre dette inngrepet etter Tillers død.
Martha Shane og Lana Wilson er to unge dokumentarskapere som har laget en film som stillferdig utforsker senarbortens etiske myrlandskap. Shane og Wilson ønsket å se på den personlige siden, ikke den politiske. Den utfordrer standpunkter på begge sider, og skisserer varsomt opp de daglige dilemmaene legene som utfører dem blir stilt ovenfor.
Senabort og restriksjoner
I USA kan statene selv innføre restriksjoner på abort etter uke 12, og det er bare enkelte stater som tillater denne typen abort. Der er til gjengjeld lovverket drastisk mer liberalt enn i Norge. Norsk lovgivning setter grensen ved uke 18, hvor abort ikke er tillatt med mindre det finnes “særlig tungtveiende grunner”, og etter uke 23 er det strengt forbudt, fordi barnet regnes som levedyktig. I After Tiller defineres det som senarbort når den utføres i tredje trimester, altså fra uke 28 og utover, og de vurderer en søknad på abort så sent som i uke 35. Et svangerskap anses som fullendt fra uke 37.
Det finnes to ulike inngrep som benyttes i slike senaborter, og det vi får beskrevet foregår ved at fosterets hjerte stoppes ved hjelp av en giftinnsprøytning, og fødes så som ved en normal fødsel. En av legene vedgår at hun tenker på fostrene som barn. At det er umulig å la være.
Menneskelig tvil
Filmen følger legenes hverdag, både profesjonelt og hjemme. Filmen har en overraskende tilgang: vi er med inn i pasientkonsultasjonene, hvor alle pasientene er anonymisert. De forteller sine vonde historier, og vi observerer. Gjennom hender og fingre som tvinner, føtter som skraper i gulvet, får vi en inntrykk av hva ansiktene ville fortalt. Noen historier er lette å forholde seg til, det er de med syke barn som ikke vil overleve, eller vil få et svært smertefullt liv, historier hvor det ikke er vanskelig å sympatisere med valget foreldrene tar. Det samme gjelder et voldtektsoffer som levde i fornektelse så lenge at det var for sent å gå gjennom vanlige kanaler da hun til slutt tok avgjørelsen. Andre er mer uforståelige, og rokker ved iallefall denne skribentens overbevisning. En voksen, oppegående kvinne søker om å få utført abort i uke 35, uten annen årsak enn at hun ikke ønsker å fullføre. En 16 år gammel dypt katolsk jente nærmer seg uke 30, og på tross av at familie, barnefaren og hans familie ønsker barnet, og hun selv sier at hun aldri vil kunne tilgi seg selv, ønsker å få avsluttet svangerskapet. Det er i disse sakene de moralske sidene virkelig gjør seg gjeldende. Lovgivningen åpner for disse inngrepene, og det blir opp til legene å ta avgjørelsen for kvinnene, om dette er noe de kan eller vil utføre. Ofte er det uenighet innad på klinikken. Det som er felles for alle historiene, er at kvinnene er desperate, og at disse legene er deres siste utvei.
Legenes privatliv blir sterkt preget av sitt virke. Etter drapet på Dr. Tiller ble de tvunget til å vurdere om dette er noe de er villige til å ofte alt for. Disse fire er de som tar sjansen. En fikk brent ned eiendommen sin, alle har fått trusler. Noen av dem må flytte rundt fra stat til stat, fordi lovgivningen blir endret. Antiabort-lobbyen vinner terreng i USA, og 87% av alle kommuner står helt uten institusjoner som utfører abort, for ikke å snakke om senabort. “Jeg kan ikke pensjonere meg, det er for få av oss som driver med dette”, konkluderer en av legene.
Motstanderne kommer også til orde, såvidt det er. Men vi vet hva de har å si, de standhaftige kristne som står dag ut og dag inn utenfor klinikkene med grafiske plakater og dømmende slagord. Vi trenger ikke abortmotstandernes argumenter for å vise de vanskelige gråsonene i dette. Filmen tar ikke stillig til senabortens legalitet, og lar legenes egne etiske dilemmaer lede oss gjennom fortellingen.
Både tallene i USA og vår egen nye regjerings forsøk på å stramme inn abortrettighetene viser at dette ennå er et tema som må være kontinuerlig gjenstand for en levende debatt. At USAs lovverk er så betydelig mer liberalt enn i Norge er et tankekors. Vil vi ha denne rettigheten i Norge?
Til syvende og sist handler retten om abort til kvinners rett til selvbestemmelse over egen kropp. After Tiller viser det vanskelige landskapet som oppstår i denne rettighetens ytterste konsekvens. En av de kvinnelige legene formulerer kjernen i dette dilemmaet: “disse kvinnene kommer til oss i desperasjon. Hvem er vi til å dømme over hva som er rett og galt for henne?”.
Etter å ha sett After Tiller er svaret på dette tilsynelatende enkle spørsmålet ikke lenger selvsagt.
